Det tredje tallet: 2795 gigatonn

Dette tallet er det mest skremmende, og viser i klartekst den politiske og vitenskapelige dimensjonen i dilemmaet vårt. Tallet beskriver mengden karbon som allerede er inkludert i fossilindustriens kjente reserver av kull, olje og gass. Kort fortalt det vi planlegger å forbruke. Vi har fem ganger så mye kull, olje og gass på bok enn det klimaforskerne sier er forsvarlig å brenne. Vi må beholde 80 prosent av disse reservene i grunnen for å unngå katastrofe. Men selv om disse reservene teknisk sett fortsatt er i grunnen, er de økonomisk sett allerede i bruk. De er bygd inn i aksjekurser, selskapene låner penger mot dem, og de legger grunnlag for statsbudsjetter. Markedsverdien av 2795 gigatonn CO₂ er 27 tusen milliarder dollar. Hvis en hørte på forskerne og beholdt 80 prosent i grunnen, ville det bety en avskrivning på 20 tusen milliarder. Vi kan ha en sunn balanse i disse selskapene eller en relativt sunn planet, men det ser ikke ut til at vi kan ha begge deler.

Miljøbevegelsen, som ikke har ønsket å gjøre fossilindustrien til sin fiende, har håpet på å overbevise disse gigantene om å snu seg bort fra kull, olje og gass, og utvikle seg til mer brede energiselskaper. Mange av de store oljeselskapene gjorde rundt århundreskiftet et forsøk på dette. BP prøvde å profilere seg på "Beyond Petroleum". Men investeringene ble aldri mer enn en fraksjon av porteføljen, og trenden ser ut til å være å returnere til kjernevirksomheten. Shell la ned sin satsing på sol og vind i 2009 og i desember i fjor la BP ned sin solardivisjon. Det er rett og slett for mye penger å tjene på olje, gass og kull til å bry seg om annen energiproduksjon. Og som noen av de eneste tillates den fossile drivstoffindustrien å dumpe avfallet sitt, CO₂, fritt. Og av sunne historiske grunner, siden svært få for 25 år siden visste at CO₂ var skadelig. Men nå, når vi forstår at karbon varmer opp kloden og forsurer havene, blir prising et sentralt tema. Dersom vi satte en pris på karbon, gjennom en direkte skatt eller andre metoder, ville dette mobilisere markedet i kampen mot global oppvarming. Selskapenes produkter ville bli dyrere og forbrukerne bruke mindre fossil energi. Prisen må settes høyt nok til at reservene som vil ta oss forbi togradersgrensen forblir trygt i grunnen.

Artikkelen i Rolling Stone angår i særlig grad land med store utvinnbare fossilressurser, som Norge. Men her hjemme er debatten om begrensning av olje- og gassvirksomheten stort sett fraværende. Utvinningstakten dikteres av et økende antall tildelinger og utvinning av alt som oppdages og er lønnsomt. I valget mellom fossilindustri og lavutslippssamfunn er hovedbudskapet fra regjeringen "ja takk, begge deler". Bill McKibben dokumenterer at dette er en umulig kombinasjon. Dagens trend peker mot en oppvarming på 6 grader som vil skape en verden tatt rett fra science fiction. Risikoen dette innebærer bør studeres nøye av aksjonærer i fossilindustrien. Og av de av våre politikere som sier de vil begrense den globale oppvarmingen til to grader. Tidsklemma er nådeløs for de som har til hensikt å handle.