Er et alternativt klimasøksmål mulig?

Hadde klimasøksmålet mot staten alternativt retta seg mot den norske klimapolitikken som sådan, kunne mulighetene for å vinne fram kanskje – og paradoksalt nok – vært større.

Oslo tingrett har konkludert: Vedtaket om å åpne for ny oljevirksomhet i de nordlige og østlige delene av Barentshavet bryter ikke med Grunnlovens miljøparagraf. Begrunnelsen er også klar: Klimagassutslippa som følger av forbrenning av eksportert norsk olje og gass inngår ikke i vurderinga av norsk miljøbeskyttelse. Ifølge internasjonale regler er hvert enkelt land bare ansvarlig for utslipp på eget territorium.

I en viss forstand har tingretten rett. Det er slik byrdefordelingssystemet er designa og har vært forstått. Problemet er bare at det ikke har fungert. Som Svein Tveitdal skriver om klimastatus ved inngangen til 2018, har verden nå passert 400 ppm CO₂ (parts per million) i atmosfæren. Det er 3-5 millioner år siden vi hadde et slikt nivå – da var temperaturen på jorda 3-4 grader høgere enn i dag. Havnivået var 20-40 meter høgere. I 2017 ser det ut til at CO₂-utslippa vil øke med 2 prosent, og vi er på kurs mot en menneskeskapt katastrofe ingen kan ane omfanget av. Eller som Tveitdal sa i en annen sammenheng: som vi må gå til science fiction for å få en forestilling om.

Rettsvesenet er en konservativ institusjon, og dommen i klimarettssaken bør ikke overraske noen. En modigere dommer kunne gitt organisasjonene medhold i at oljeutvinning i Barentshavet har vært for dårlig utreda. Det viste bl.a. økonomene som de førte som vitner. Men å ta de fulle moralske og politiske konsekvenser av det vi veit om å øke det globale tilbudet av olje og gass – i en situasjon der vår felles klode ikke tåler mer av det samme, er neppe opp til domstolene. Da måtte de erklære all fortsatt norsk oljeleting som grunnlovsstridig. Det kan vi vel nesten ikke vente av dem?

Hadde søksmålet alternativt retta seg mot den norske klimapolitikken som sådan, dvs mer som den hollandske Urgenda-saken, kunne mulighetene for å vinne fram kanskje – og paradoksalt nok – vært større. Som professor Helge Drange ved Bjerknessenteret nylig slo fast, i et intervju med VG, er sannheten om landet vårt at vi er avhengige av enorme CO₂-utslipp – også på eget territorium. Mens andre land kutter CO₂-utslippa, til dels kraftig, har Norge økt sine med 24 prosent siden 1990. Han kaller det villedende informasjon og uredelig når myndighetene later som vi er på rett vei med utslippskutt som monner.

Det er antakeligvis svært små sjanser for at Norge skal greie å holde lovnaden om 40 prosent reduserte klimagassutslipp innen 2030. Det internasjonale vitenskapelige prosjektet Climate Action Tracker holder oppsyn med klimapolitiske tiltak verden over, med ett siktemål: Å vurdere om oppvarmingen av kloden vil stoppe ved målet som er satt i Parisavtalen. Det forplikter statene til å holde global oppvarming godt under 2°C, og arbeide for å begrense oppvarmingen til 1,5°C. Norsk klimapolitikk blir i den siste rapporten fra CAT karakterisert som «highly insufficient». «If all countries were to follow Norway’s approach, warming could reach over 3°C and up to 4°C.»

Ut fra dette er det all mulig grunn til å hevde at norsk klimapolitikk ikke er i samsvar med våre og våre etterkommeres «rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares», som det står i Grunnlovens § 112. Det positive med dommen i Oslo tingrett er tross alt at den – etter en grundig og interessant drøfting – gir saksøkerne medhold i at dette er noe mer enn en slags statlig formålsparagraf og allmenn grunnverdi, slik regjeringsadvokaten argumenterte for. Det er en bestemmelse der «rett» betyr «rettighet» og som kan utløse forbud eller påbud i enkeltsaker, forutsatt at saken har et visst omfang/størrelse. Jeg kan ikke skjønne annet enn at å bryte Parisavtalen må være stort nok.