Om de alvorligste klimaforandringene skal unngås, må CO₂-utslippene kuttes kraftig. Dette krever blant annet avkarbonisering av verdens energiproduksjon: Fossile energikilder som olje, kull og gass må byttes ut med fornybare kilder som vind, vann og sol.

Strømproduksjon fra fornybare energikilder varierer imidlertid ofte med vær og vind. Blåser det ikke, vil vindmøllene stå, og mørke vinterdager gjør livet vanskelig for solcellepaneler. Motsatt betyr stiv kuling og mye nedbør full produksjon fra vindmøller og vannkraftverk. Noen ganger produseres det for lite, og andre ganger altfor mye. Slike svingninger vil øke i takt med at det bygges ut mer fornybar energi i Europa. Norge er gjennom grønne sertifikater med på denne fornybarsatsingen.

Strømnettet har lenge vært elefanten i rommet i debatten rundt fornybar energi og utfasing av fossil energi. Strøm må transporteres fra produsent til forbruker, og dette skjer via strømnettet. Strøm forbrukes idet den produseres, og dermed må mengden som mates inn i nettet tilpasses hvor mye strøm som hentes ut av nettet. I Europa er det som regel selskapet som eier og driver det nasjonale sentralnettet som har det overordnede ansvaret for å holde produksjon og forbruk i balanse. I Norge er dette Statnett.

Fossil reserve eller fornybar boltreplass?

Skal strømmen komme frem, må balansen opprettholdes. Fossile kraftverk kan brukes som reserve for å jevne ut svingninger i produksjon – en slags «back up». Slike kraftverk er ikke avhengig av vær og vind, men kan startes og stoppes etter behov, fordi det fyres med kull, gass eller olje. Fossile kraftverk kan imidlertid ikke være eneste eller viktigste løsning om målet er å redusere vår avhengighet av fossile energikilder.

Et alternativ er å koble sammen ulike nasjonale og regionale strømmarkeder, slik at overskudd ett sted i Europa kan veie opp for underskudd et annet sted. Om det er vindstille i Nord-Tyskland, blåser det kanskje et annet sted, og vindkraft kan hentes derfra. Svingninger i produksjon av strøm fra fornybare energikilder kan dermed glattes ut. Dette reduserer behovet for fossile reservekraftverk, selv om balansekraft fortsatt vil være nødvendig.

For at vinden skal få slik boltreplass, må de ulike markedene knyttes sammen rent fysisk ved hjelp av såkalte utenlandskabler. I tillegg må det åpnes for konkurranse, slik at kraftprodusenter kan selge sin strøm til kunder i andre land. For å unngå skjevheter er det en fordel med et felles regelverk som regulerer de sammenknyttede markedene.

Lappeteppe som handelsbarriere

Innenfor EU var fokuset lenge på bygging av flere utenlandskabler og innføring av europeiske konkurranseregler for kraftsektoren. Etter hvert så imidlertid Europakommisjonen at den tekniske styringen av utenlandskablene også spilte inn.

Tidligere forhandlet nettselskapene seg imellom for å avtale hvordan en enkelt utenlandskabel skulle driftes. Forsøk på å etablere felles praksis for et større område gikk sakte fremover, blant annet fordi dette var basert på frivillighet. Ifølge Kommisjonen utgjorde de forskjellige måtene å håndtere utenlandskablene på en handelsbarriere. Dette ble særlig begrunnet med henvisning til komplekse og lite transparente praksiser som i flere tilfeller begrenset snarere enn tilrettela for konkurranse på tvers av land.

Ris bak speilet

Kommisjonen fremmet derfor et forslag der nettselskapene i Europa ble pålagt å utvikle et sett felles regler for hvordan utenlandskablene skulle styres. Disse reglene ble kalt nettverkskoder. EUs medlemsstater og Europaparlamentet var enige om behovet for slike felles tekniske regler, og at disse skulle utarbeides av nettselskapene. Etter noen mindre justeringer ble Kommisjonens forslag vedtatt i 2009, og trådte i kraft som EU-lov i 2011.

Selv om det fortsatt vil være nettselskapene som forhandler seg imellom, må de nå gjøre dette på europeisk plan. EUs nye energitilsyn kommer med rådgivende innspill til nettselskapene i utarbeidelsen av de tekniske reglene. Deretter sendes nettselskapenes forslag til regler for styring av utenlandskabler til komitébehandling i EU, der vedtak gjør reglene juridisk bindende for hele EU. Komiteen kan også endre nettselskapenes regelforslag før vedtak. For Norges del vil de vedtatte reglene trolig tas inn gjennom EØS-avtalen, og gjelde for den tekniske styringen – driften – av eksisterende og fremtidige utenlandskabler mellom Norge og utlandet (les mer om prosessen bak reguleringen av nett i EU og konsekvensene for Norge).

Dermed legger EU sterke føringer på prosessen, og er selv direkte involvert. Kommisjonen har fått en viktig rolle som igangsetter av utviklingen av de tekniske reglene, og kan i siste instans selv ta over regelskrivingen dersom nettselskapene ikke blir enige seg imellom innen spesifiserte tidsfrister. Med et slikt ris bak speilet vil Statnett og de andre nettselskapene trolig strekke seg langt for å bli enige seg imellom før tiden er ute.

Girskifte i markedsintegrasjon?

Interessemotsetninger mellom medlemsstatene har forhindret sterke EU-vedtak når det gjelder konkurranse og kabelkonstruksjon innenfor kraftsektoren. Uenigheten bunner dels i store forskjeller mellom medlemsstatenes respektive kraftsektorer, og dels i den strategiske betydningen energi ofte tillegges for nasjonal økonomi.
Likevel finner vi en helt annen situasjon for den tekniske styringen av utenlandskablene: Her har EU vedtatt en lov som trolig vil sette opp tempoet i utviklingen av et felles regelverk for den driftsmessige håndteringen. Denne prosessen vil foregå på europeisk plan, og får god drahjelp av innebygde trusler fra Kommisjonens side om å overta pennen dersom bransjen ikke skriver ferdig forslag til nettverkskoder i tide.

Økt tempo i integrasjonen av strømmarkedene i Europa vil legge til rette for et større innslag fornybar energi. Felles regler for teknisk håndtering av utenlandskabler er én av bitene i det store puslespillet om avkarboniseringen av Europa.

Last ned rapport

Artikkelen bygger på rapporten An Electric Mandate (pdf).