Behovet for nyutdannede ingeniører i olje- og gassindustrien er formidabelt. Kanskje har dette, kombinert med behovet for å markedsføre gass som en klimaløsning og frykten for tapt omdømme grunnet utenlands investeringer i oljesand og skifergass, igangsatt tidenes grønnvaskingskampanje fra oljeindustriens side.

Kampanjen har blant annet vært å finne i nasjonale og internasjonale aviser og tidsskrifter. Budskapet er at norsk olje og gass er en del av løsningen, at norsk utvinning av tjæresand er miljømessig bedre enn konkurrentenes, at Arktis, dype havområder, ørkenvarme og tropiske sykloner ikke er et problem, at den største begrensningen for framtidig oljetilgang ikke finnes i bakken, men i hodene våre.

En annonse med følgende tekst har vært på trykk i landets største aviser: ”De nye, store oljefunnene vil glede mange. Ikke minst våre barnebarn”. Bak annonsene står Statoil med henvisning til nettsiden goodideas.statoil.com.

Det hele fremstilles med en bærekraftig og tidsriktig miljøprofil. Men dersom virkeligheten var tilnærmet så klimamessig uproblematisk som kampanjen vil ha det til, hadde kanskje ikke kampanjen sett dagens lys.

Rundt 200 nasjoner – Norge inkludert – har som mål å begrense global oppvarming til to grader i 2100 i forhold til førindustriell tid. For å kunne nå togradersmålet må de globale klimagassutslippene reduseres både raskt og i betydelig grad. For de industrialiserte landene snakker vi om anslagsvis 25 til 40 prosent reduksjon av utslippene i 2020 i forhold til 1990. Utviklingen går motsatt vei; siden år 2000 har de globale CO₂-utslippene økt med 3 prosent per år. Også i Norge øker klimagassutslippene.

Med dagens utvikling styrer vi mot en sannsynlig, global oppvarming på godt over to grader, kanskje tre grader eller mer i år 2100. En slik oppvarming forventes å føre til redusert nedbør, langvarig tørke og hetebølger i allerede tørre områder, økt nedbør med flom og skred i nedbørsrike områder, smeltende havis i Arktis, tap av de fleste breene på jorden, akselererende smelting av iskappene på Grønland og i Antarktis og en mulig havstigning på mellom en halv og én meter i 2100, for å nevne noe.

I Norge fremstilles eksport av olje og gass som en del av klimaløsningen. Argumentet er at CO₂-utslippene fra gass er halvparten av utslippene fra kull. Dette er korrekt. Men for å kunne si noe om virkningen på klima fra et kraftverk drevet av kull eller gass, må alle bidrag som påvirker klimautviklingen tas med i regnskapet. Dette inkluderer klimavirkningen av utslipp av klimagasser og -partikler med levetid fra dager til mer enn tusen år.

Skal norsk eksport av olje og gass bidra til redusert klimaendring, er det en absolutt forutsetning at eksporten erstatter eksisterende kullkraftverk. I tillegg er det nødvendig å kjenne til hvilken type kull som gassen erstatter og om kullkraftverket er renset for partikkelutslipp. Det siste er meget viktig, for partikkelutslippene fra kullkraft har en kjølende effekt på klima. Derfor kan overgang fra kullkraft til gasskraft føre til økt oppvarming på kort sikt.