Verdens kjente reserver av kull, olje og gass er beregnet til å inneholde 2860 milliarder tonn CO₂. FNs klimapanel slår fast at verden ikke kan slippe ut mer enn 990 milliarder tonn hvis vi skal holde den globale oppvarmingen under to grader. Det betyr at en svært stor del av allerede påviste reserver må bli liggende.

Dette gjelder også Norge. Vi har allerede funnet mer enn vi kan utvinne. Å bruke enorme summer på leting etter ytterligere olje og gass, er å gamble på at internasjonal klimapolitikk mislykkes og at klimaendringene ikke får reelle konsekvenser.

Forrige uke fremmet Miljøpartiet De Grønne forslag om å avlyse den 23. konsesjonsrunden på norsk sokkel (pdf). For første gang i historien må Stortinget nå starte debatten om en planmessig utfasing av norsk olje- og gassvirksomhet for å unngå gigantiske feilinvesteringer i olje som ikke vil kunne produseres.

Rødgrønn fossilfest

Skagenfondene sammenliknet i februar 2014 videre investering i olje og gass med å investere i produksjon av hestevogner etter at bilen kom på markedet. Mange utviklingstrekk tyder på at vi nærmer oss vippepunktet der fornybar begynner å utkonkurrere fossil energi. Prisen på solenergi er nå lik eller under prisen på strøm i 19 land. Likevel gjør Norge seg mer avhengig av olje og gass for hvert år. Under den rødgrønne regjeringen vokste oljeinvesteringene eksplosjonsartet, fra 88 milliarder kroner i 2005 til 209 milliarder i 2013. Investeringene ventes å øke til 223 milliarder i 2014.

FNs klimapanel har vist at verden med dagens utvikling er på vei mot 4-5 graders oppvarming i 2100. Norge har forpliktet seg til det internasjonale mål om å begrense oppvarmingen til to grader. Det betyr at både verden og Norge må produsere mye mindre karbon enn planlagt. Det er grundig dokumentert at minst to tredeler av de kjente reservene av kull, olje og gass må bli liggende. Stortinget kan ikke lenger ignorere det grunnleggende spørsmålet: Hvorfor lete etter mer når vi allerede har funnet for mye?

Et veiskille i Barentshavet

Nå pågår arbeidet med 23. konsesjonsrunde på norsk sokkel. Regjeringen vil utvide oljeletingen, også langt nord i Barentshavet. På grunn av de lange tidshorisontene for utbygging i nord vil felt som påvises i 23. konsesjonsrunde komme i produksjon tidligst mot 2030-tallet. Da vil det være dypt uansvarlig av hensyn til klimaet å sette nye felt i produksjon. Og sannsynligheten er raskt økende for at feltene vil være ulønnsomme på grunn av klimapolitiske innstramminger og teknologiske framskritt i fornybar energi. Likevel planlegger skatteletteregjeringen til Erna Solberg og Siv Jensen å pøse flere titalls milliarder skattekroner inn i subsidier til leting etter mer olje og gass.

Det er på tide å revurdere hovedtrekkene i norsk oljepolitikk. Takket være oljeinntektene og oljesektorens kompetanse er Norge nå i en eksepsjonelt god posisjon til å starte omstillingen til det bærekraftige velferdssamfunnet. Det vil åpenbart være en fordel å være tidlig ute. I de nærmeste tiårene vil klimaendringene øke og lønnsomheten i oljesektoren avta. En styrt overgang i en tjueårsperiode fra olje- og gassvirksomhet til et fornybart næringsliv er en offensiv framtidsstrategi. Det første steget er å stanse tildelingen av nye leteblokker i 23. konsesjonsrunde.

Mye olje og gass må bli i bakken

Mange handler fortsatt som om oljeindustrien er en næring for all fremtid. Industrien hevder at Norge bør fortsette å pumpe opp olje og gass for å redde klimaet fra kull. En nærmere titt på karbonbudsjettene bak denne påstanden viser at den ikke holder. Det internasjonale energibyrået IEAs anslag for fremtidige klimagassutslipp forutsetter at 40 prosent av globalt kjente olje- og gassreserver ikke kan utvinnes hvis togradersmålet skal nås. En analyse utført av Rystad Energy på oppdrag for Miljøverndepartementet (pdf) konkluderer med at 35 prosent av kjente globale oljereserver og 38 prosent av kjente globale gassreserver må bli i bakken, og at Norge ikke en gang kan pumpe opp de reservene vi allerede kjenner til, selv om vi tar høyde for at olje og gass er bedre klimaalternativer enn kull.

Norsk oljeindustri hevder også at verden trenger mer gass, gjerne med henvisning til IEAs anslag for fremtidig gassproduksjon. Regnestykket antar en kraftig vekst i global gassproduksjon fram til 2045, etterfulgt av et dramatisk produksjonsfall til en tredel fra 2045 til 2055. Den antatte produksjonsveksten fram til 2045 rimer dårlig med forventninger om overgang til fornybar energi, særlig i Europa. Det brå produksjonsfallet etterpå betyr at man venter nær kollaps i gassindustrien på kort tid. Det virker mer realistisk å vente at gassmarkedet vil øke lite og så avta. Men selv om vi aksepterer Rystad Energys forutsetninger, er det lite trolig at nye gassfunn i 23. konsesjonsrunde kan utvinnes innenfor togradersmålet. De vil komme i drift for sent og ha kort levetid før klimapolitiske krav og teknologiendring tvinger pris og produksjon ned.

Hva som bør være Norges rettmessige del av gjenværende global olje- og gassproduksjon, er et sammensatt spørsmål. Det er imidlertid tunge etiske argumenter for at Norge bør ta en mindre andel enn fattige land som ikke allerede har nytt godt av sine olje- og gassressurser. Storting og regjering må svare på hvilke land som bør la sin olje og gass ligge hvis ikke Norge vil begrense sin utvinning.

Styrt utfasing er ambisiøs samfunnsutvikling

Hensynet til både klimaet og forutsigbarhet for petroleumsnæringen tilsier stans i leting etter mer olje og gass. Hensynet til skattebetalerne som betaler 78 prosent av letekostnadene tilsier det samme. Norsk olje- og gass-sektors framvekst fra ingenting til verdensledende på få tiår viser bransjens enorme skaper- og omstillingskraft. Det er nå vi kan bruke denne ressursen til å skape neste generasjons Norge. Når den økonomiske motbakken blir brattere, blir handlingsrommet raskt mindre.