Det er et meget omfattende vitenskapelig arbeid som ligger til grunn for konklusjonene i den femte hovedrapporten fra FNs klimapanel (IPCC). Den forrige rapporten kom i 2007. I mellomtiden er det publisert tusenvis av studier som øker kunnskapen både om klimaendringer, virkninger og tiltak.

I magasinet 2°C og her på Energi og Klima presenterer vi i kortformat de tre siste delrapportene fra klimapanelet: Om det naturvitenskapelige grunnlaget, om klimaendringenes virkninger, og om tiltak og virkemidler. Disse tre rapportene danner grunnlaget for synteserapporten som skal ferdigstilles under Rajendra K. Pachauris ledelse og presenteres i København i slutten av oktober 2014.

Den femte hovedrapporten skrives av over 800 internasjonale eksperter fra 85 land. Enda flere eksperter på ulike fagområder deltar gjennom høringsrunder. Rapportene ferdigstilles ved at eksperter møtes og går igjennom tekstene, punkt for punkt.

I denne kortversjonen av delrapporten om det klimavitenskapelige grunnlaget har vi tatt utgangspunkt i oppsummeringen for beslutningstakere – summary for policymakers.

IPCC gir uttrykk for ulike grader av sikkerhet omkring funnene som presenteres. I denne artikkelen har redaksjonen oversatt IPPCs gradering til en visuell presentasjon. Når IPCC sier «high confidence» legger vi pilen på barometeret omtrent på 90 i graderingen fra 0-100. Pilen får den samme plasseringen når IPCC sier «robust evidence, high agreement». Litt mer usikkerhet er det der pilen ligger på omkring 70. Der har IPCC brukt uttrykk som «medium confidence, high agreement» og «medium evidence, high agreement». Der IPCC uttrykker større usikkerhet, «limited evidence, medium agreement», er pilen på 50.

1. JORDEN VARMES OPP
Forskerne er ikke i tvil om at jorden er blitt varmere. I perioden etter 1950 har forandringen vært markant, og hvert av de siste tiår har vært varmere enn noen tidligere tiår siden 1850. Perioden fra 1983 til 2012 var trolig den varmeste 30-årsperioden de siste 1400 år.

2. HAVET TAR OPP MESTEPARTEN AV ENERGIEN
Forskerne har fått større forståelse for havets rolle i klimasystemet. 90 prosent av varme-energien som er tilført klimasystemet er tatt opp av havet i perioden 1971-2010. Det er regnet som helt sikkert at den øvre delen av havet (0-700 meter) er blitt varmere i samme periode, og det er sannsynlig at oppvarmingen har skjedd siden 1870-årene.

3. ISEN SMELTER
De siste to tiårene har Grønlandsisen og Antarktis mistet masse, og breer over hele verden har gått tilbake. Både arktisk sjøis og vårsnø på den nordlige halvkule har fått mindre utstrekning i samme periode.

4. HAVET STIGER FORTERE ENN FØR
Havnivået har steget fortere siden midten av det nittende århundre enn snitthastigheten over de to siste tusenårene. I perioden 1901-2010 har havnivået steget med rundt 19 centimeter, og endringene stemmer overens med andre observasjoner (varmere hav og bresmelting).

5. MER CO₂ I ATMOSFÆRE OG HAV
Andelen av CO₂, metan og nitrogenoksyd i atmosfæren har økt til nivåer langt høyere enn det vi har hatt de siste 800.000 årene. CO₂-konsentrasjonen har økt med 40 prosent siden tiden før vi begynte å brenne kull, olje og gass i stor skala. Havet har absorbert rundt 20-30 prosent av utslippene, noe som skaper havforsuring.

6. DRIVHUSEFFEKTEN ER BLITT STERKERE
Det er større lagring av varme i jordens klimasystem. Denne økningen kan knyttes til økning av drivhusgasser i atmosfæren fra menneskelige utslipp og økt drivhuseffekt. Endringer i solinnstråling eller andre faktorer kan ikke forklare denne utviklingen.

7. MENNESKEHETEN FORSTERKER DRIVHUSEFFEKTEN
Menneskehetens klimapåvirkning er nå godt dokumentert. Denne sammenhengen registreres gjennom utslipp, CO₂-opphopning i atmosfæren og varig temperaturøkning i atmosfæren, på landjorden, i havet og en lang rekke andre indikatorer. Flere og bedre målinger, samt økende forståelse av prosessene som styrer klimaet, har forsterket vissheten om menneskelig påvirkning.

8. KLIMAMODELLENE ER BLITT BEDRE
Klimamodellene er blitt langt bedre siden forrige klimarapport. Modellene gjenskaper i dag utviklingstrender over flere tiår, og flere av modellene klarer nå å gjenskape endringene i sjøis, i havtemperatur, sykliske værfenomener og klimaendringer i fortiden bedre enn tidligere. I kombinasjon med langt bedre observasjoner og styrket kunnskap om fortidens klima, vet vi nå mer om sannsynlige konsekvenser.

9. UTSLIPPENE MÅ REDUSERES FOR Å NÅ TOGRADERSMÅLET
Vi har brukt opp minst halvparten av de utslippene vi kan tillate oss om vi vil holde oss under to graders oppvarming sammenliknet med middeltemperaturen for perioden 1850-1900. Kun dersom vi reduserer utslippene kraftig og umiddelbart vil vi kunne unngå å overstige 1,5 grader temperaturøkning. Også med moderate utslippsreduksjoner vil vi trolig passere 2 grader. Det er liten sannsynlighet for at temperaturen vil øke med mer enn 4 grader i dette århundret, bortsett fra om veksten i fossilutslipp fortsetter.

10. SELV TO GRADER GIR STORE KONSEKVENSER
Klimaendringene vil påvirke nedbør og fordampning, men endringene vil ikke være like over hele kloden. Forskningen viser at kontrasten vil bli større mellom våte og tørre områder, og mellom våte og tørre perioder. Det vil være store lokale forskjeller i hvordan klimaendringene rammer. Selv innenfor to grader vil noen områder rammes hardt. Områder som allerede har utfordringer med matvaresikkerhet og fattigdom er blant dem som rammes hardest.

11. BREER OG SNØDEKKET VIL REDUSERES
Mengden is i verdens isbreer vil bli redusert. Samlet reduksjon i 2100 vil kunne bli mellom 15-55 prosent innenfor den utviklingsbanen der vi reduserer utslippene kraftig, og 35-85 prosent om vi fortsatt øker utslippene. Vårsnødekket vil også bli redusert på den nordlige halvkule.

12. FORTSATT UTSLIPP VIL FÅ STORE KONSEKVENSER
Fortsatt utslipp av drivhusgasser vil medføre ytterligere oppvarming. Denne oppvarmingen vil bidra til endringer på alle nivå i klimasystemet. Å begrense endringene vil kreve omfattende og varige kutt i utslippene av drivhusgasser.

13. HAVET VIL STIGE
Selv dersom vi klarer å redusere utslippene kraftig, vil havnivåstigningen bli på 0,26-0,54 meter i perioden 2081-2100. Dersom vi fortsetter å øke utslippene vil stigningen bli fra 0,45-0,81 meter i samme periode og opptil 0,98 meter i 2100. Havnivået vil fortsette å stige i flere århundrer, selv om vi skulle lykkes med å begrense global oppvarming i tråd med togradersmålet. Hvor raskt havet stiger, er i stor grad bestemt av framtidens utslipp av klimagasser.

14. NATURENS EVNE TIL Å TA OPP CO₂ SVEKKES GRADVIS
Havet og vegetasjon og jordsmonnet på landjorda tar opp CO₂ fra atmosfæren og bidrar dermed til å dempe den globale oppvarmingen. Men forskerne tror nå at naturens evne til å ta opp CO₂ svekkes gradvis når jordens klima blir varmere, og dermed at en gradvis større andel av framtidens CO₂-utslipp blir værende lenger i atmosfæren. Dette kan bety at drivhuseffekten forsterkes, og at det blir vanskeligere å stabilisere klimaet under 2 grader.

15. UTSLIPPENE VIL FÅ KONSEKVENSER I MANGE GENERASJONER
De fleste fremtidsbilder slutter i 2100, men klimaeffektene vil fortsette i mange hundre år, selv om vi fjerner utslippene helt. Dette skyldes dels at en femtedel av CO₂-utslippene blir værende lenge i atmosfæren, dels at havet lagrer varmen lenge. Dette gjør klimautfordringen til en helt spesiell utfordring, som kan få konsekvenser i mange generasjoner fremover.

Hva er IPCC?

• IPCC er en forkortelse for «The Intergovernmental Panel on Climate Change», og kalles i Norge ofte for FNs klimapanel.
• Det ble opprettet i 1988 av miljøprogrammet til FN (UNEP) og verdens meteorologi-organisasjon (WMO).
• Målet var å gi verden et klart vitenskapelig bilde av kunnskapen om klimaforandringene og konsekvensene for samfunnet.
• For øyeblikket har IPCC 195 medlemmer. Panelet møtes i plenum cirka en gang i året, med representanter for myndigheter og forskningsinstitusjoner fra medlemsland i hele verden.
• I plenumsmøtet legges strukturen for arbeidet til IPCC, og de ulike rapportene blir godkjent. Arbeidet med delrapportene foregår i tre arbeidsgrupper.