Energieffektivisering har de siste årene kommet stadig høyere på den politiske dagsordenen. Ønsket om å redusere utslippene av klimagasser i kombinasjon med høye strømregninger gjør at myndighetene i EU og flere europeiske land har som mål å redusere energiforbruket betydelig. De aller fleste stortingspartier i Norge går til valg på å øke den offentlige innsatsen for energieffektivisering.

God energiforsyning

Ved første øyekast kan det se ut som energieffektivisering er et udelt gode. Tilhengerne peker på reduserte klimagassutslipp, lavere strømregning, økt forsyningssikkerhet og en mer produktiv og dermed konkurransedyktig økonomi. Alle disse effektene er ønsket fra samfunnets og strømkundenes side. Men blir dette oppnådd med mer energieffektivisering?

La oss i første omgang anta at energieffektivisering faktisk reduserer kraftforbruket. For Norges del vil imidlertid et lavere kraftforbruk ikke redusere klimagassutslippene siden mesteparten av vår elektrisitet kommer fra fornybare energikilder.

Redusert kraftforbruk vil kunne gi en lavere strømregning, men dette forutsetter også at produsentene kan produsere mer kraft. Kraftprisen er som de fleste andre priser bestemt av tilbud og etterspørsel, og redusert forbruk sier kun noe om etterspørselen.

Konkurransefortrinn

Forsyningssikkerheten i Norge er god. Landet har mer enn nok kraft frem mot 2020. I store deler av Europa er forsyningssikkerheten imidlertid svak, og flere land må stadig importere mer. Redusert kraftforbruk vil gjøre landene mer selvforsynte. Men forsyningssikkerhet må ikke forveksles med overføringskapasitet internt i landet. Denne er presset flere steder i Norge.

En mer energieffektiv økonomi er uten tvil en mer produktiv økonomi. Dersom industrisektoren i Europa klarer å redusere sitt energiforbruk, og samtidig opprettholde samme mengde og kvalitet i produksjonen, vil den få et konkurransefortrinn. Mye tyder likevel på at tiltak for energieffektivisering gjennomføres av industrien uavhengig av regulering, fordi det gir store gevinster å produsere mer effektivt.

Sparing og effektivisering

Konklusjonene ovenfor forutsetter at økt energieffektivisering faktisk fører til redusert energiforbruk. Her er det viktig å skille mellom energisparing og -effektivisering. Sparing reduserer konsumet, men også kvaliteten på en tjeneste. Å sette ned temperaturen i huset fra 22 til 20 grader er et vanlig eksempel. Effektivisering reduserer derimot konsumet uten å senke kvaliteten. For å bruke samme eksempel vil det si installering av en ny varmeovn, som kan gi de samme 22 gradene, men som bruker mindre strøm.

Flere økonomer hevder at energieffektivisering fører til økt energiforbruk. Vi som strømkunder sparer energi, og får lavere strømregning. Utfordringen er at vi bruker de sparte pengene på annet forbruk som også bruker energi. De siste tiår har både husholdninger og industri blitt mer energieffektive, men det meste av sparingen har gått til å øke forbruk og produksjon.

Hvite sertifikater

Dersom myndighetene ønsker mer energieffektivisering, kan de stille forpliktende krav til strømleverandørene. Leverandører av strøm, eller gass, får et krav om å spare en viss mengde energi. I Frankrike, Italia og Storbritannia kan disse forpliktelsene kjøpes og selges i et marked, gjennom såkalte hvite sertifikater.

Sparekravene i disse landene er oppnådd med god margin. Distributører og leverandører har spart strøm, enten gjennom egne tiltak, tiltak hos kundene eller ved kjøp av sertifikater. Det er likevel lite som tyder på at energikonsumet går nevneverdig ned i Europa som helhet hvis vi ser bort fra nedgangen som følger av den økonomiske krisen.

Om vi skal tro økonomene, vil altså energieffektivisering ikke føre til redusert forbruk av energi. Følgelig vil ikke utslippene av klimagasser reduseres. Reduserte CO₂-utslipp har vært et av hovedargumentene for å innføre hvite sertifikater, mens flere økonomer peker på at det motsatte vil skje.

Kvoter fungerer

Hva er så en effektiv politikk for å redusere CO₂-utslippene? EUs CO₂-kvotesystem (ETS) er en stor del av svaret. Klimaendringene er et globalt problem, og trenger globale løsninger. ETS er en europeisk mellomløsning på en verdensomspennende utfordring.

Kvotesystemet setter et tak på utslipp fra store deler av Europa. Dermed blir ikke utslippene høyere enn kvotetaket tilsier. Dette taket skal strammes inn frem mot 2020. For tiden er kvoteprisen svært lav på grunn av den økonomiske krisen i Europa, men prisen er forventet å øke i årene som kommer.

Kvotesystemet gjør at de billigste CO₂-reduksjonene blir utført først. Det settes kun et tak på CO₂-utslipp, og sier ikke noe om forbruk eller fornybar energi, slik hvite og grønne sertifikater gjør. Systemet er langt fra perfekt, men vil redusere CO₂-utslippene så mye som EU bestemmer seg for. Dersom målet er å redusere CO₂-utslippene, er det mye som tyder på at politikken bør dreies bort fra energieffektivisering, og inn mot et enda bedre kvotesystem.

Tre er en for mye

Miljøorganisasjonen Bellona er blant dem som ønsker hvite sertifikater i Norge. Dersom vi innfører hvite sertifikater, vil det være tre sertifikatmarkeder som påvirker energimarkedet. ETS skal redusere CO₂-utslippene, de grønne sertifikatene skal gi mer fornybar energi, og de hvite sertifikatene skal gi redusert forbruk. Formålet med ETS-systemet er klart og akseptert som et viktig politisk mål. Med hva er formålet med grønne og hvite sertifikater?

Grønne og hvite sertifikater fører til mindre forurensende kraft, selv om dette i liten grad gjelder Norge. I tillegg kan grønne og hvite sertifikater motvirke hverandre. De grønne sertifikatene vil øke produksjonen av fornybar energi, mens de hvite søker å redusere kraftforbruket. Norge er i dag omfattet av de grønne sertifikatene og CO₂-kvotesystemet ETS. Det er mer enn nok. Dersom hvite sertifikater innføres, vil vi ha tre ulike sertifikater for ett hovedmål – reduserte CO₂-utslipp. Det er dårlig økonomi, og dårlig politikk.