Dagens samfunn er ikke rigget for å gjennomføre store kutt i klimagassutslipp

Menneskeskapte klimaendringer er vår tids største utfordring, og kutt i utslipp haster. Skal vi oppfylle Paris-avtalen, må vi bygge opp et nytt sett med institusjoner.

Det er et overveldende flertall på Stortinget for å kutte utslippene av klimagasser. Klimaforliket slo fast at utslippene innenlands skulle kuttes med 12 prosent fra 1990-nivå innen 2020. Fasiten er at utslippene er høyere i dag enn i 1992. Det var altså flertall for å kutte utslipp, men det har ikke vært flertall for tiltakene som skulle gitt utslippskutt.

Allmenningens tragedie

Den britiske sentralbanksjefen Mark Carney kaller dette «Tragedy of the Horizon». Det minner om allmenningens tragedie, et kjent begrep for når de individuelle handlingene våre i sum gir et resultat alle er enige om at det er best å unngå. Men det skiller seg også fra allmenningens tragedie, ved at det først og fremst er tidsaspektet som er et problem: de negative konsekvensene av klimagassutslipp slår først inn med full styrke så langt frem i tid at få aktører har insentiv til å fikse det.

Det vil alltid være mulig å argumentere for at det ikke er behov for å gjennomføre tiltak som kutter utslippene akkurat i år, siden det alltids kan kutte tilsvarende og mer til senere. Og når det er politikere som stiller til valg hvert fjerde år, er det fristende å argumentere for at det er bedre å utsette tiltak som svir til etter valget.

Dermed har vi en tidsinkonsistent klimapolitikk – de folkevalgte bestemmer seg på et tidspunkt for en politikk, men ombestemmer seg når de er nødt til å følge opp. Konsekvensene er at aktørene i samfunnet, husholdningene og næringslivet, ikke kan stole på om det faktisk gjennomføres kutt i klimagassutslippene og dermed heller ikke vet hva de skal planlegge for. Og når de ikke planlegger for at tiltak for kutt i klimagassutslippene kommer, blir det også mer smertefullt å gjennomføre dem.

Hva som må til

Dette er en problemstilling som ikke er ukjent. Den norske nobelprisvinnende økonomen Finn Kydland skrev sammen med Ed Prescott om tidsinkonsistensen i økonomisk politikk i en kjent artikkel fra 1977. De viste at selv om politikerne ønsker lav rente og stabil inflasjon ville det på et gitt tidspunkt være gunstig å sette en rente som ga kortsiktige gevinster. Dette gjennomskuet aktørene i økonomien, som forventet høyere rente og dermed ble resultatet både inflasjon og arbeidsledighet.

Dersom vi klarer å skape klare forventninger om hva det innebærer å kutte utslippene i tråd med de forpliktelsene vi har påtatt oss, og hva som må til for å lykkes med det, vil det gjøre det lettere å nå klimamålene av to grunner:

  1. Det blir lettere å få gjennom klimatiltak når velgere og interesseorganisasjoner har et klart bilde av hva som må til for å nå målene våre.
  2. Hvis aktører i økonomien har klare forventninger om hva som kommer, vil de tilpasse seg, og dermed blir kostnaden med å kutte utslipp lavere.

Rundt den økonomiske politikken har vi bygget opp en rekke sterke institusjoner som skal sikre at politikken vi fører i dag også står seg over lengre tid:

  • Vi har overlatt rentesettingen til sentralbanken, i tråd med Kydland og Prescotts anbefalinger.
  • Finansdepartementet er det tyngste departementet og har kontroll på alle forslag med budsjettvirkning.
  • Perspektivmeldingen legges frem hvert fjerde år, med en framskrivning for hvordan statsfinansene skal utvikle seg.
  • Handlingsregelen sikrer at vi ikke overforbruker oljepengene, og gir en klar forventning om hvor mye vi vil bruke.

Vi trenger klimainstitusjoner

Denne listen er langt fra uttømmende og viser hvordan politikerne har latt seg binde til masten i den økonomiske politikken for å unngå at det tas avgjørelser på kort sikt som skader oss lengre fremme.

Skal vi klare å kutte klimagassutslippene, er vi nødt til å bygge opp tilsvarende institusjoner rundt klimapolitikken. En del ganske store fremskritt har blitt gjort denne perioden:

  • Paris-avtalen er den viktigste globale klimainstitusjonen, og ligger til grunn som en minimumsforpliktelse for Norge.
  • Tilknytningen til EUs klimapolitikk og mål om kutt i ikke-kvotepliktig sektor er et effektivt virkemiddel som pålegger oss å kutte utslipp og gjør det vanskeligere å sluntre unna.
  • Klimakonsekvensene av forslag skal bli en del av statsbudsjettet. Dermed vil det bli en mer kunnskapsbasert klimadebatt.

Denne våren skal det også legges frem et forslag til klimalov, som kan bli enda en viktig klimainstitusjon, om den utformes riktig. At forslaget skal legges frem var noe samarbeidspartiene ble enig om under høstens budsjettforhandlinger, hvor det ble spesifisert at loven skal inneholde konkrete mål om utslippskutt, som regjeringen forplikter seg til å rapportere på hvert femte år. Blir dette fulgt opp riktig, vil vi stå igjen med enda en viktig institusjon, som tar oss et skritt nærmere en mer tidskonsistent klimapolitikk.

Må overvinne tidsinkonsistensen

Og det trenger vi, for omstillingen til et nullutslippssamfunn kommer til å være krevende, og nettopp derfor er det viktig at vi ikke bare diskuterer hvilke tiltak som kreves for å komme dit, men også hvilket rammeverk vi trenger rundt – for å gjøre det mulig å få til store utslippskutt.

Budsjettforhandlingene forrige høst viste hvor vanskelig det er å få til en fornuftig debatt om klimapolitikk – både ved at det var en usikkerhet om effekten av ulike tiltak og ved at det ikke var noen klar forståelse av hvor mye vi måtte kutte nå for å nå klimamålene.

Noe vil bli rettet på av tiltakene jeg skisserte over, men vi kommer også til å trenge helt nye institusjoner som kan hjelpe oss med å overvinne tidsinkonsistensen i klimapolitikken. For å være i stand til å føre en ansvarlig økonomisk politikk har vi bygget opp en rekke institusjoner som nyter stor tillit i samfunnet. Det er minst like vanskelig å føre en ansvarlig og effektiv klimapolitikk – derfor kommer vi til å trenge et sterkt rammeverk som setter oss i stand til å gjøre det.