ACER: En kraftfull debatt

SV er for utvekslingskabler til utlandet, men imot at vi ved tilslutning til ACER gir fra oss folkevalgt kontroll over reguleringen av strømnettet og strømmarkedet. Jeg håper den videre debatten kan foregå saklig og uten fordummende anklager og grove forenklinger.

Gjennom den ganske opphetede debatten om ACER og tilslutning til EUs tredje energipakke har ordbruken blitt overraskende hard. Forkjemperne for ACER blitt omtalt som landssvikere og quislinger, mens motstanderne har blitt latterliggjort og kalt «brune».

Så la meg derfor si aller først: sånn her kan vi ikke holde på. En del av debatten om ACER har blitt ført på en uverdig og uklok måte, med overforenklede og skråsikre påstander om kompliserte temaer, så vel som stempling av politiske motstanderes intensjoner. Det gir ikke grunnlag for gode beslutninger.

Energipolitikk berører mange ulike hensyn og interesser i samfunnet. Kraftutbyggingen har gitt velstand og industri, men medført betydelige naturinngrep. Med klimapolitikkens inntreden har vi fått vanskelige og til tider konfliktfylte avveiinger mellom behovet for fornybar energi og naturvernhensyn. Energipolitikken handler også om offentlig eierskap og finansiering av velferd, næringspolitikk, arbeidsplasser og distriktspolitikk. Slik sett bør ikke det sterke engasjementet overraske, og jeg tror at de som har gått hardt ut mot motstanderne av ACER og slått fast at motstanderne ikke forstår saken, bør vise litt ydmykhet og interesse for de motargumentene og bekymringene som kommer. Også disse handler om energipolitikken som helhet, hvor det kommer flere viktige saker framover der vi trenger støtte fra folk flest.

Om ACER og SV

SV er mot norsk tilknytning til ACER. Vi mener det er viktig at norske folkevalgte organer har kontroll på reguleringen av strømnettet og strømmarkedet. ACER vil utfordre den nasjonale kontrollen som vi har i dag.

ACER-saken handler likevel ikke om godkjennelse av et hvilket som helst internasjonalt samarbeid eller EU-direktiv, men en trend i EU der ulike EU-tilsyn i økende grad gis makt til å fatte beslutninger som er bindende for norske myndigheter og bedrifter, og til å styre forvaltningsorganer innad i medlemslandene. I forrige periode skjedde dette i saken om EUs finanstilsyn. Nå skjer det på energiområdet. Nye saker kan komme innen telekommunikasjon og data.

Når Norge tilslutter seg disse tilsynsordningene, avgir vi suverenitet til organer der vi ikke har medbestemmelse og stemmerett. For at Norge skal klare denne maktoverføringen, lager man norske forvaltningsorganer som ikke kan styres av norske folkevalgte. Denne styringsformen lider av betydelig demokratisk underskudd. Jeg er – for å si det enkelt – opptatt av å forsterke demokratiet og flytte beslutninger nedover, ikke oppover. Dette er også et sentralt argument for SVs nei-standpunkt til norsk EU-medlemskap.

Uklart hvor mye nasjonal styring vi vil miste

I tillegg til den umiddelbare styringen Norge mister, er det uklart hvor mye nasjonal styring vi vil miste på sikt. At EU-samarbeidet er dynamisk og ekspanderende, har vi sett mange eksempler på i Norges EØS-historie. Regelverket Stortinget nå diskuterer å tilslutte seg er allerede gammelt og i videre utvikling. Det er for eksempel uavklart hva som vil skje med det europeiske regelverket for håndtering av flaskehalsinntekter fra mellomlandsforbindelsene, inntekter som i dag ofte går til å redusere nettleia i Norge. Også regelverket for hvordan beslutninger i ACER fattes, kan være i endring. Det er derfor ikke urimelig når LO mener at ACER-saken må utsettes til innholdet i den fjerde energipakken i EU er kjent og en grundig konsekvensanalyse da er foretatt.

Noen har advart mot at dette vil sette alt vårt energisamarbeid med EU-land i fare. Den betydelige mengden mellomlandsforbindelser viser likevel tydelig at det er mulig å få til strømsamarbeid mellom land, uten at dette betyr at man må avgi suverenitet slik Stortinget nå er invitert til å gjøre i ACER-saken.

Om kraftpolitikken

I debatten om ACER har også debatten om bygging av mellomlandsforbindelser blusset opp, og det har også debatten om strømprisen.

Først til strømprisen. I stortingsbehandlingen om ACER har SV vektlagt suverenitetsavståelse. SV har ikke brukt strømpris som noe argument for å gå imot ACER-tilknytning. Dette mest fordi det er andre faktorer som vil ha betydelig større virkning på strømprisen enn saken om norsk tilknytning til ACER.

Strømprisdebatten har vær karikert og overforenklet. Det som vil påvirke strømprisen mest i årene som kommer, er prisen på kull og prisen på klimagassutslipp. La oss håpe for klimaets skyld at disse prisene går opp. Men skjer det – så kommer også strømprisen i Norge til å påvirkes, fordi vi er en del av et nordisk kraftmarked i betydelig endring. Så når noen hevder at vi i Norge ikke takler noen få øre endring i strømprisen, så er det grunn til å minne om at vi uansett må forberede oss på endringer av den typen og også ha strategier for å kunne takle dem.

Som land har Norge flere hensyn å ta når energipolitikken skal utformes.

Tilgangen til sikker forsyning av kraft har lagt grunnlaget for kraftkrevende industri i Norge. Norsk industri bidrar med arbeidsplasser, nyttige produkter og betydelige eksportinntekter. Stabile og langsiktige rammevilkår for industrien er derfor viktig. Selv om den betydelige tilgangen til fornybar energi har vært en velsignelse for industrien, så har den også vist seg sårbar, noe Norge flere ganger har fått merke i tørrår. Også for industriens del har derfor kraftutveksling fordeler, men det er heller ingen tvil om at prisen på energi er et viktig rammevilkår. En god industristrategi for Norge er derfor å både sikre gode og langsiktige kraftavtaler for industrien, og å ha gode virkemidler for energieffektivisering. Energieffektivisering vil lønne seg for miljøet og spare verdifull natur, og ikke minst vil det være viktig for industriens framtidige konkurranseevne fordi utgifter til strøm er en betydelig del av kostnadene til industrien.

Støtter byggingen av kabler

Norge har ført en omfattende politikk for å sikre offentlig kontroll og eierskap over kraftressursene. Jeg syns Arbeiderpartiets byråd i Oslo, Kjetil Lund, beskriver hvor viktig dette har vært når han i artikkelen «ACER, norske interesser og norsk velferd» her på Energi og Klima kaller kraftflyten i nettet som velferdspumper for stat, fylkeskommuner og kommuner. Om lag 40 milliarder kroner er ett av anslagene på hvor mye kraftsektoren i Norge bidrar med i skatt, avgift og utbytte – hvert år. Oslo kommune alene tar i 2018 ut 1 milliard kroner i utbytte fra vårt eierskap i kraftsektoren. Som eiere har vi et ansvar for å forvalte denne verdifulle ressursen og sikre mest mulig verdiskaping for den. Det er i vår og fellesskapets interesse med en kraftpris som sikrer at industri og næringsliv har konkurransedyktige vilkår, men også sikrer de inntektsstrømmene som er med på å finansiere velferden.

Jeg er for kraftutveksling med andre land. Det er også SV. SV mener Norge skal føre en energipolitikk som både bidrar til å gjøre Norge om til et nullutslippssamfunn og gjennom energiutveksling med våre naboland bidrar til å erstatte fossil energibruk. Nordisk og europeisk energisamarbeid har vært nødvendig fram til nå og vil være nødvendig i framtida, blant annet for å sikre forsyningssikkerhet og god miljøpolitikk. To nye kabler mellom Norge og utlandet er nå under bygging, og SV har støttet byggingen av disse. Så får vi høste erfaringer fra disse før man vurderer ytterligere utvekslingskapasitet. Det er fornuftig å utvikle energipolitikken skrittvis og basert på erfaringer.

Et ønske for framtida

ACER-saken kommer ikke til å være siste gang vi debatterer kraft i norsk politikk. I energipolitikken brynes ulike interesser og målsetninger mot hverandre. Store og kompliserte utfordringer står foran oss.

En vellykket klima- og energipolitikk for framtida avhenger av at vi klarer å finne løsninger som ivaretar mer enn ett hensyn eller én interesse. Hvordan klarer vi å føre en offentlig debatt som bidrar til å finne mulige løsninger på disse kompliserte utfordringene? Jeg ønsker meg et ordskifte som gjør deltakerne klokere og mer kunnskapsrike, for dette er kompliserte temaer. Selv etter å ha jobbet med energipolitikk i flere år, lærer jeg stadig noe nytt. Jeg ønsker en offentlig debatt som gjør det mulig med tvil og et politisk klima som gjør det mulig å møtes på tvers av ulike interesser – for å finne løsninger flere kan samles om. Det er min oppfordring for den videre diskusjonen om disse viktige, komplekse temaene.