I. INNLEDNING

Ved dette fastsettelsessøksmål kreves dom for at Den Norske Stat, representert ved Regjeringen, på rettsstridig måte har brutt sine konstitusjonelle og menneskerettslige forpliktelser overfor saksøkerne om å beskytte miljøet. Som norske borgere er saksøkerne gjennom Grunnloven § 112 første ledd, første punktum, sikret retten til «… et miljø som sikrer helsen og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares.» Ikke minst skal denne retten sikres for «etterslekten», jf Grunnloven § 112 første ledd, annet punktum. § 112 tredje ledd slår fast at «statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger».

Søksmålets faktiske grunnlag er at Staten over en årrekke har misligholdt sine konstitusjonelle og menneskerettslige forpliktelser til iverksettelse av adekvate og tilstrekkelige tiltak for reduksjon av klimagassutslipp, samtidig som Staten fører en energipolitikk som stimulerer produksjon og eksport av olje og gass fra norsk sokkel – og gir dermed betydelig bidrag til en fremtidig klimakatastrofe.

Etterlevelsen av Statens konstitusjonelle forpliktelser innenfor miljø- og klimafeltet nødvendiggjør bruk av et bredspektret sett av virkemidler; Saksøker vil i et senere prosesskriv dokumentere:

• Planlagte – og iverksatte klimatiltak i Norge og deres miljø- og klimamessige konsekvenser
• Nødvendige og anbefalte tiltak som ikke er iverksatt
• Status for klimautviklingen – og forskningens vurdering av sikre og overveiende sannsynlige følger av denne.

Som det fremgår begrenses dette søksmålet til et krav om fastsettelsesdom for forsettlig rettsbrudd fra Statens side. En rettskraftig fastsettelsesdom vil danne grunnlag for oppfølgende søksmål med krav for iverksettelse av konkrete tiltak, krav om erstatning og anmodning om strafferettslig forfølgning av politisk ansvarlige.

II. KLIMASITUASJONEN

Det er i dag på det rene at temperaturstigningen i atmosfæren skyldes menneskelig aktivitet, dvs utslipp av klimagasser, særlig CO₂.

Det er også vitenskapelig fastslått at Norge – på linje med resten av verden – beveger seg mot en klimakatastrofe, først og fremst på grunn av utslippene fra fossile energikilder. Årsakene til denne utviklingen kan oppsummeres i tre hovedpunkter:

• Konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren har nådd sitt høyeste nivå på millioner av år. Lokket av slike gasser rundt jorden skaper en energiubalanse på jordoverflaten, beregnet til 0,5 W pr m2. Energiubalansen skaper temperaturstigning, dels i verdenshavene, dels i atmosfæren.
• Jordens gjennomsnittstemperatur har øket med ca 0,8°C over de siste hundre år. Temperaturen vil med sikkerhet fortsette å stige, i et nærmere samspill med «naturlige» årsaker.
• Med utgangspunkt i kunnskapen om tidligere perioder i jordens historie, foreligger det i dag vitenskapelig baserte konklusjoner, bl.a. fra IPCC, om at jordens miljø ikke vil tåle en gjennomsnittlig temperaturstigning på mer enn ca 1°C før utviklingen vil gå i en irreversibel og negativ retning.

Det internasjonale samfunn har satt en temperaturstigning på 2°C som et øvre tak for utviklingen. Dette taket regnes ikke lenger som realistisk, idet man ved utløpet av dette århundre forventer en økning av jordens gjennomsnittstemperatur på 4-6°C, kanskje høyere.

Denne utvikling innebærer økende hete, tørke, forørkning, orkaner, ekstrem nedbør, oversvømmelser, jordras og stigende havnivå – alt med uoverskuelige materielle skader, tap av livsgrunnlag og tap av millioner av menneskeliv.

III. NÆRMERE OM DET FAKTISKE GRUNNLAGET FOR SØKSMÅLET

Den Norske Stat, representert v/Regjeringen, har over en årrekke innehatt første hånds kjennskap til det klimaforskningen forteller oss, ikke minst gjennom landets deltakelse i internasjonal klimaforskning og norske forskeres aktive bidrag til IPCC-rapportene.

Utad skaper Staten et inntrykk av at Norge arbeider aktivt for en klimautvikling innenfor en 2°C-bane, mens premissene for Regjeringens energipolitikk er at dette målet ikke nås. Det legges i dag i praksis ingen begrensning på utvikling, produksjon og forbruk av fossile energikilder. Tvert imot stimuleres virksomheten, der nye, til dels meget kostbare prosjekter på den norske sokkel igangsettes med tanke på fremtidig oljeproduksjon. Alt dette får merkbare konsekvenser for utslippene av klimagasser. Samtidig uteblir effektive tiltak på andre samfunnsområder.

De samlede utslipp i 2013 var på 52,8 mill. tonn CO₂, en liten økning fra året før; over flere år ser man liten samlet nedgang. Klimaforliket i Stortinget i 2008 legger opp til et øvre tak på 45 mill. tonn i 2020, et mål som ikke er bærekraftig i forhold til den utvikling jorden nå er inne i.

Norsk opinion villedes ved at landets regjering utad skaper inntrykk av at det arbeides aktivt for et bærekraftig mål på 2°C, uten at det opplyses at dette mål slett ikke er bærekraftig og uten å opplyse den reelle status i klimautviklingen – og hvilke vidtrekkende og umiddelbare tiltak som reelt er påkrevet for å redde situasjonen for kommende generasjoner.

I internasjonal sammenheng er Norge, isolert sett, en liten utslippsnasjon. Hensyntas olje og gass som eksporteres og forbrennes andre steder, er bildet et helt annet.

Saksøker vil gjennom et eget prosesskriv, dokumentasjon og sakkyndige forklaringer utdype det ovenstående faktum.

IV. SAKSØKERNES ANFØRSLER

Saksøker gjør gjeldende at Staten overfor norske borgere – herunder saksøkerne, – grovt har krenket sine konstitusjonelle forpliktelser etter Grunnlovens § 112 om å sikre et sunt miljø for samfunnets medlemmer, særlig de kommende generasjoner.

Grovheten i de foreliggende rettsbrudd aksentueres ved at Staten – vel vitende om konsekvensene – over en årrekke forsettlig har unnlatt å iverksette adekvate og tilstrekkelige tiltak, med den konsekvens at opprettholdelse av et sunt miljø ikke lenger kan påregnes uten helt ekstraordinære tiltak.

Under enhver omstendighet innebærer Statens rettsbrudd at umiddelbare og omfattende tiltak må igangsettes. Statens vedvarende krenkelse av sine konstitusjonelle forpliktelser mot borgerne, aktualiserer et strafferettslig ansvar for Statens og Regjeringens medlemmer, jf bl.a. straffeloven § 324.

Statens handlings- og gjennomføringsplikt i miljø- og klimasammenheng har i dag direkte forankring i Grunnloven § 112 tredje ledd. Denne bestemmelse må for øvrig ses i sammenheng med Den Europeiske Menneskerettskonvensjon Art. 2 og Art. 8 og Den Europeiske Menneskerettsdomstols praksis rundt disse bestemmelser i miljøsammenheng.

Gjennom Grunnloven § 93 første ledd og § 102 første ledd, er denne praksis også sikret en forankring i vår høyeste rettskilde, Grunnloven.

Statens unnfallenhet med hensyn til iverksettelse av regulerende tiltak for å redusere dagens utslipp av klimagasser, er i prinsippet å innrømme dagens borgere en frihet til å forurense og skade, på kommende generasjoners bekostning. Dette representerer på samme tid et brudd med det grunnlovforankrede likhetsprinsipp, Grunnloven § 98, og en aktiv forskjellsbehandling (diskriminering) av etterslekten, jf den samme grunnlovs- bestemmelse. Grunnloven § 98 må for øvrig sammenholdes med den forannevnte forpliktelse i § 112 første ledd, annet punktum.

Idet saksøkerne forbeholder seg retten til ytterligere anførsler og bevis, nedlegges slik

P Å S T A N D:

Den Norske Stat har rettsstridig brutt Grunnloven § 112, første og tredje ledd, jf Grunnloven § 98, Den Europeiske Menneskerettskonvensjon Art. 2 og 8, jf Grunnlovens § 93, første ledd og § 102, første ledd.

* * *
Stavanger, den 17. september 2014
Kari Nordmann                                            Ola Nordmann