Det blåser en lønnsom vind i Nordsjøen

Vestavind meldte denne uken at Havsul 1-prosjektet legges på is på grunn av manglende politisk støtte. Havvindindustrien trenger ikke nye subsidier, men politikere som krever at havvind benyttes av oljeindustrien i områder som skal elektrifiseres.

Den politiske oppfatningen er at havvind er dyrt og trenger ytterligere subsidier. Dette er ikke riktig. Regjeringens beste bidrag til en slik fornybarsatsing vil være å kreve at oljeselskapene kjøper havvind når de skal kvitte seg med forurensende gassturbiner.

Tidligere i år besluttet Oljeskattekontoret at vindkraft til havs skal omfattes av de samme skattereglene som olje og gass. Det betyr at oljeselskapene kan trekke fra 78 prosent av energiutgiftene på skatten også dersom de bruker miljøvennlig havvind i stedet for forurensende gass i virksomheten sin. Dette åpner opp for lønnsom drift av de første kommersielle havvindparkene i norske farvann.

Det er allerede meldt havvindprosjekter som totalt kan levere drøyt 10 GW til Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE). Dette tilsvarer rundt en tredel av all energien som Norge er i stand til å produsere. Regjeringen har nå en gyllen mulighet til å realisere flere av disse prosjektene ved å kreve at oljeselskapene kjøper kraft fra havvind i områder med virksomhet som skal elektrifiseres. Klimameldingen legger til grunn at alle selskaper skal vurdere elektrifisering som energiløsning for nye felt og ved større ombygginger av eksisterende felt.

Havvindsatsingen som strandet

Havvind var på alles lepper for noen år tilbake. Det enorme potensialet for havvindproduksjon langs norskekysten tilsvarer ti ganger Norges samlede kraftproduksjon. Vind til havs skulle bidra til å utvikle ny norsk næringsvirksomhet og til å redusere klimagassutslippene.

Havvind står imidlertid overfor store utfordringer i Norge, siden mesteparten av kysten vår er for dyp for bunnfaste turbiner, mens teknologien for flytende plattformer ikke er moden for kommersialisering. Kostnadene ved å utvikle havvind har derfor vært for høye sammenlignet med småkraft og vindkraft på land, og den planlagte satsingen har latt vente på seg.

I en del europeiske land, derimot, har det vært en fornybarrevolusjon hvor havvind har funnet sin naturlige plass i langsiktige strategier. Statoil og Statkraft har også utviklet vind til havs, men da utenfor kysten av Storbritannia med Sheringham Shoal-prosjektet. Nå kan de begynne her hjemme også – takket være Oljeskattekontorets beslutning.

Havvindparker sør for Rogaland?

Arbeidet med å utvikle en nasjonal strategi for elektrisitetsproduksjon fra havvind har kartlagt 15 egnede områder langs norskekysten. I løpet av året skal Olje- og energidepartementet (OED) få overrakt den strategiske konsekvensutredningen av disse områdene fra NVE. Da er grunnlaget lagt for utlysing av blokker til kommersiell drift.

Av de 15 områdene er det spesielt to, Sørlige Nordsjø I og II utenfor kysten av Rogaland, som har dybder godt egnet for havvind og som ligger i nærheten av olje- og gassfelt som kan elektrifiseres: Ekofisk-området og Utsirahøyden. Det er imidlertid svært viktig å unngå aktivitet i de tilgrensende Tobisfeltene, av hensyn til fiskebestander som gyter her. Akkurat nå ligger Conoco Phillips’ vurdering av elektrifisering av Ekofisk-området til behandling hos OED. Statoil er i gang med planlegging av elektrifisering av olje- og gassfeltene ved Utsirahøyden. OED burde sette som betingelse for konsesjon at de to selskapene kjøper kraft fra havvindparker på Sørlige Nordsjø I og II.

Rent praktisk kan man følge oppskriften til havvindselskapet Vestavind Offshore, som forsøker å finansiere havvind-prosjektet Havsul 1 utenfor Mørekysten ved å inngå en finansiell leasing-avtale med et olje- og gasselskap (en satsing som nå altså er lagt på is). En slik avtale innebærer blant annet at oljeselskapet tar investeringskostnadene og kjøper kraft over en gitt periode. Samtidig kan selskapet altså skrive av 78 prosent av disse kostnadene på skatten. Dermed kan kraft fra havvind bli konkurransedyktig med kraft fra gassturbiner.

Ny norsk næringsvirksomhet

Det er en rekke fordeler med en slik løsning. For det første vil det bidra til et hjemmemarked for norsk havvindindustri. Dette er viktig for å redusere kostnadene med havvind ytterligere, og for å bygge næringsvirksomhet basert på kompetanse fra petroleumssektoren.

For det andre vil det bidra til betydelig reduksjon av klimagassutslipp fra norsk sokkel, samtidig som strøm basert på innenlands produksjon kan brukes til å erstatte fossile energikilder i enda større grad.

Siden Statnett har fått i oppgave å legge til rette for elektrifisering i petroleumssektoren ved å oppgradere det sentrale strømnettet, vil bruken av kraft fra havvindparker bidra til å redusere dette behovet. Det kan bety betydelige kostnadsreduksjoner for staten, og redusere arbeidsmengden til Statnett i årene som kommer.

Taper stadig markedsandeler

I 1975 lagde Kodak-ingeniøren Steve Sasson det første digitale kameraet. Oppdagelsen førte ikke til at selskapet begynte å masseprodusere kameraet – det ble i stedet gjemt bort i et skap. Ledelsen mente faktisk at filmruller var på vei tilbake.

Norsk oljeindustri har teknologien og kompetansen som skal til for en storstilt havvindsatsing, likevel er det andre land som tar stadig flere andeler av fornybarmarkedet. Slik vil det fortsette, om det ikke blir utviklet et hjemmemarked for norsk havvind. OED må derfor sette som betingelse at oljeselskapene kjøper kraft fra havvindparker så fort de er på plass i norske farvann.