Artikkel 12 i Paris-avtalen er forpliktende – en “skal”-paragraf (se tekstboks). Her pekes det på nødvendigheten av å ta grep, ha offentlig oppmerksomhet på klimaavtalen, informasjon, opplæring, medvirkning og trening for å styrke evnen til å handle slik avtalen forutsetter. Dette punktet krever altså at det tilrettelegges for en folkelig deltakelse i klimaarbeidet for å oppnå resultater. Åtte måneder etter inngåelsen er det vanskelig å få øye på hva regjeringen har gjort for å styrke et slikt folkelig engasjement.

På Klimatoget fra Oslo til Paris 2. desember 2015 deltok et hundretalls engasjerte mennesker fra ulike organisasjoner. Klimaminister Tine Sundtoft ønsket alle vel av gårde, og takket for støtten. Hun mente at engasjementet var et viktig press og en helt nødvendig inspirasjon i arbeidet mot klimaendringer. I forkant av forhandlingene hadde hun hatt en serie møter med frivillige organisasjoner (NGO-er) i regi av Klima- og miljødepartementet og Forum for utvikling og miljø, for gjensidig informasjon. Den åpne kommunikasjonen stimulerte og mobiliserte organisasjonene i arbeidet for klimasaken.

Paris-forhandlingene

Det franske lederskapet tok bemerkelsesverdige grep i forbindelse med forhandlingene. På forhånd var landene utfordret til å ta ansvar. Med utgangspunkt i hvert lands egne planer om å redusere klimagassutslipp ble det organisert en arbeidsprosess som involverte og mobiliserte alle på en ny måte med utgangspunkt i landenes egne mål og ambisjoner, altså en slags «bottom-up»-strategi til forskjell fra sentralt fastsatte mål for å redusere utslipp som i tidligere forhandlinger.

Prosessen endte med at president Hollande kunne presentere et overraskende konstruktivt dokument den 12. desember. Avtalen trekker opp linjene for arbeidet videre, ikke minst hvordan landene skal følge opp egne lovnader. Et transparent oppfølgingsarbeid i FN-regi skal sikre og forsterke innsatsen. Paris-avtalen utfordrer hvert lands handlingsevne.

Paris-avtalens artikkel 12: Deltakelse

Et interessant aspekt ved avtalens artikkel 12 er at den krever at også landene skal ta i bruk en nedenfra og opp-strategi i sitt arbeid for å oppfylle avtalen (« — climate change education–public awareness, public participation and public access to information – -») i erkjennelsen av at dette vil styrke handlinger i samsvar med Paris-avtalen.

I innledningen til selve avtalen understrekes det sterkt at det haster med å få i stand effektive tiltak. Verden har dårlig tid til å bremse og tilpasse seg klimaendringene. Det understrekes at ambisjonene og innsatsen må styrkes allerede nå under Kyoto-avtalen før 2020. Målet er som kjent å holde den globale temperaturøkningen godt under 2oC, helst ned mot 1,5o. Landene skal levere nye planer, måltall og resultater hvert femte år som forsterker innsatsen, og i hvert fall ikke reduserer ambisjonene i det enkelte land. Her har regjeringen mulighet til å gi helt andre signaler enn gjentakelser om «40 prosent reduksjon av klimagasser i ikke-kvotepliktig sektor».

Hvordan skape folkelig engasjement for klimasaken?

Norge deltok svært aktivt i Paris, og mange roste den norske delegasjonen. Norges støtte til Paris-avtalen har vært høylytt, og vi var blant de aller første til å ratifisere den. «Alle», fra politikere til næringsliv (NHO, LO og Statoil!) og NGO-er, støtter avtalen. Men den brede, verbale omfavnelsen av Paris-avtalen har hittil ikke utløst nevneverdig handling eller merkbart folkelig engasjement.

Artikkel 12 gir grunnlag for (sterkere) offentlige initiativ som:

1. Kunnskapsformidling som inspirerer og mobiliserer til innsats. Det er stort rom for ærlighet og god kunnskapsformidling. Det virker som det er liten interesse blant politikere for å ta opp og formidle lett tilgjengelig forskning fra f.eks. Norsk Klimastiftelse, Cicero, Bjerknessenteret og andre. Paris-avtalen bør oversettes og gis ut i kortversjon for Norge! Det er nødvendig å komme ut av den defensive, selvrosende argumentasjonen om at vi gjør mye. I stedet må vi få fram at det haster. Det er mer engasjerende å snakke om klimamål for de nærmeste årene enn for 2050, selv om langsiktighet også er bra.

2. Tilrettelegging for brukernes klimavennlige valg. Det er viktig at vi alle blir kjent med våre «fotavtrykk». Eks.: Bilannonser opplyser i dag om utslippsnivåer. Det burde også gjelde i annen markedsføring: Flyreiser og annen transport, produkter som gir utslipp, etc. Hvis regjeringen ikke ønsker å sette inn systematiske informasjonstiltak og legge bedre til rette for klimariktige valg fra befolkningen, ville det være naturlig å stille midler til disposisjon og utfordre andre til å gjøre det. Her er mye ugjort.

3. Klima- og energivennlige initiativ. Cicero anbefaler støtte til ny energi- og klimateknologi. Noen ville påpeke at dette gjøres i dag. For lite for seint, sier andre.

Ved ankomst tilbake fra Paris-forhandlingene framhevet en fornøyd klimaminister Sundtoft at Paris-avtalen måtte få konsekvenser for Norge, også for fossilindustrien. Regjeringen med oljeminister Lien i spissen ser det annerledes. Ønsket om å bevare olje- og gassproduksjon inn i framtida uten hensyn til karbonbudsjettet synes sterkere enn nye klimainitiativ, selv etter Paris.

En ny analyse fra Cicero viser at vi kan ha 50 prosent sjanse til å holde gjennomsnittstemperaturen på 1,5°C hvis dagens utslipp varer i 5 år til (Glen Peters, Nytt fra Cicero 4.7.16). Deretter må utslipp nulles ut. Fra før viser karbonbudsjettet at vi med dagens utslipp fram til 2040 med ubehagelig stor sannsynlighet kan nå 2°C. Snakk om mange decennier med oljeleting og produksjon, bl.a. i Barentshavet, passer dårlig inn her.

Politikerspråket om Norges klimainnsats internasjonalt, om EU-samarbeidet og illusjonen om norsk gass som «løsning på klimaproblemet», er ikke bare diskutabelt. Det passiviserer. Det gir et inntrykk av at Norge bidrar, at politikerne tar ansvar og vi ikke trenger å bry oss. Artikkel 12 i Paris-avtalen krever det motsatte: Regjeringen må tilrettelegge for at folk kan bry seg! Paris-avtalen krever at vi mobiliseres i arbeidet mot klimaendringer.