En energianalytikers betraktninger om klimaendringer

I alle land finnes det en Carl I. Hagen. I USA heter han Donald Trump. I Australia heter han Tony Abbott. Jeg kunne ikke ha brydd meg mindre.

Etter Fukushima-ulykken i mars 2011 ble det meste av atomkraften i Japan stengt. Det er en skepsis hos befolkningen når det gjelder atomkraft, og det er litt rart at den samme skepsisen ikke er like godt overført til kullkraft, skriver artikkelforfatteren. Jun Teramoto cba

Når vi snakker om klima og investeringer, er det noen enkle sannheter. De endres ikke ved at noen posisjonerer seg i politikken. Ei heller har det noe å si hva noen kommenterer på Facebook. Heldigvis.

Kostnader som faller i gulvet

Kostnaden i elektrisitet fra sol og vind har falt enormt de siste årene, og vil fortsette å falle. Kostnaden per MWh er nå fullt på høyde med mer tradisjonelle former for energi. I enkelte tilfeller i 2016 har man sett priser så lave som $24,2 per MWh som i Dubai, og $29,1 per MWh som i Chile.  

Glem dette du har hørt om at fornybart ikke funker uten subsidier.

Kull ligger på mellom $60 og $140, hvis det var noen som lurte.

Legger man til en Paris-avtale med påfølgende nasjonale mål for å redusere CO2-utslipp, samt at sol (PV i denne sammenheng) og vind ikke benytter ferskvann – i en verden med en ferskvannskrise, har man ganske store drivere i en retning som ikke Hagen, Trump eller Abbott kan gjøre noe med. Teknologien er ganske enkelt bedre.

Dra til Kina, stå midt på den himmelske fredsplass og spør en kineser hva han synes om luftkvaliteten. Det er dette som er driveren bak den kinesiske satsingen på fornybart. Bare for to uker siden skrinla Kina planer om 103 nye kullkraftverk. Bare ved å gjøre dette, kuttet Kina kullkraft tilsvarende hele den tyske kullkraftsproduksjonen.

Første februar sprakk nyheten om at Deutsche Bank trekker alle midler til nye kullprosjekter, og vil gradvis redusere eksisterende eksponering. Fordi de ville redde verden? Neppe. Fordi vi nå lever i en verden som har signert Paris-avtalen, og fordi kundene forventer det.

Japan er i ferd med å bli en sinke

Jeg kommer nettopp tilbake fra en Japan-tur. Etter Fukushima-ulykken i mars 2011 ble det meste av atomkraften i landet stengt. Det er en skepsis hos befolkningen når det gjelder atomkraft, og det er litt rart at den samme skepsisen ikke er like godt overført til kullkraft.

Første februar sprakk nyheten om at Deutsche Bank trekker alle midler til nye kullprosjekter, og vil gradvis redusere eksisterende eksponering. Fordi de ville redde verden? Neppe.

Den planlagte kullkraft-utbyggingen er til å undres over. Japan har lite kull selv, og vil være avhengig av import. I mange land er ønsket om å være energi-uavhengig en viktig driver til nasjonale strategier. Med den planlagte utbyggingen av kullkraft vil dette være en fjern drøm for Japan.

Om noen kan konkurrere med Kina på solcellepaneler, vil tiden vise – men det er kanskje ikke der Japan har sin fordel. Japan har lenge vært ledende på batterier etter Sony og Asahi Kasei gav ut det første kommersielle litium-ionbatteriet. Bedre batterier er helt avgjørende for videre utvikling av elektriske biler, og også essensiell i videreutviklingen i nye strømnett. Ikke et dumt område å være ledende på.

Norsk Klimastiftelse er Norges grønne tankesmie. Klimastiftelsen eier nettmagasinet Energi og Klima, gir ut notater og rapporter og holder frokostmøter og andre arrangementer.

Våre støttespillere:

Løsningen

Løsningen på klimakrisen handler ikke bare om kraftproduksjon, men det er en viktig del. Løsningen på Japans energisituasjon er heller ikke enkel, men inneholder nok desentralisering, mer fornybart, smartgrids, mer makt til konsumenten, og mindre kull.

Den siste delen er viktig. Fordi det som skjer i Japan, har en effekt på oss her hjemme i Norge. Det er slik en klimakrise fungerer.

Abonner på Fem på fredag

Skriv en kommentar

Debattregler på Energi og Klima