Det forekommer noen vanskelige begreper innimellom, men det er ikke hovedproblemet: Vi forstår budskapet. Det mange diskusjoner nå dreier seg om er hvorfor det skjer så lite på handlingsplanet, og hvorfor vi hører så lite om det som faktisk gjøres, om tiltak som folk aksepterer, om de gode løsningene.

TNS Gallup viser til at klimaendringene har fått mindre medieplass. Men det kan ikke være hele forklaringen på at nordmenn har mistet interesse for og ikke er bekymret for klimaendringene. Årsaken har sannsynligvis også å gjøre med hvordan klimakunnskap blir formidlet språklig og hvordan ulike aktører fremstiller sine agendaer.

Språkbruk påvirker

Vi vet at språkbruk påvirker både handlinger og holdninger. Men hvordan språket påvirker, vet vi ikke nok om. Vi trenger bedre analyser av både individuelle og kollektive tolkninger og respons. Ikke minst trenger vi å vite mer om hvorfor interessen for klimaspørsmålet ifølge TNS Gallups klimabarometer har gått dramatisk ned blant de unge.

I et samarbeid med Hordaland fylkeskommune, videregående skoler og Skolelaboratoriet (Universitetet i Bergen) er vi en gruppe forskere ved UiB og NHH som nå arbeider med å opprette god kontakt med elever for å få vite mer om hva “de unges stemmer” sier, hva de synes er vanskelig og hvorfor. Resultatene kan bli viktige tilbakemeldinger for ulike beslutningstakere.

Sunn fornuft og rettferdighet

Folk – både eksperter, politikere og det alminnelige publikum – betrakter klimaspørsmålet fra ulike perspektiver, avhengig av bakgrunn, interesser og verdisyn. Et slående eksempel på hvordan særinteresser kan skape mening, fikk vi med Per-Willy Amundsens (Frp) “Ulven kommer ikke” på NRKs “Debatten” om klimaspørsmålet 6. juni. Et lignende bilde, i en annen språkdrakt, brukte Erik Haugane (Det norske oljeselskap) i Dagens Næringslivs “julepanel” (24. desember 2012).

Da Jens Ulltveit-Moe påpekte det alvorlige i klimautfordringene, svarte Haugane: “Slapp av, klimaet blir som det blir. Business blir det uansett, det har jo vært lønnsomt å bygge kirker og moskeer i 1500 år uten at Gud har vist seg.”

Som en kontrast sier “Besteforeldreaksjonen” på sine nettsider: “Jorden er på rask vei mot farlige klimaendringer […]. Å hindre menneskeskapt global oppvarming dreier seg om sunn fornuft og rettferdighet mellom generasjonene. Det vil koste, men koster mer om vi ikke handler nå.”

Klimafortellingene

Det finnes altså mange “klimafortellinger” med ulike perspektiver – om urettferdighet, om overforbruk, om manglende politisk styring, om overdrivelse. Det finnes også en offisiell norsk fortelling, fremstilt blant annet i stortingsmeldingene “Nordområdene” (Meld. St. 7, 2011-2012) og “Norsk klimapolitikk” (Meld. St. 21, 2011-2012).

I den førstnevnte leser vi: “Som følge av et varmere Arktis blir havisens utbredelse mindre deler av året. Dette åpner muligheter for ny økonomisk aktivitet som skipsfart og utvinning av olje og gass. Aktiviteten vil foregå i et sårbart miljø.” (s. 78).

I den andre står det at “Norge fører en aktiv nasjonal klimapolitikk, og vi bruker et bredt sett av virkemidler for å redusere de nasjonale utslippene” (s. 8), men også følgende: “Utslippene fra norsk petroleumsvirksomhet ligger an til å bli høyere enn tidligere anslått.” (s. 115)

Selv om stortingsmeldinger ikke er det vi nordmenn leser mest og oftest, er det grunn til å spørre om hvor klart dette budskapet er, og dermed hva man skal holde seg til. Er det to, eller flere, historier? Jens Stoltenberg sammenfatter det hele slik i et intervju i BT 1. juni: “Målet er ikke å holde karbonet i bakken. Målet er å redusere utslippene til atmosfæren.”

Frustrerte og likegyldige

Det har stor betydning hvem som sier hva, hvordan og i hvilken sammenheng. Men dette vet vi for lite om. Klimaendringene er et komplekst fenomen, som fra å være i hovedsak fysisk har utviklet seg til å bli både et politisk, økonomisk, kulturelt og etisk fenomen. Hvem man hører på og hva man mener bør gjøres, er avhengig av interesser, verdenssyn og politisk tilhørighet. Det er mange aktører og stemmer i klimadebatten og dermed mange ulike fremstillinger. Det kan gjøre at folk blir frustrerte, forvirrede eller likegyldige.

For å finne svar på noen av disse spørsmålene, trenger vi tverrfaglig samarbeid. Dette utvikler vi nå i Bergen gjennom prosjektet Lingclim, hvor målet er å finne svar på hvordan klimafremstillingene konstrueres språklig og hvordan dette tolkes, påvirker handlinger og holdninger. Språk representerer virkeligheten, mer eller mindre vellykket, men språk skaper også nye virkeligheter. Dette har å gjøre med det opplagte at språket er et kommunikasjonsmiddel som åpner for mange tolkninger – og dermed også manipulering.

Lett å fordreie fakta

Klimakunnskap kommer fra kompleks og spesialisert forskning som dreier seg om årsaker og konsekvenser. Disse blir av forskerne vurdert til å ha ulik vitenskapelig gyldighet. De kan bli vurdert som sikre, sannsynlige, mulige eller usikre. Dette formidles til ulike grupper: politikere, næringsliv, media og det alminnelige publikum. Det er opplagt at språket spiller en viktig rolle i slik overføring og sirkulering av klimakunnskap, og enda viktigere er det hvordan vitenskapelig etablerte fakta kan bli “tilpasset” nye sammenhenger. Det er lett å fordreie fakta slik at det passer med egne interesser og verdivalg, bl.a. fordi det er usikkerhet forbundet med ulike konsekvensanalyser. Men mye usikkerhet betyr ikke at det ikke finnes noe som er sikkert. Det påligger eksperter og politikere et ansvar for å formidle det også!

“Klimarealistene”

Det er grunn til å være oppmerksom på at det finnes krefter, også i Norge, som de såkalte “Klimarealistene”, som sist vår spredte en trykksak med den polemiske tittelen “Naturen – ikke menneskene – styrer jordens klima!” til alle landets skoler, høyskoler og universiteter.

Konklusjonene deres er tilbakevist flere ganger av kvalifiserte forskningsmiljøer som Bjerknessenteret og Cicero, men dette er likevel en historie som sirkulerer i Norge. Trist var det derfor å se at NRKs “Debatten” 6. juni ga plass til en representant fra “Klimarealistene” uten at en eneste reell klimaforsker var invitert. Jeg håper debattene frem mot valget gir oss en bedre “balanse”, med innspill fra kvalifiserte fagfolk, og med mer vekt på de positive mulighetene som klimatiltak gir.