Søksmålet vil være en test på både styrken i Grunnlovens oppdaterte miljøparagraf 112, og Paris-avtalens mål om å begrense oppvarmingen til to grader eller mindre.

Det har lenge vært klart at klimakampen om fossilressursene vil stå i Arktis. Derfor passer det bra at første gang Grunnlovens miljøparagraf §112 blir testet for retten er angående klimakonsekvensene av arktisk oljeboring.

Begrunnelsen for søksmålet

For første gang på mer enn 20 år tildelte Norge i juni i år oljefelt i helt nye områder, populært kalt Barentshavet Sørøst. Til tross for dårlige tider i oljebransjen, har Statoil annonsert at de vil bore opptil sju nye letebrønner i området allerede kommende år.

I klimasøksmålet krever miljøorganisasjonene at retten kjenner tildelingen av lisensene ugyldig. Begrunnelsen er at Grunnloven gir rettigheter til et godt miljø, og at nye oljefelter vil bryte med disse rettighetene. Enigheten om det vitenskapelige grunnlaget for klimaproblemet, målet i Paris om at man bør stabilisere nærmest mulig 1,5 graders oppvarming og hvilke karbonbudsjetter verden da må forholde seg til, blir sentrale beviser i saken.

Organisasjonene anfører også at vedtakene om tildeling ikke er godt nok utredet, ettersom verken lønnsomhet eller klimapåvirkning er vurdert, særlig ikke i lys av Paris-avtalen, og at fagetatenes advarsler mot å tildele felt lengst nord mot iskanten ble ignorert.

Da Paris-avtalen ble inngått i desember 2015, var budskapet tydelig: Oljealderen er på vei ut. Denne forståelsen blir stadig sterkere. Norge har vært et av de første landene til å ratifisere, og avtalen vil tre i kraft i november. Likevel har Norge fortsatt å dele ut oljefelter som om ingenting skulle ha skjedd. Det grønne skiftet er retorikk, men fortsatt ikke praktisk politikk.

Olje- og energiminister Tord Lien har til og med satt i gang prosesser for en 24. konsesjonsrunde. Denne mangelen på konsistens mellom politisk retorikk og praktisk politikk har reist kritikk både i Norge og utlandet. Ratifisering av Paris-avtalen må selvsagt få konsekvenser.

Hvem skal begynne å ta ansvar?

Norge har en lang historie i å sette ambisiøse klimamål uten å nå dem. Samtidig har vår eksport av olje og gass stort sett blitt holdt utenfor klimadiskusjonene. Dette må det bli en slutt på.

Selv om Norge mot formodning skulle klare å nå sine innenlandske mål om å kutte egne utslipp, vil oljen fra Arktis bli brent utenfor landet. Slik vil Norge likevel fortsatte å bidra til uakseptabel global oppvarming. Hvis ikke Norge skal la olje ligge, hvem andre skal begynne å ta ansvar?

I søksmålet ber vi retten kjenne tildelingen av nye lisenser ugyldig. Dersom vi vinner saken, vil det bety at millioner av tonn CO₂ som ellers ville forurenset atmosfæren blir holdt i bakken. En seier vil også være et kraftig varsel til oljeselskapene om at tiden for «business as usual» er over for godt.

Dette problemet tilhører heller ikke kun rettssalen, selv om den nye Grunnloven gjør det mulig å ta den manglende klimapolitikken dit. Om mindre enn et år er det stortingsvalg, og spørsmålet om hva Norge skal gjøre framover blir stort og viktig. Om vi skal ta klimamålene på alvor, kan vi ikke fortsette med olje og gass i det uendelige. Norge trenger et grønt skifte. Klimasøksmålets juridiske prosess vil kunne bli en nyttig påminning også for den politiske debatten fram mot klimavalget 2017, og for oljeselskapenes egen diskusjon om hva som må til i en ny klimavirkelighet.

Siden 1970-tallet har Norge disponert sine olje- og gassressurser på en klok og langsiktig måte, med tanke på at festen en gang vil ta slutt: Kraftige statlige reguleringer og skattesystemer. Nasjonalt oljeselskap. Knallharde krav til etablering av en nasjonal leverandørindustri. Skrittvis utvidelse. Oljefond. Nå er vi der at vi må innse at det vil ta slutt, ikke fordi brønnene er tomme, men fordi klimaet ikke tåler mer norsk olje.

Det er stor fare for at fortsatt satsing på mer olje og gass i stadig mer sårbare og utilgjengelige områder som nøkkel til velstand og utvikling representerer krisehåndtering på katastrofalt dårlig nivå. Som nasjon står vi i fare for å ignorere klimautfordringen, overse det grønne skiftet og ende håpløst akterutseilt dersom vi fortsetter å kaste gode penger etter dårlige i det sårbare og kostbare Barentshavet – når det vi trenger er rask omstilling.

Klimaet tåler ikke mer olje, kull og gass

Vårt viktigste utgangspunkt er det globale klimaet: Det tåler ikke mer olje, kull og gass enn verden allerede har funnet. En ny rapport fra Oil Change International viser faktisk at det er nok olje, kull og gass til å bryte togradersmålet kun gjennom felt som allerede er i produksjon. For å bryte målet om 1,5 grader, er det nok å pumpe opp alle olje- og gassfelt som allerede er i produksjon. Også forskere fra Cicero understreker at dette medfører at det ikke er plass til ny olje, særlig ikke fra det dyre Barentshavet, og særlig ikke fra felt som kan komme i produksjon om 10 til 20 år.

Søksmålet føyer seg også inn i en global trend, der stadig flere klimatiltak eller mangel på slike, må prøves i retten.

Dette er en utvikling miljønasjonen må Norge ta på alvor. Ettersom politikerne ikke har gjort det hittil, men vært kloke nok til å vedta en av verdens tydeligste grunnlovsparagrafer, tar vi nå klimaet til retten også i Norge. Det blir spennende. Og kostbart. Men vi vet vi har rett. Koalisjonen samler bidrag til advokatutgifter her og takker for all støtte.