Det er ikke unormalt at fremleggelse av et statsbudsjett forårsaker en rekke følelser. Det har vi også sett i det siste – sinne, skuffelse, håp og glede. Noen av de sterkeste følelsene kom frem som reaksjon på statsbudsjettet for Klima- og miljødepartementet. Rasmus Hansson, Miljøpartiet De Grønne, var tydeligvis eitrende sint og krevde kjapt «Gå av, Sundtoft!» (NRK Ytring, 09.10.14). En stemme i kommentarfeltet uttrykte det slik: «Jeg blir ikke bare skuffet, jeg blir skremt.» Klima- og miljøminister Tine Sundtoft på sin side var nok også veldig skuffet, men da over Hanssons reaksjon. Hun uttrykte det slik: «Jeg har aldri i mitt liv jobbet så hardt og fått så dårlige karakterer.» (Aftenposten 15.10.14).

Hva så med folket og velgerne? Har vi også følelser, og ikke bare «kvalifiserte» synspunkter, som er knyttet til klimaspørsmålet? Det er grunn til å tro at det store mangfoldet av stemmer og synspunkter som kommer til uttrykk i klimadebatten frembringer ulike reaksjoner – og følelser – alt etter folks bakgrunn og interesser.
Dette ønsket vi i LINGCLIM-prosjektet å finne ut mer om, og arrangerte sammen med Forskningsrådet en «følelsestest» på fem forskjellige «Forskningstorg» under Forskningsdagene i september: Bergen, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Testen engasjerte folk i alle aldre som besøkte Forskningstorget; i alt fikk vi besøk av 1495 interesserte.

Opplegget var slik: På en stor vegg hadde vi plassert et utvalg av sitater fra stemmer innen forskning, politikk og næringsliv, og fra elever i videregående skole som tidligere hadde deltatt i en undersøkelse gjennomført av LINGCLIM-prosjektet. Vi ba de besøkende lese disse og deretter kjenne etter hvilken følelse som kom sterkest til uttrykk. De kunne velge mellom følgende følelser, som var tegnet inn på et «følelseshjul»: håp, interesse, motløshet, redsel, sinne, skyld, medfølelse. Før vi røper resultatet, gjengir vi her sitatene som de besøkende skulle lese. Det kan selvfølgelig innvendes at dette ikke er et representativt utvalg av stemmer i klimadebatten, men utvalget representerer i alle fall noe av det mangfoldet som finnes:

«Olje- og gassektoren står for betydelige klimagassutslipp, men har tidligere vist en formidabel evne til å få fram og ta i bruk ny teknologi. Vi ønsker å bidra til at vi sammen får fram teknologien som kan hjelpe oss å nå to-gradersmålet.»
Nils Kristian Nakstad, Adm. dir. i Enova; innovasjonnorge.no, august 2014

«Forskerne er såpass smarte at framtiden ikke blir ødelagt.»
Elev i videregående skole, 2013

«Global oppvarming er uomtvistelig og i hovedsak menneskeskapt.»
FNs klimapanel, 2013

«Oljen kan ikke bli liggende under havbunnen. Vi vil derfor at aktiviteten på norsk sokkel økes for å finansiere velferdsstaten.»
Oljeminister Tord Lien, Adresseavisen 04.06.2014

«Jeg har et oppriktig ønske om å bidra til å folkeliggjøre konsekvensene av klimaendringene og engasjere flere – alt fra deg og meg til privat sektor.»
Klima- og miljøminister Tine Sundtoft, NORAD 07.04.2014

«Vi må legge om livsstilen vår. Vi må endre energibruken helt. Jeg tror vi må ta en vesentlig del av endringene i Norge, og jeg tror det må bli mer brutalt enn vi er klar over. Vi kan ikke bare kjøpe oss fri gjennom CO₂-kvoter.»
Dagfinn Høybråten, tidligere leder i KrF, VG 27.04.2007

«Mennesker er generelt egoistiske, kanskje særlig nordmenn.»
Elev i videregående skole, 2013

I tillegg til sitatene satte vi også opp Grunnlovens paragraf 112:

«Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.»

Håp om nullutslippssamfunnet?

Resultatene fra testen kan oppsummeres slik: Et overveldende flertall, mer enn en tredjedel, plasserte seg på håp-følelsen (566 av de 1495). Det vitner om optimisme og om tro på at ting skal ordne seg, på et eller annet vis. Etter håp kom skyld og interesse som de viktigste. Mange færre hadde følelser som redsel, sinne, medfølelse og motløshet. Det var ingen store forskjeller mellom de fem byene, bortsett fra at skyldfølelsen var forholdsvis sterkere i Oslo og Trondheim enn i de andre byene.

Vi skal være forsiktige med å tolke for mye ut av denne enkle testen. Men selv om den ikke holder mål metodisk fra et forskningssynspunkt, gir den et klart inntrykk av at mangfoldet av meninger ikke gjør folk motløse og uengasjerte; tvert om, de ulike sitatene skapte mange og store diskusjoner med topp engasjement. Dette gir grunnlag for å studere disse følelsene nærmere. For hva slags håp er det snakk om? Håp om et nullutslippssamfunn, eller om at det hele skal roe seg slik at vi kan fortsette «business as usual»? Hva slags skyldfølelse er det snakk om? Skyldfølelse fra eldre overfor de yngre, eller skyldfølelse overfor hva utviklingen i rike land (som Norge) har medført i fattigere land? De som markerte sinne, hva eller hvem var de sinte på? På politikere, og hvilke politikere, hvilke meninger, hvilke tiltak? En jente hadde klar adresse for sitt sinne: «Jeg er sint på dere voksne fordi dere ikke har tatt vare på jorden vår.» Flere av de som var med i testen mente også at «interesse» som følelse var vanskelig å tolke – interesse for klimafenomenet, for tiltak, eller for hva?

Dette er problemstillinger som kan tas videre og slik bidra til å gi nye og nødvendige innspill til kunnskapsbasen om klima – kunnskap som skal danne grunnlag for beslutningstakere på ulike nivåer. Men vi kan i alle fall konkludere med at klimaspørsmålet engasjerer; språkbruk kan påvirke tolkninger og frembringe følelser. Det regner vi med at politikere merker seg.