Energiewende: Hvorfor godtar tyskerne de høye kostnadene?
Tross høye strømpriser har det ikke vært noen demonstrasjoner mot Energiewende – bare for. Det er fordi Tysklands energiomstilling alltid har vært en grasrotbevegelse. Tenk på tyskerne som borgere, ikke bare forbrukere.
Demonstrasjon i Berlin 30. november 2013.
I 1980 ble det gitt ut en bok med tittelen Energiewende, skrevet av en gruppe forskere og finansiert av donasjoner fra medborgere. Boken sprang ut av protester som markerte begynnelsen på Tysklands folkebevegelse mot atomkraft. I 1974 begynte folk i den konservative landbruksregionen rundt Kaiserstuhl i Baden-Württemberg å protestere mot planer om å bygge et nytt atomkraftverk – men det er ikke hele historien. Reaktoren ville ha produsert langt mer strøm enn det som trengtes lokalt, så myndighetene ønsket også å lokke industri til regionen.
Helt i begynnelsen visste ikke lokale innbyggere hva radioaktivitet var. De var bekymret for forurensning og miljøpåvirkning. En fabrikk for produksjon av bly ble presentert som kjøper av atomkraften. Også den fabrikken lyktes det å forhindre (og en kan forestille seg at investorene senere var glade for at planene ble stoppet, gitt restriksjonene på bly). En pamflett som ble delt ut til demonstrantene i 1974 hevdet at "den verste effekten av atomreaktoren vil være vanndamp". En studie hadde funnet en 12 prosents økning i nedbør rundt kjøletårnet til en tysk reaktor.
Mens protestene trakk ut i tid, okkuperte folk byggeplassen døgnet rundt. De startet en improvisert Volksschule, et slags voksenopplæringssenter, for å tiltrekke flere mennesker. Det var der at vanlige folk først lærte om radioaktivitet av bl.a. forskerne som senere skulle skrive Energiewende-boken. I 1979 førte ulykken ved Three Mile Island i USA til enda mer oppmerksomhet om risikoen; Tsjernobyl i 1986 gjorde radioaktivitet til den største bekymringen en gang for alle. Men bevegelsen begynte med protester som ligner det som har skjedd i konservative amerikanske småbyer der folk har stått opp mot fracking-selskaper og gitt myndighetene beskjed om ikke å privatisere profitt og sosialisere risiko.
De første demonstrantene forlangte det som senere er blitt kjent som "energidemokrati": Retten til å produsere sin egen energi. Når de ble spurt om hva de ville ha istedenfor atomkraft, svarte demonstrantene "fornybar energi" – og ble ledd ut. "Det eksisterer ikke", ble de fortalt.
Dermed satte aktivistene i gang med å finne det opp selv. Solceller var en teknologi for verdensrommet rundt 1980, ikke noe å ha på hustaket. I begynnelsen syslet folk med solvarme og vindkraftgeneratorer. De fleste slike generatorer hadde den gangen en effekt på mindre enn 50 kilowatt, en størrelse etablerte kraftselskaper ikke kunne ta alvorlig. Eksperter på forskning og utvikling mistenkte at vindturbiner antakelig hadde noe med romfart å gjøre, så regjeringer i USA og Europa kastet penger etter Boeing, NASA osv. for å utvikle en megawatt-størrelse vindturbin. Alle disse tidlige prosjektene mislyktes.
Tyske entusiaster fulgte danskenes eksempel. I Danmark, der det ikke var noen romfartsbransje som distraherte, ble Tvind-turbinen bygd som et skoleprosjekt. Med kapasitet på 1 megawatt er den fortsatt i drift i dag – 40 år etter.
Det viser seg at vi skulle ha gitt oppdraget med å utvikle vindturbiner til John Deere, ikke Boeing. Vestas, det store danske turbinkonsernet, begynte som produsent av landbruksutstyr. Tysklands største ingeniørkonsern var ikke til mye hjelp i utviklingen av fornybar energi. Siemens involverte seg ikke i vindbransjen før i 2004, da det tok over danske Bonus. Konvensjonelle energieksperter trodde rett og slett ikke på fornybar. Tyske amatører skapte Enercon, i dag markedsleder i Tyskland.
Solcellesektoren kom senere, men historien var den samme. Shell og BP var to av de største navnene innen solceller rundt 2000. Shell solgte sin virksomhet til SolarWorld og forlot bransjen i 2006 – akkurat da solceller var i ferd med å ta av. Er det fortsatt noen som husker BPs kunngjøring i 2000 om at selskapets akronym heretter sto for Beyond Petroleum? BP gikk helt ut av solenergi i 2011.
De som drev frem den tyske solenergibevegelsen på 1990-tallet, var andre typer selskaper. Som Phoenix Solar, som vokste frem fra en landsdekkende gjør-det-selv-kampanje for takmonterte solcellepaneler. Fotballstadionet i Freiburg fikk solcelletak fra selskapet på midten av 90-tallet etter en supporterkampanje; de som ga penger fikk førsterett på sesongkort.
I 2012 hadde Tyskland mer enn 70 gigawatt fornybar produksjonskapasitet, men etablerte kraftselskaper sto bare for 5,5 prosent av investeringene. Det året begynte likevel et tilbakeslag som reaksjon på de angivelig høye kostnadene ved energiomstillingen. Interessant nok ble det drevet frem av et initiativ fra arbeidsgivere i metall- og elektronikkindustrien – ikke akkurat en organisasjon som representerer de fattige. Som kontrast: Veldedighetsorganisasjonen Caritas roser Energiewende, i likhet med den venstreorienterte Rosa Luxemburg-stiftelsen. Begge organisasjoner erkjenner at fornybar energi er frigjørende. Den lar lokalsamfunn i økonomiske vanskeligheter overta kontrollen over energiproduksjonen. Den gir småinvestorer et alternativ – lokale prosjekter innen fornybar energi – til aksjer i energikonserner.
Energiomstillingen vil skape vinnere og tapere. En kan ikke forvente at taperne – atomkraft og fossil energi – vil samarbeide. Dessverre tenker få land på "energidemokrati" når de diskuterer energiomstilling. De stoler på at kraftselskapene skal håndtere omstillingen for kundene. I mitt hjemland USA, for eksempel, ber vi kraftselskapene gi oss 30 prosent fornybar kraft innen 2030. Tyskerne ga sine selskaper beskjed om å samarbeide eller stikke av.
Deltakere på demonstrasjon for Energiewende i Berlin 30. november 2013. "Skap arbeidsplasser! Beskytt klimaet! Bygg ut fornybar energi!", står det på plakaten til høyre.
I EU har bare Danmark høyere strømpriser enn Tyskland. Men når vi ser Energiewende som en grasrotbevegelse, blir "hvorfor aksepterer de kostnaden?" et tåpelig spørsmål. Folk er borgere, ikke bare regningsbetalere. Tyskerne er villige til å betale mer hvis pengene blir i lokalsamfunnet og ikke havner i pengebingen til multinasjonale selskaper med planer om globalt oppkjøpsraid. Tyskerne liker energidemokrati fordi det gir borgerne mer innflytelse over infrastrukturprosjekter som påvirker dem. Det tvinger eksperter til å snakke ansikt til ansikt med folk flest. Som motytelse har folk lest seg opp for å kunne delta i debatten. "Hvilke andre steder enn i Tyskland kan du diskutere fornybar energi med drosjesjåfører," spurte sjefen for fornybarorganisasjonen REN21 Christine Lins en gang.
Den tyske grasrotbevegelsen har satt ekspertene til veggs gjentatte ganger. Mange trodde at målet fra 2004 – 20 prosent fornybar kraft innen 2020 – var urealistisk, men vi var oppe på 33 prosent i første halvår 2015. Utfasingen av atomkraft skulle føre til store strømavbrudd (blackouts), men det tyske nettet er det mest pålitelige i Europa; strømavbruddet var nede i 12 minutter i 2014. Noen eksperter sier at utfasingen vil gjøre Tyskland avhengig av utenlandsk atomkraft (for øvrig en umulighet), men istedenfor har tysk netto krafteksport nådd rekordhøye nivåer.
Til tross for suksessen har Energiewende sine høylytte kritikere. Ingen er så bekymret for tysk økonomi som fossil- og atomkraftbransjen later som de er. Disse dommedagsprofetene har all grunn til å være urolige, for Energiewende kan fort komme til å bevise at en overgang til vind- og solkraft samt effektivisering vil fungere uten både atomkraft og fossil kraft. Kunder blir konkurrenter. En skremmende tanke – for enkelte.
