Å droppe Kyoto 2 vil bare gjøre det vanskeligere å få store land som Kina til å kutte sine klimagassutslipp.

5. juni vedtok Fremskrittspartiets stortingsgruppe at de vil stemme imot videreføringen av Kyoto-avtalen som ble vedtatt på klimatoppmøtet i Doha i desember i fjor. Den såkalte Kyoto 2-avtalen binder EU-landene, Norge, Australia og noen få andre land til å gjennomføre de løftene om utslippsreduksjoner som de har lovet fram til 2020.

Per-Willy Amundsen begrunner Fremskrittspartiets motstand mot avtalen med at det vil være «meningsløst å sette norske arbeidsplasser på spill» for en avtale der så få land deltar. Landene som gjennom Kyoto 2 forplikter seg til å kutte sine utslipp, står bare for omtrent 15 prosent av verdens totale klimagassutslipp.

Det er riktig at den nye Kyoto-avtalen ikke vil ha særlig stor betydning for verdens samlede klimagassutslipp. Men den viktigste årsaken til det, er at forpliktelsene landene påtar seg i hovedsak er tiltak de har lovet å gjennomføre uansett. Og disse tiltakene er langt ifra gode nok til å utløse de utslippsreduksjonene vi trenger hvis vi skal unngå dramatiske klimaendringer.

Vil gjennomføres uansett

EU-landenes forpliktelse i Kyoto 2 tilsvarer en reduksjon av EUs klimagassutslipp på 20 prosent innen 2020. Dette er det samme målet som EU allerede har vedtatt, og som derfor allerede er bindende for alle EUs medlemsland. Norges forpliktelse i Kyoto 2 er en formalisering av målet om å redusere utslippene med 30 prosent innen 2020. Dette målet har regjeringen og opposisjonspartiene (unntatt Fremskrittspartiet) vært enige om å gjennomføre helt siden klimaforliket i Stortinget i 2008.

Den nye Kyoto-avtalen vil altså ikke innebære at disse landene gjør noe særlig mer for klimaet – den bare binder dem til å gjennomføre de løftene som allerede er gitt. De viktigste reglene for å gjennomføre Kyoto 2 i praksis, er videreføringen av EUs kvotesystem fram til 2020. Fremskrittspartiet stemte i Stortinget for at disse reglene også skal gjelde for Norge. Derfor har det ikke særlig rot i virkeligheten når Per-Willy Amundsen hevder at Kyoto 2 vil true norske arbeidsplasser eller skape et ras av nye forbud, påbud og reguleringer: Avtalen har ikke andre viktige konsekvenser enn dem han uansett har vært med på å stemme for.

Trenger vi Kyoto 2?

Så kan man spørre hvorfor det er nødvendig å vedta en internasjonal avtale som bare betyr at noen få land skal gjennomføre de altfor dårlige utslippsløftene som de uansett har sagt at de vil innfri. Svaret er at den nye Kyoto-avtalen ikke eksisterer i et vakuum. På de tre internasjonale klimatoppmøtene i Cancun (2010), Durban (2011) og Doha (2012) ble det gjort en rekke vedtak om hva alle verdens land skal gjøre for å kutte sine klimagassutslipp fram mot 2020. Her har langt over 100 land gitt konkrete løfter om klimatiltak – blant dem både USA, Kina, Brasil, Indonesia og andre tungvektere. At de europeiske landene undertegner Kyoto 2 var en viktig del av den helhetlige «pakka» forhandlet fram på disse toppmøtene.

På klimatoppmøtet i Durban ble det bestemt at man innen 2015 skal forhandle fram en helt ny internasjonal klimaavtale som skal gjelde for alle land. Forutsetningen for at utviklingslandene godtok å starte forhandlinger om denne nye avtalen, var at EU-landene – sammen med Norge og enkelte andre land – til gjengjeld godtok å videreføre Kyoto-avtalen gjennom «Kyoto 2». Hvis noen av disse landene nå skulle trekke seg fra denne avtalen, vil det være et løftebrudd som gjør det enda vanskeligere å få store utviklingsland som India eller Kina med på en ny klimaavtale i 2015.

Løfter må holdes

Et av de vanskeligste spørsmålene i internasjonal klimapolitikk er hvordan ansvaret for klimainnsatsen skal fordeles mellom den rike og den fattige delen av verden. Utviklingslandene viser til de rike landenes historiske ansvar for klimaproblemet – mesteparten av utslippene som har blitt sluppet ut i atmosfæren så langt stammer fra de rike landene. Hvis store utviklingsland som Kina, India og Brasil skal bli med på framtidige klimaavtaler, må de rike landene vise at de er villige til å ta dette ansvaret. Som et minimum må de forventes å holde de løftene de har inngått i tidligere forhandlingsrunder.

Det er mye å kritisere den nye Kyoto-avtalen for. Utslippsreduksjonene er for små, og antall deltakere er for lite. Men dersom målet er å bygge, stein for stein, et internasjonalt klimaregelverk som omfatter flest mulig land, har Norge likevel bare ett alternativ: Å holde løftet om å slutte seg til Kyoto 2.