Systemet ble formalisert i Enhetsakten av 1987, men fortsatte å være relativt uformelt, med forskjellig praksis og tradisjoner i ulike sektorer. En rekke endringer er gjennomført siden den gang, sist i kjølvannet av Lisboa-traktaten. Ministerrådet og etter hvert Europaparlamentet har anledning til å vurdere komiteens vedtak («scrutiny»). Innsigelsesretten har imidlertid primært fungert som et «ris bak speilet» fremfor å bli anvendt i praksis.

Det løpende arbeidet innenfor komiteene

Komiteene ledes som regel av Kommisjonen, og fungerer som et faglig diskusjonsforum der nasjonale sakkyndige er representert. Dette innebærer også muligheter for dialog med de nasjonale forvaltningsorganene som skal implementere den aktuelle EU-loven nasjonalt. Generelt er komitebehandling en administrativt orientert affære, fordi vedtakene som fattes sjelden har stor betydning for politikken som skal iverksettes.

Selv om komiteene i utgangspunktet var ment å kontrollere Kommisjonen, er det løpende arbeidet preget av samarbeide, der de nasjonale sakkyndige assisterer Kommisjonen mer enn å «holde den i ørene». Det er få tilfeller der Kommisjonens forslag ikke blir vedtatt. I 2009 ble det fattet 1888 komitévedtak, hvorav kun 10 kommisjonsforslag ble nedstemt. Totalt er det kun 1 prosent av alle saker som havner hos Rådet etter manglende innstilling eller negativt votum i komiteen.
Det er mye som tyder på at komitésystemet motvirker vektlegging av nasjonale interesser i seg selv. Imidlertid mottar Kommisjonen uformelle innspill fra medlemsstatene før den fremmer endelig forslag for vedtak i komiteen. Dermed kan forhandlinger foregå uformelt i forkant av komitébehandlingen. Kommisjonens rolle avhenger ofte av hva slags saker en komité skal behandle. Kommisjonen har ofte lent seg på de nasjonale sakkyndige i svært tekniske spørsmål, mens den gjerne har inntatt meglerrolle mellom de nasjonale representantene i spørsmål med fordelingseffekter.

Komitologi for nettverkskoder

Komitologi er siste steg i EUs utarbeidelse av nettverkskoder. Det er først her at den enkelte nettverkskode vil bli vedtatt som EU-lovgivning. Formelt sett vil nettverkskodene danne vedlegg til forordningen om grensekryssende elektrisitet (714/2009). Disse vil anvendes direkte, og er i motsetning til direktiver ikke avhengig av inkorporering i nasjonalt lovverk. I praksis vil summen av nettverkskoder utgjøre et omfattende rammeverk for styring av mellomlandsforbindelser utover det som er formulert i nevnte forordning. Dette betyr at komitébehandling av nettverkskoder vil ha politiske ringvirkninger.

I fjor gikk startskuddet for komitebehandling av den første nettverkskoden, som etterfølges av en rekke andre nettverkskoder nå i starten av 2014. Det er Kommisjonen som utarbeider forslag for behandling i Komiteen for grensekryssende elektrisitet også når utkast til nettverkskode foreligger fra ENTSO-Es sentralnettsoperatører (etter innspill fra ACER). I motsetning til de tidligere stadiene av nettverkskodeutvikling er ikke komitébehandlingen underlagt noen tidsfrister.

Hva betyr dette for norske aktører?

«Mot normalt» har én norsk aktør – Statnett – formell innflytelse i utviklingen av EU-lovgivning (nettverkskoder), ettersom selskapet har fullt medlemskap i ENTSO-E. Det er imidlertid i komitologifasen at nettverkskodene vedtas som EU-lovgivning. Sammenlignet med tidligere faser av nettverkskodeutvikling, der Statnett kunne delta på tilnærmet lik linje med andre sentralnettsoperatører, er norske representasjonsmuligheter innenfor komitologi betydelig svekket.

Norges tilknytning til EU gjennom EØS-avtalen åpner for deltakelse, men ikke stemmerett innenfor komitologi. Dette betyr at gjennomslag Statnett (eller andre norske aktører) kan ha fått i tidligere deler av utarbeidelsen av den enkelte nettverkskode står i fare for å bli trukket tilbake. Deltakelse ved sakkyndige fra den norske forvaltningen vil likevel være viktig, og her vil erfaring og nettverk være svært nyttig. Ifølge Utenriksdepartementet er tidligere norske innspill generelt blitt godt mottatt, «spesielt på områder der Norge har faglig tyngde og bevisst søker å se problemstillingene i et større europeisk perspektiv» (EU/EØS-håndboken (pdf), s.60).

Norske erfaringer fra det nordiske kraftsamarbeidet vil trolig komme til nytte i komitologistadiet, men også politisk prioritering og alliansebygging vil være viktig i det som er en gråsone mellom politikk og teknikk. I diskusjonene av nye utenlandskabler og kraftoverskudd bør norske aktører, særlig forvaltningen, ha et årvåkent øye på komitébehandlingen av de kommende nettverkskodene.