Europa må fortsette å lede verden i klimakampen

Norge og Storbritannia er på lik linje når EU nå debatterer unionens klimaambisjoner fram mot 2030.

Europa må fortsette i klimakampens fortropp for at verden skal komme fram til en avtale i 2015. Vi trenger høye ambisjoner og kostnadseffektive tiltak. Storbritannia mener Norge spiller en nøkkelrolle.

Denne uken prøver Europas ledere å bli enige om EUs energi- og klimapolitikk fram mot 2030. Dette er et viktig øyeblikk i unionens utvikling, og resultatet har potensiale til å endre måten vi takler klimaendringene på og hvilken infrastruktur vi velger å investere i.

Mange hevder at dette er en gylden mulighet til å erstatte aldrende kraftverk over hele Europa med ren, effektiv og pålitelig energi. En ambisiøs europeisk avtale vil også gi momentum mot en global klimaavtale i Paris neste år. Andre vil mane til forsiktige klimaambisjoner ved å vise til det vanskelige økonomiske bakteppet i Europa og peke på at energiprisene i Europa og Nord-Amerika går i ulike retninger. I møte med disse konkurrerende stemmene må politikerne holde et klart fokus på hva bevisene og analysene forteller dem.

Klimapolitikk er ikke nødvendigvis dyrt

Faktum er at alle bevis, inkludert en ny studie utført på vegne av den britiske regjeringen, viser at kostnadene ved EUs klimapolitikk er lave, og de vil holde seg lave selv med et utslippsmål på 40 prosent fram mot 2030. Studien fant at den totale kostnaden for et 40 prosent mål for 2030 ville ligge på kun 0,19 prosent av EUs BNP, i et scenario hvor BNP i samme periode vokser med 25 prosent.

Bevisene viser også at økende forskjeller mellom energipriser i EU og USA ikke er et resultat av Europas klimapolitikk. Ulikheten forklares bedre med at Europa i større grad er avhengig av importert fossilt drivstoff, mens USA i økende grad kan benytte seg av egen skifergass som en rimelig og lett tilgjengelig energikilde. IEAs analyser kommer frem til samme konklusjon. Dette betyr at vi ikke ville klart å lukke gapet mellom europeiske og amerikanske energipriser selv om EU i teorien hadde forlatt sin agenda for utslippsreduksjon fullstendig. Den største effekten ville mest sannsynlig vist seg i skaden dette ville hatt for utsiktene til en global klimaavtale.

Kostnader ved “å gjøre ingenting”

I en diskusjon om kostnader er det viktig å ikke glemme de betydelige kostnadene som ukontrollert klimaendring vil påføre EUs økonomi i seg selv, noe som FNs klimapanel rapporterer om. Hvis vi unnlater å vedta et ambisiøst rammeverk for klima og energi, vil vi låse inn langt høyere kostnader for fremtiden.

IEA forteller oss at dersom ytterligere global handling utsettes til etter 2020, vil det kreve 30 000 milliarder (30 billioner) kroner ekstra av globale investeringer mellom 2020 og 2035 for å møte 2-gradersmålet. I motsatt ende kan man si at hvis Europa klarer å opprettholde sin ledende posisjon i ren teknologi vil dette kunne bidra med over 200 milliarder kroner til årlig BNP innen 2020.

Et kostnadseffektivt 2030-rammeverk

Det er viktig at EUs energi- og klimapolitiske rammeverk for 2030 er designet for å levere maksimale økonomiske, strategiske og miljømessige fordeler til lavest mulig kostnad. Vi må derfor bygge et integrert energimarked hvor land som Storbritannia kan knytte seg til land som Norge ved hjelp av utenlandskabler for overføring av elektrisitet. Dette må kombineres med innovative strategier for energisparing og teknologiutvikling, gjennom løsninger som karbonfangst, parallelt med et sterkt og robust ETS (kvotehandelssystem) som kan drive ned utslipp i hele regionen. Alt dette må falle inn under et rammeverk som gir landene fleksibilitet til å gjennomføre kuttene på mest mulig kostnadseffektiv måte.

Da EUs miljøministre møttes i Brussel denne uken, gikk Storbritannia med på å støtte et mål for 27 prosent fornybar energi innen 2030 for EU som helhet, gitt at dette ikke er bindende for medlemslandene. Denne fleksibiliteten, kombinert med innenriks utslippsmål på 40 prosent i EU samlet (med mulighet til å øke til 50 prosent hvis en global klimaavtale kommer på plass), vil tillate at medlemslandene kan jobbe med å nå målene på den mest kostnadseffektive måten. Storbritannia ser høye ambisjoner og fleksible løsninger som kjernen av det rammeverket som nå utvikles.

Et energipartnerskap med Norge

På tross av at Norge ikke har stemmerett i den prosessen som nå pågår i Brussel, mener Storbritannia at Norge spiller en nøkkelrolle i å sikre et stabilt og kostnadseffektivt energisystem i Europa.

Erfaringene fra det nordiske energimarkedet tilsier at gode tilknytninger mellom land kan gi sikker tilgang til elektrisitet og lavere priser for alle. Storbritannia ønsker å knytte seg nærmere til vår viktigste energipartner, og jobber derfor med å få realisert en elektrisitetskabel mellom våre to land innen 2020. Stabil tilgang på norsk energi med lave utslipp er noe av det EU nå trenger for å fortsette å bevege verden i en mindre utslippstung retning.