Resultatene i en undersøkelse om forståelse av og holdning til klimaspørsmålet hos elever i videregående skole viser at de er både optimister og bekymrede. Det optimistiske først. Elevene har stor tro på teknologi og at «mennesker er smarte og kan bli veldig innovative når oljen og private goder står på spill».

Tro på teknologi, uro for ødelagt fremtid

Vi ønsket å vite mer om ungdommens syn på fremtiden. Er de opptatte av hvordan deres egen fremtid blir? Funnene fra undersøkelsen, hvor 223 elever deltok, tyder på det. Generelt om fremtidsperspektiver tror de fleste at en teknologisk «fikset» fremtid er mest sannsynlig; noen færre tror at fremtiden vil bli «ødelagt», mens svært få tror på en «grønn-tilbake-til-naturen» fremtid.

Begrunnelsene varierer. Om teknologi sier en elev: «I dag satser vi for fullt på både teknologi og kampen mot klimaendringer, teknologien dreier seg ofte om mer miljøvennlige metoder å leve på som samtidig dekker våre moderne behov.»

Men de er også bekymrede. En begrunnelse for at fremtidens samfunn kan bli dramatisk endret til det verre, lyder slik: «Verden klarer ikke å redusere utslippene av CO₂ og med en befolkningsvekst som i dag, vil det bli mangel på ressurser og plass, derfor vil det bli krig, sult og fattigdom i mange land.»

Innsikt i kompleksitet

Allerede her viser elevene at de har innsikt i kompleksiteten i klimautfordringene. Det ble ytterligere bekreftet gjennom et spørsmål om hva de tenker på når de leser eller hører ordet «klimaendringer». Global oppvarming og klimagassutslipp var ikke uventet hyppigst nevnt, men andre uttrykk var alt fra forurensning, issmelting og ekstremvær til ødeleggelse, ansvar og menneskers egoisme. Dette vitner om bevisste og samfunnsengasjerte skoleelever.

Hvor får de så kunnskapen sin fra? Ikke overraskende kom TV og sosiale medier ut som vinnere i elevenes kildevalg. Mer overraskende var det kanskje at familie og venner ikke var viktige kilder. Av dette lærer vi at klima ikke har noen plass i deres «private sfære», bortsett fra på sosiale medier – i den grad det der er utveksling og ikke bare mottak av oppfatninger og meninger som man kan «like» eller ikke. Snakker de i det hele tatt om klima? Våre funn og observasjoner tyder på at skolen er en viktig plass for diskusjon om temaet klima.

For å formidle relevant kunnskap om klimaet, er det viktig å vite mer om hva elevene synes er vanskelig. Det kom frem at de ikke har noe problem med å skille vær og klima, mens det de synes er vanskelig å forstå, er, for det første, sammenhengen mellom globale klimaendringer og lokale effekter og, for det andre, konsekvensene langt frem i tid av våre klimagassutslipp i dag. De ønsket mer kunnskap om dette. De ga også uttrykk for at det er mye uklarhet i språklige uttrykk som «skal bidra» og «i størst mulig grad», brukt om tiltak i lokale planer. Dette er viktige innspill for alle som arbeider med klimaformidling i en eller annen form – medier, forskere, lærere og politikere.

Egoistiske nordmenn og oljen

For politikere burde det være viktig å vite noe om hva ungdommen mener er årsakene til at mange synes det er vanskelig å ta stilling til hva som kan eller må gjøres for å unngå menneskeskapte klimaendringer. Vi fikk en rekke interessante svar. Et varsku lød slik: «Myndighetene legger ikke til rette for […] å hjelpe miljøet i stor nok grad.» På spørsmål om hva de ønsker skal vektlegges i lokale klimaplaner, peker de på at tiltak må være «realistiske», men som samtidig gjør at de har «noe å strekke seg etter.» Videre får vi nordmenn et kraftig spark bak: «Mennesket er generelt egoistisk, spesielt kanskje nordmenn.»; «folk lever i ‘nuet’.»

Elevenes engasjement kommer videre til uttrykk i svarene på spørsmål om de synes Norge bør redusere, opprettholde eller øke sin oljeproduksjon, i et klimaperspektiv. Av de 114 elevene som svarte, mente 59 prosent at Norge bør redusere, 36 prosent opprettholde og 5 prosent øke. Et eksempel på begrunnelse for å redusere oljeproduksjonen var følgende: «Norge bør fremstå som et godt eksempel globalt og lede overgangen til fornybar energibruk. Vi har lenge nytt godt av oljeressursene våre, og bidratt til klimakrisen. Vi har pengene og teknologien til å gå foran og forandre.»

Flere av elevene mener at det er vanskelig å ta stilling til hva man kan gjøre fordi klimaendringer er noe man ikke opplever her og nå. Det dreier seg om «langsiktige endringer» som man ikke kan se umiddelbart. Dette berører noe av hovedproblemet med formidling av klimaspørsmål. Som Espen Gamlund uttrykte det i Bergens Tidende (02.03.14): «Siden vi ikke har noen synlige ofre – de befinner seg jo i fremtiden – har vi ikke noen opplevelse av å gjøre noe galt ved måten vi lever på.» En av elevene viser til at mange oppfatter klimaproblemet som for stort til å gjøre noe med, og fortsetter slik: «Derfor tenker ofte enkeltpersoner at deres hjelp vil forandre lite eller ingenting.»

Skremsler eller positiv fremtidsvisjon – hva motiverer?

Det har vært mye diskusjon om hva som kan motivere enkeltmennesker til å gjøre noe som begrenser effekter av klimaendringer. Vi har hørt både negative skremselsfortellinger og mer positive fortellinger om et mulig bærekraftig og «grønt» samfunn. Vi hadde en hypotese om at et positivt bilde som legger vekt på muligheter ville være det elevene synes er mest motiverende. Men slik er det ikke, ifølge våre respondenter. Svarene ga ingen entydig og klar tendens, men et lite flertall mente bilder av en «ødelagt» fremtid er mest motiverende for handling. Begrunnelsene var blant andre at «dette er en fremtid vi ikke vil ha» og at «frykt er det beste for å få frem et poeng».

Undersøkelsen, som er gjennomført av prosjektet LINGCLIM, finansiert av Forskningsrådets SAMKUL-program, viser en del av det mangfoldet av meninger og holdninger om klima som finnes blant ungdommen. Den gir kanskje også et bilde av hvordan vi som folk flest tenker om de samme spørsmålene. Det er nok å ta tak i for samfunnsaktører og beslutningstakere både på lokalt og nasjonalt plan. Undersøkelsen kan også gi grunn til å stille spørsmål ved meningsmålinger som sier at ungdommen er lite engasjert i de store globale spørsmålene.