Mer norsk fornybar energi har positiv klimaeffekt

I programmet Brennpunkt på NRK1 25. september 2012 argumenterer flere kjente økonomer igjen for at økt produksjon av fornybar energi i Norge er "dyr og formålsløs moro" som ikke har noen klimaeffekt. Dette er vi ikke enige med dem i. For å forstå de samlede virkningene på utslippene av klimagasser må man analysere samspillet mellom marked, politikk og teknologi både på kort og lang sikt. De norske økonomene er etter vår vurdering både for statiske og for kortsiktige i sine analyser.

Våren 2011 gjorde Thema i samarbeid med britiske økonomer tilknyttet London School of Economics en slik analyse for Miljøverndepartementet. Hovedkonklusjonen er at investeringer i fornybar energi i Norge etter all sannsynlighet vil redusere utslippene både i Norge og globalt både på kort og lang sikt. Samspillet mellom markedet og politikken avgjør resultatet.

La oss først slå fast at utbyggingen av fornybar energi i Norge er knyttet til EUs fornybardirektiv og EØS-avtalen, som krever at Norge på lik linje med EU-landene skal øke sin andel fornybar energi. Samtidig som EU-landene er forpliktet til å investere i mer fornybar energi, er kraft- og varmesektoren samt noen andre sektorer underlagt kvotemarkedet for utslipp av CO₂. Bakgrunnen for at EU, i strid med anbefalingene fra norske økonomer, har innført en slik klimapolitikk, er følgende:

• Det eksisterer ingen langsiktig global klimaavtale. EU har satt et ensidig kvotetak til 2020, og åpner for å stramme til kvotetaket hvis andre land gjennomfører tilsvarende klimatiltak.

• Uten fornybarstøtte vil kvotemarkedet gi høye kvote- og strømpriser for europeisk næringsliv, tap av markedsandeler og utflytting av produksjon til områder i verden der utslippene ikke er regulert (karbonlekkasje).
• Investeringer i fornybar kraftproduksjon reduserer investeringer i kullkraft. Et kullkraftverk som bygges i 2015 forventes å produsere og slippe ut CO₂ i minst 40 år.

Kvotemarkedet sørger for at utslippene ikke kan bli høyere enn kvotetaket, mens fornybar-støtten sørger for at nye kraftverk bruker fornybar energi, samtidig som kvoteprisen ikke blir altfor høy, noe som reduserer faren for karbonlekkasje.

I rapporten påpeker vi at investeringer i fornybar energi ikke bare har kortsiktige markedsvirkninger, men at de også påvirker den fremtidige klimapolitikken fordi det blir billigere å stramme til utslippstakene i senere perioder. Investeringer i økt produksjon av fornybar energi virker gjennom minst tre kanaler: markedskanalen, politikkanalen og teknologikanalen.

Utslippstaket er verken altomfattende eller gitt for evig og alltid

Utslippstaket er verken altomfattende eller gitt for evig og alltid

Markedskanalen innebærer at produksjonen av fornybar energi øker og at fossilt basert produksjon reduseres. Det fører til at etterspørselen etter CO₂-kvoter reduseres, og at kvoteprisen går ned. Da blir det mer attraktivt å spare kvoter til neste handelsperiode, og utslippene faller på kort sikt. Det er derfor ingen automatikk i at utslippene i Europa blir lik kvotetaket uansett. Det ser vi også i markedet i dag: Det er bygd opp et stort overskudd av kvoter (rett nok hovedsakelig p.g.a. den økonomiske krisen), noe som betyr at utslippene har vært tilsvarende lavere enn kvotetaket.

Lavere CO₂-pris gir også lavere kraftpris. Det trekker i retning av økt kraftforbruk. Hvordan utslippene påvirkes, avhenger av hvilket energiforbruk som erstattes.

Politikkanalen beskriver hvordan politikerne responderer på markedsutviklingen. I løpet av de nærmeste årene må politikerne bestemme seg for klimapolitikken etter 2020. Med økt fornybarproduksjon er utgangspunktet i 2020 at vi har en lavere kvotepris, overskudd av kvoter og en kraftsektor som etterspør færre kvoter fordi det er bygd ut mer fornybar kapasitet. Da blir det billigere å stramme til kvotetaket. Både teori og empiri tyder på at reduserte tiltakskostnader gir en strammere klimapolitikk. For eksempel diskuterer EU for tiden ulike måter å stramme til kvotemarkedet på for å få opp kvoteprisen.

Dersom markedet også anser at sannsynligheten for strammere kvotetak i framtiden øker, forsterkes markedseffektene (mer attraktivt å spare kvoter).

Konklusjonen er at jo mer troverdig EUs langsiktige klimapolitikk er, og jo mer den responderer på markedsutviklingen, jo større klimaeffekt har økte investeringer i fornybar energi – enten det skjer i Norge eller i andre land i Europa.

Investeringer i fornybar energi kan også ha direkte positive virkninger for den langsiktige teknologi- og kostnadsutviklingen, noe som kan styrke de positive virkningene på fremtidige utslipp ytterligere. Det er dette vi kaller Teknologikanalen.

Analysen avslørte at det springende punktet er hvordan økt fornybar energiproduksjon påvirker fremtidige reguleringer. Det er en klar sannsynlighetsovervekt for at det vil bidra til at utslippstaket blir strammere enn det ellers ville ha blitt. Utslippstaket er verken altomfattende eller gitt for evig og alltid, slik norske akademiske økonomer synes å legge til grunn i sine analyser.

Vår analyse viser at økt fornybar produksjon i Norge har samme effekt på kvotemarkedet som økt fornybar produksjon i andre land i Europa.

Norge har allerede den høyeste fornybar-andelen i Europa. Gjennom forhandlinger med EU har Norge forpliktet seg til å øke andelen fornybar energi fra 58 (2005) til 67,5 prosent, dvs. med 9,5 prosentpoeng. Til sammenligning må alle medlemslandene i EU øke fornybarandelen med minst 5,5 prosentpoeng, og i gjennomsnitt med 11,5 prosentpoeng. Fordelingen av de 11,5 er basert på landenes økonomi. Det er vanskelig å se for seg hvordan Norge med sin gode økonomi og store potensial for vann- og vindkraft skulle ha fått gjennomslag for en lavere fornybarandel.

Det betyr at vi har valgmuligheter når det gjelder virkemiddelbruk, men i mindre grad når det gjelder målet. Vi har valgt å bruke det felles sertifikatmarkedet med Sverige som verktøy for å øke utbyggingen av fornybar kraftproduksjon. Sertifikatmarkedet gir mulighet til å nå målet på en kostnadseffektiv måte, men er ikke et mål i seg selv.

Vi kan ikke løse alle Europas problemer, men vi kan sannelig gi verdifulle bidrag

Vi kan ikke løse alle Europas problemer, men vi kan sannelig gi verdifulle bidrag

Programmet Brennpunkt pekte på mange andre problematiske effekter av fornybarpolitikken, som oppbygging av et betydelig kraftoverskudd i Norden og behov for store nettinvesteringer på kort tid. Fornybarmålet kan neppe nås uten økt produksjon av fornybar kraft – heller ikke i Norge. Det gir oss noen spesielle utfordringer fordi vi ikke har (mye) fossilkraft å fase ut. Vi får overskudd og lavere priser. Noe kan vi bruke selv (til elektrifisering i transportsektoren og i petroleumssektoren, og til å utfase oljefyring), men mesteparten må vi eksportere.

Det hevdes i programmet at det ikke er noen som har "banket på døra" og bedt om å få kraft fra oss. Det er da heller ikke nødvendig i et integrert marked. Via markedsmekanismen kjøpes og selges kraft over landegrensene hver dag. Vi handler både med nabolandene våre og med landene på kontinentet. Dessuten er det ikke sant: Statnett har nylig inngått avtaler om nye utenlandskabler til både Tyskland og Storbritannia. Disse landene trenger tilgang til kraften vår for å redusere utslippene fra kull- og gasskraftverk, og til fleksibiliteten i det norske vannkraftsystemet for å balansere vind- og solkraft.

Vi kan ikke løse alle Europas problemer, men vi kan sannelig gi verdifulle bidrag – også når det gjelder å redusere klimautslippene.