I løpet av de siste ukene har tre historisk betydningsfulle nyheter blitt sluppet i media. Den første kom på tirsdag, da olje- og energiminister Tord Lien utlyste 23. konsesjonsrunde på norsk sokkel. Miljøbevegelsen har vært kritisk til utlysningen lenge, først og fremst til oljeboring i sårbare områder i den arktiske iskanten.

Presset på et av verdens mest sårbare økosystemer og sikkerhetsrisikoen i arktisk oljeutvinning er viktig nok. Enda viktigere er likevel klimakonsekvensene av å fortsette storstilt oljeutvinning i nord. Det er dette som er vårt anliggende i dette innlegget, og som nå kan danne grunnlaget for et søksmål mot den norske staten.

Vår tids viktigste idé

Den andre oppsiktsvekkende nyheten kom for noen uker siden. En gruppe forskere fra University College of London (UCL) har publisert en omfattende studie i tidsskriftet Nature. Den bygger videre på en banebrytende analyse fra 2009 ledet av den tyske klimaforskeren Malte Meinshausen, som viser at det meste av verdens fossile ressurser må forbli uutvunnet. FNs klimapanel bekrefter at verden har et begrenset «karbonbudsjett» til rådighet. Vi kan bare slippe ut rundt 1000 gigatonn CO₂ mellom nå og 2050, hvis vi skal ha en 50 prosent sjanse til å holde oss innenfor togradersmålet. Resten av de fossile ressursene som allerede er oppdaget og i dag planlegges brukt – nesten tre ganger mer – er «ubrennbare» og må bli liggende. Dette er trolig vår tids viktigste erkjennelse.

Den nye studien er viktig – og betimelig – fordi den viser hva som må bli liggende og hvor. Slik også den anerkjente klimaforskeren James Hansen tidligere har understreket, er utvinning fra tjæresand et «game over» for håpet om klimastabilitet. Kullutvinning i Australia, uansett hva statsminister Tony Abbott måtte mene, er ikke «bra for menneskeheten». Og alle kjente olje- og gassreserver i nordområdene må også bli liggende, konkluderer forskerne ved UCL. For å si det med regjeringen, i den nye nordområderapporten: «Utviklingen nord på kloden angår oss alle.»

Vår nye nasjonalmyte

En tredje nyhet kom i forrige uke. 2014 var det varmeste året som noensinne er blitt målt. Og varmere skal det bli. FNs klimapanel opererer med fire utslippsbaner for den globale oppvarmingen innen 2100, avhengig av verdenssamfunnets respons. Sporet vi er på i dag, RCP 8.5, er et fossilkappløp der vi risikerer en fem grader varmere verden. Dagens nasjonale prioriteringer legger altså opp til en potensielt ubeboelig klode.

Vi har alle hørt mantraet fra norske politikere og oljeinteresser: Norsk olje og gass er en siste skanse mot skitten kull i Europa. Jo mer vi borer, jo mer beskytter vi etterslekten. Denne myten vil neppe holde vann i retten.

Politisk desinformasjon om effekten av statens utilstrekkelige klimatiltak, må ikke få stå uimotsagt. Regjeringens unnfallenhet kan sammenliknes med en forsettlig svikt i sivil beredskap. Vi har lover for grov uforstand i tjenesten. Vi har riksrett. Vi vet at en stat som bryter grunnleggende rettigheter, også kan føres inn for menneskerettsdomstolen i Strasbourg. Men hva har vår egen grunnlov å si for utviklingen i nord?

En paragraf som forplikter

I mai i år ble det vedtatt en ny og skjerpet grunnlovsbestemmelse om retten til et levelig klima og miljø. Det følger nå klart av Grunnlovens § 112 at staten «skal iverksette tiltak» for å sikre denne retten for oss selv og våre etterkommere.

Arbeidet med å utrede Grunnlovens rolle i beskyttelsen av etterslektens livsgrunnlag, har skutt fart i akademiske og juridiske miljøer de siste årene. Nå innledes et konkret samarbeid mellom flere norske organisasjoner om å utrede mulighetene for å anlegge sak mot den norske stat. Dersom regjeringen gjør alvor av utlysningen i 23. konsesjonsrunde og faktisk tildeler blokkene i Barentshavet sørøst vinteren 2016, vil det være aktuelt å møte en slik tildeling med en stevning for retten basert på brudd på Grunnlovens § 112. Dette er bare ett av flere mulige klimasøksmål som med tiden kan bli aktuelle mot en stat som ikke overholder de pliktene som er nedfelt i Grunnloven.

Veien til et mulig klimasøksmål

Det er ikke bare i Norge at klimaspørsmål er aktuelle juridiske problemstillinger. Klimasaker prøves nå i retten i bl.a. Nederland og USA. International Bar Association, verdens største organisasjon for advokater, publiserte i fjor høst en rapport som konkluderte med at dagens klimalovgivning i utilstrekkelig grad beskytter grunnleggende menneskerettigheter. Nye juridiske rammeverk trengs. Eller – i tilfellet Norge – en rettslig prøving av eksisterende rammeverk.

I en tid da risikoen for sivilisasjonstruende klimaendringer er en ubestridelig realitet, kreves ekstraordinære tiltak. Nå samles flere aktører i miljøbevegelsen, sivilsamfunn og studentorganisasjoner for å bruke Grunnlovens § 112 som visjon og redskap i en nødvendig klimaomstilling. Domstolene er bare en liten del av løsningen – samfunnsendring er avhengig av folkelig legitimitet og press på alle områder. Men når så mye av dagens beredskap og politiske lederskap svikter, kan befolkningen også gå til domstolene. Oljeutvinning i Arktis kan innebære en statlig krenkelse av egne borgeres grunnleggende rettigheter. Grunnloven gir folket legitimitet til et «konstitusjonelt opprør» når disse rettighetene brytes slik de brytes i dag.

Vitenskapen forteller oss at det finnes grenser for hvor mye olje og gass vi kan utvinne, og samtidig ha håp om en levelig klode for våre barn og barnebarn. Arktis er en slik grense som vi ikke kan overskride. Vi håper og tror at det vil være bred oppslutning om å forsvare den, om nødvendig også i retten.

Artikkelen ble først publisert i Aftenposten 22. januar 2015.