Togradersoptimismen er lite utbreidd i dagens klima. Men det finst unntak. I 19. oktober-utgåva av Dag og Tid kunne vi lesa at klimadirektør i Statoil, Hege Marie Norheim, argumenterer for å oppretthalda leiting og utvinning av olje og gass – i alle fall fram til 2050 – og at dette skal vere i tråd med togradersmålet (pdf). Meir om det seinare.

Nyleg nådde CO₂-målingane på Zeppelin-fjellet på Svalbard ein verdi på 400 milliondelar. Ein tilsynelatande liten, men like fullt skremmande høg verdi. Så mykje CO₂ er det i lufta i dag at vi i alle fall må åtte hundre tusen år attende i tid, kanskje tre millionar år, for å finna tilsvarande situasjon. Auken har – i all hovudsak – si årsak i brenning av kol, olje og gass.

Hadde CO₂-molekylane i seg sjølv vore helseskadelege eller hatt farge eller lukt, hadde det vore slutt på menneskeskapte CO₂-utslepp for lengst. Men det er tilsynelatande ikkje frykt for ein fare som vanskeleg kan sansast. Rett nok kjenner vi til kva forskinga seier: at vi er i ukjent territorium, med uavklåra følgjer for menneske, samfunn og økosystem. Men gamal vane, makt og kortsiktig avkasting held seg til det kjende og handgripelege. Difor styrer vi med lukka auge og nyttar atmosfæren som eit tilnærma fritt, utømmeleg avfallsdeponi.

Hadde tryggleiksmarginane i Nordsjøen vore sett til 80 prosent, hadde få teke helikopteret til olje- og gassfelta i vest. Kva svarer ein slik låg tryggleiksmargin til i forvaltinga av vår felles planet og framtid? Skal temperaturen på jorda avgrensast til to grader oppvarming i 2100 samanlikna med førindustriell tid, og dersom vi tillet at det er 80 prosent sannsynleg at dette vil skje, seier faglitteraturen (pdf) at vi kan frigjera om lag 150 milliardar tonn karbon mellom i dag og 2050. Om dette høyrest mykje ut, så er det ikkje det. Tvert om. 150 milliardar tonn karbon svarar til 17 år med brenning av kol, olje og gass på dagens nivå. Etter det er det stopp.