Fra Statoil til StatSun?

Ved å investere noe av overskuddet fra en solnedgangsnæring, kan Norge ta en posisjon i en raskt voksende soloppgangsnæring.

På få år har solindustrien vokst fra å være umoden og kostnadskrevende til en næring i sterk vekst og med synkende prisnivå. Dette er visualisert i denne grafen fra Scatec:

Uvanlig rask teknologisk utvikling i solenergi (kilde: Scatec 2014)
Uvanlig rask teknologisk utvikling i solenergi (kilde: Scatec 2014)

Norske borgere er lite eksponert i denne fornybarnæringen. Tvert imot er store deler av vår felles kapital pløyd inn i fossil energi gjennom Statoil, Petoro og Statens pensjonsfond utland (SPU). Den siste oversikten over fossil eksponering i SPU viser at fondets samlede investeringer i verdens største kull- og oljeselskaper utgjør minst 274,6 milliarder kroner av et totalbeløp på drøyt 5589 milliarder kroner (framtiden.no / Carbon Tracker 2014).

Tar vi et større årlig overskudd fra Statoil, kan vi bruke statens andel av dette til å etablere Norge i solenergimarkedet før alle andre har råd eller rekker det. Å bygge opp en internasjonal solgigant kan være gunstig både for klimaet og norsk økonomi.

Egen solstrategi for Statoil?

Storinvestor Warren Buffett har i løpet av to-tre år blitt USAs største eier av solkraftverk. Han begrunner disponeringen slik: «Hvor ellers finner du prosjekter med så lav teknisk og operasjonell risiko, og der inntektene er sikret gjennom 20 års kraftsalgskontrakter?» Et av verdens største oljeselskap, franske Total, kjøpte i 2011 66 prosent av aksjene i SunPower. Solselskapet er verdsatt til om lag 4,5 milliarder US dollar på børsen.

Statoil kunne ha kopiert Total, solgt noen av utenlandsinvesteringene og kjøpt seg opp innen solenergi. Staten som majoritetsaksjonær kunne ha instruert Statoil til å bruke en viss årlig andel til å investere i og utvikle solenergi. Dette kunne i prinsippet ha vært fornuftig fordi utvikling av solenergi kan gi synergier mot naturgassen, som Statoil jo har mye av. Naturgass kan posisjoneres som balansekraft i samspill med sol- og vindenergi.

Men mange vil nok ha laber tillit til at Statoil vil kunne bygge seg opp innen solenergi, den som er god innenfor et paradigme blir ikke nødvendigvis like vellykket på andre felt. En slik strategi kunne ha møtt kompliserende motkrefter og kompetanseutfordringer.

Nøkkeltall og ny utbyttepolitikk

Hvis Statoil ikke vil ta steget inn i solenergimarkedet, kan staten som majoritetsaksjonær ta et annet grep: endre utbyttepolitikken for selskapet slik at den samsvarer med det som er tilfelle for den fornybare lillebroren, Statkraft.

I motsetning til Statkraft får Statoil hvert år beholde mesteparten av sitt årlige driftsresultat. Den gjengse oppfatning i det politiske miljø er at dette er gunstig fordi det gir Statoil muskler til å vokse ved å investere i ny letevirksomhet, åpne nye felt og kjøpe seg inn i annen olje- og gassvirksomhet verden over. Styret har derfor gitt sin tilslutning til Statoils planer om investeringer for rundt 20 milliarder US dollar hvert år i perioden 2014-2016. Dette blir drøyt 118 milliarder norske kroner med dagens kurs. Aksjeutbyttet for 2013 var alt i alt drøye 22 milliarder norske kroner.

Øvrige interessante nøkkeltall, slik de aller fleste fremkommer i Statoils årsrapport for 2013:

  • Statoils salgsinntekter for 2013 beløp seg til 619,4 milliarder kroner.
  • Driftsresultatet for 2013 var på 155,5 milliarder kroner, en reduksjon på 25 prosent sammenliknet med 206,6 milliarder kroner i 2012.
  • Skattekostnaden beløp seg for 2013 til 99,2 milliarder kroner, noe som gir et resultat for 2013 på 39,2 milliarder kroner etter skatt, en nedgang på 44 prosent sammenliknet med 2012. (Nedgangen skyldtes hovedsakelig redusert produksjon, lavere priser målt i norske kroner og økte driftskostnader.)
  • Markedsverdien av aksjene til Statoil er 553 milliarder kroner per 26. september, ifølge Oslo Børs. Statens andel av aksjene, 67 prosent, er dermed verd drøyt 370 milliarder kroner.

I 2012 ble det i verden investert 244 milliarder US dollar i fornybar energi. (Enova.no.) Årlige investeringer i fornybar energi er ventet å vokse til 600 milliarder dollar i 2030, mye er solenergi (Bloomberg New Energy Finance, 2014).

Prognose for vekst i investeringer i fornybar energi (kilde: Scatec/Bloomberg New Energy Finance)
Prognose for vekst i investeringer i fornybar energi (kilde: Scatec/Bloomberg New Energy Finance)

20-30 milliarder kroner av SPUs investeringer er såkalte miljørelaterte investeringer, der fornybar energi er en av fem investeringsområder. Regjeringen foreslår i en stortingsmelding å øke denne potten til 30-50 milliarder (Stortingsmelding 19, 2013-2014).

Hedging og finansforvaltning

Ved å ta et høyere utbytte fra Statoil, oppnår vi ikke bare å frigjøre kapital til fornybare investeringer. Selskapet må også droppe de minst lønnsomme investeringene og bruke færre ressurser på å lete etter olje og gass i områder der kostnadene ved utvinning ligger i det øverste sjiktet. For staten som investor kan dette fungere som fornuftig hedging (gardering) og sunn finansforvaltning.

Det er ikke åpenbart for alle at investeringene Statoil har gjort de siste årene rent bedriftsøkonomisk er bedre enn om staten hadde tatt ut pengene og for eksempel investert sin andel i fornybar energi internasjonalt. Marginalkostnadene per oljefat har ofte vært høye og Statoil har ikke nødvendigvis vært en soleklar pengemaskin utenfor Norge. Aksjemarkedet har heller ikke enstemmig applaudert Statoils investeringer i utlandet, disse investeringene har ikke alltid innfridd like raust som avkastningen fra norsk sokkel.

Justert strategi for Statoil

En tenkt prosess for å etablere en internasjonal solgigant kan foregå omtrent slik: Regjeringen setter ned en kompetent gruppe som utarbeider forslag til strategi og forretningsplan for et nytt solenergiselskap, StatSun. Plan og ide gjennomgår ordinær politisk behandling. Dernest må staten som majoritetsaksjonær flagge en ny utbyttepolitikk for Statoil. Konsernledelsen må planlegge for et lavere investeringsnivå og utarbeide en justert strategi for letevirksomheten og takten på åpning av nye oljefelt. Dette må styret i sin tur behandle.

Uansett vil krav om økt utbytte føre til strategiske diskusjoner om hvilke av Statoils forretningsområder som skal nedskaleres, og i hvilket omfang og tempo.

En opplagt innvending er at staten, ved å legge om utbyttepolitikken som igjen krever endringer i selskapets strategi, risikerer å påføre seg selv dårlig omdømme som næringslivsaktør. Statoil er styrt og regulert som et ordinært børsnotert oljeselskap, disse selskapene ønsker å være forutsigbare og tilby jevn vekst og utbytte. Men ved å kreve større utbytte vil jo bare staten oppføre seg som mange andre majoritetsaksjonærer i store selskaper ofte gjør. Kjell Inge Røkke og John Fredriksen er eksempler på det, de krever de utbyttene de vil, de andre aksjonærene kan bli værende hvis de ønsker det.

Aksjonærer som har tro på en ny utbyttestrategi og som liker å eie typiske utbytteaksjer, kan forbli i Statoil. Andre kan selge seg ut. Rask utbredelse og prisfall på fornybar energi har uansett ført til at ikke alle lengre har den samme ubøyelige tro på den langsiktige lønnsomheten knyttet til olje- og gasselskapene.

Produksjon og distribusjon av energi

Hvordan kan vi bygge opp en økonomisk sett bærekraftig solgigant? En viktig avgrensning her er at selskapet ikke bør være solcelleprodusent, men konsentrere seg om å produsere og distribuere selve energien. En god start kan være å kjøpe opp andeler i både solkraftverk og solenergiselskaper som har vært i drift i noen år. Da kjøper man seg kompetanse og erfaring raskt. Følgende kan vurderes som oppbyggingsstrategi:

  • Kjøpe seg inn og bygge seg opp i solenergiproduksjon som allerede er en del av et sentralisert og stort kraftsystem, gjerne store solkraftverk med 20 års kraftavtaler slik at leveransene er sikret i lang tid.
  • Oppkjøp av store solkraftverk som har vært i drift i noen år og som dermed har overlevd barnesykdommene. Store kraftverk gir volum raskt.
  • På sikt selv bli en utbygger av store solkraftverk.
  • Å bli en desentralisert aktør med stort antall små installasjoner av solceller som en “bundler” sammen slik at det blir volum av det, der en gjerne leier tak av enkeltpersoner og bedrifter.
  • Posisjonere seg som desentralisert aktør også ved å leie privatpersoners og bedrifters tak, bekoste installeringen av solceller og sy det hele sammen i et større system. Samlet sett kan dette gi stort kvantum.
  • StatSun bør både være en produsent av solenergi, en distributør av solenergi og også operere som et stort energiselskap/kraftselskap.
  • StatSun kan også vurdere å investere i infrastruktur.
  • Solselskapet trenger ikke å eie alt alene, parallelt med det operative selskapet kan man opprette et stort investeringsfond under StatSuns vinger som er mer passivt og som utelukkende setter penger i prosjekter sammen med andre. Samarbeid med selskaper som SNPower, Scatec og Norfund er også en mulighet.

Hvor i verden?

Rent geografisk kan det være strategisk smart å spre risikoen ved å etablere seg i mange ulike markeder. StatSun kan starte med å etablere seg steder med minst mulig politisk risiko og der rammevilkårene er relativt forutsigbare. I tillegg bør StatSun etablere seg i solrike vekstmarkeder der landene selv ikke har egne fossile reserver. I Europa kan Spania, Frankrike og Italia være gunstige fordi solenergi fra små og mellomstore anlegg kan gi rimeligere strøm enn det innbyggerne kan kjøpe fra nettet. Store deler av Asia kan være gode markeder fordi veksten i kraftforbruket er stort og desentrale løsninger bygget på solenergi er gunstig, særlig fordi man ikke er så avhengig av store landsdekkende kraftnett med høy kapasitet. (A. Bjartnes 2014.)

Latin-Amerika, Brasil, Chile og Peru er også relativt stabile markeder uten for store fossile reserver. I Afrika er Sør-Afrika og Marokko relativt stabile land med stort energibehov.

Uansett må StatSun bygge opp solid kompetanse for å kunne vurdere hvor risikoen er lavest både markedsmessig og politisk. Retroaktive endringer av støtteordninger har gjort at investorer har tapt mye for eksempel i Italia og Spania.

Hvordan kan utbyttepolitikken endres?

Det er svært vanskelig å antyde noe om størrelser frem i tid, da Statoils resultat det enkelte år avhenger av blant annet svingende oljepriser, markedssituasjonen og kostnadsnivå internt i Statoil. Følgende ideer til hvordan StatSun kan oppkapitaliseres kan være utgangspunkt for debatt:

Statoils utbytte for 2013 er 7 kroner per aksje, totalt 22,3 milliarder kroner. For staten som eier gir dette et utbytte på 14,94 milliarder kroner. Ved å doble utbyttet fra 22,3 til 44,6 milliarder kroner gir dette staten snaue 15 milliarder kroner ekstra, en fin startkapital til StatSun. Man kunne ha lagt seg på et slikt forholdsvis nivå, avhengig av hvor mye det omsettes for og selskapets årlige resultat, frem til for eksempel 2040 eller så lenge det finnes overskudd å ta ut.

Man kan doble utbyttet som i punkt 1 og samtidig knesette prinsippet om at all skatt fra oljenæringen skal gå inn i SPU slik som nå, mens Statoils utbytte i sin helhet skal gå inn som egenkapital i StatSun. For 2013 ville det ha betydd snaue 30 milliarder kroner.

For å få en stor startkapital, kan man i tillegg relativt raskt selge unna deler av Statoils utenlandsinvesteringer og slik øke utbyttet ekstra over noen få år.
Statoils strategiske planer innebærer som nevnt tidligere at selskapet skal investere om lag 120 milliarder kroner hvert år fra 2014-2016. En ide kunne gått ut på at man disse tre årene reduserte investeringene betraktelig for å sikre et betydelig engangsbeløp i starten, for deretter å ta ut mindre årlig beløp.

Risiko uansett

Det er vrient å vurdere hvilke fremtidige inntekter en går glipp av fra Statoil ved å ta ut mer utbytte som igjen kan føre til lavere aktivitet i mange år. Å spå noe om markedet for og prisene på olje og gass i et 15-20-års-perspektiv er heller ikke enkelt, også fordi mye fornybar energi er på vei inn i markedet og fordi den teknologiske utviklingen kan rokke ved vedtatte forestillinger om hvordan verden ser ut om et par tiår.

I mars i år kunne for eksempel The Economist fortelle at elbilprodusenten Tesla planlegger en kjempefabrikk som i 2020 vil produsere like mange litium-ion-batterier som ble produsert i hele verden i fjor. Og hva skal du egentlig med strøm fra nettet hvis du bor i et solrikt land, har solceller på taket og batteri i garasjen? Energimarkedet er i stor endring og det er vanskelig å analysere fremtiden enten det gjelder inntekter fra olje og gass de neste 20 årene eller hvor mye det vil kaste av seg å være en internasjonal aktør innen solenergi.

Artikkelen er basert på oppgaven «Fra Statoil til StatSun – fornybar energi og varige verdier fra soloppgang til soloppgang?», skrevet av artikkelforfatteren i mastermodulen «Grønn vekst» på BI våren 2014.

Ser vi problemstillingen i et historisk lys og med de inntektene Statoil har skaffet til veie som operatør på norsk sokkel de siste tiårene, kan det nok i flere ulike modeller godtgjøres at vi har fått mer igjen for å beholde mye av pengene i selskapet enn om vi hadde tatt ut mer og investert i ulike typer fornybar energi. Men energiomstillingen i fornybar retning, i Europa og verden for øvrig, vil utfordre økonomien i den fossile energinæringen. Derfor kan vi ikke legge historiske økonomiske resultater til grunn når vi skal vurdere hva det er smart å satse på de neste 20 årene. Utvinning av olje og gass vil ikke nødvendigvis lengre være ensbetydende med å skaffe seg store inntekter.

Det var Stortinget som for drøyt 40 år siden besluttet å etablere Statoil og etter hvert investere mye penger. Norsk posisjonering i energisektoren har ofte vært forbundet med store investeringer uten at man har kunnet slå fast hva man sitter igjen med før regnskapet er gjort opp. Å investere i noe nytt er risikofylt. Å tviholde på det gamle er også det.

Ved å bygge opp en internasjonal solgigant kan Norge fremdeles være godt posisjonert i det internasjonale energimarkedet når oljen det er verd å hente ut er solgt og inntektsført. Verden vil alltid trenge energi, men verden vil ikke alltid trenge fossil energi.