Kan klimapolitikken være forgjeves?

Norge bruker betydelige ressurser på klimatiltak som Kyoto-avtalen og klimaforliket. Men nytter det?

Hvor store økonomiske ressurser har Norge brukt på klimatiltak som Kyoto-avtalen og klimaforliket, og hva er nytteverdien? Norge bruker betydelige ressurser på klimatiltak, men har noen tenkt den ubehagelige tanken at klimapolitikken kan være forgjeves?

Kyoto-avtalen og klimaforliket

Hvis vi ser på Kyoto-perioden 2008-2012, har myndighetene bevilget ca. 45 milliarder kroner over statsbudsjettet til forskjellige tiltak, bl.a. til bevaring av regnskog, testanlegget på Mongstad, kjøp av CO₂-kvoter, energiøkonomisering, klimavennlig transportteknologi osv.

75 prosent av klimautslippene i Norge er i dag regulert med kvoteplikt eller CO₂-avgift. Industrien og forbrukerne betaler 7-8 milliarder kroner i CO₂-avgift per år på bensin, diesel og mineralolje og industrien kjøper utslippskvoter for 2 milliarder per år. Det kan legges til at CO₂-avgift i tiden før Kyoto-perioden har tilført statskassen 90 milliarder kroner (2010-verdi). Hvis vi ser på perioden 1991-2012, er det samlet betalt inn anslagsvis 130 milliarder i klimarelaterte avgifter.

Klimaforliket fra 2008 viderefører virkemidlene i Kyoto-avtalen, men tidsperspektivet er lengre, målsettingene er flere og langt mer ressurskrevende å oppfylle. Det er stor usikkerhet rundt kostnadene ved å fullføre klimaforliket. I følge St.meld.nr. 1 (2010-2011) vil det koste ca. 10 milliarder kroner per år i perioden 2008-2020 — samlet sett opp mot 100 milliarder, og da er forlikets målsetting om karbonnøytralitet innen senest 2050 ikke inkludert i kostnadene.

Klimapolitisk usikkerhet

Norge bruker betydelige ressurser på klimatiltak, men er det fornuftig bruk av pengene? Milliardsatsingen kan være kritikkverdig ut fra tre forhold. For det første kan klimamodellene som FNs klimapanel (IPCC) refererer til ha mangler, og som i ettertid viser at global oppvarming i langt større grad skyldes andre forhold enn menneskeskapte utslipp. For det andre at politikerne ikke fører en kostnadseffektiv klimapolitikk, dvs. at det sløses med ressursene når de ikke brukes der effekten er størst per investert krone. For det tredje at IPCC-forklaringen om menneskeskapt klimaendring er riktig, men for få land følger rådene om å redusere utslippene. La oss se på noen momenter som har betydning for det siste punktet, og som ikke minst har betydning for rasjonaliteten i norsk klimapolitikk.

Hvorfor er det vanskelig å få til en internasjonal avtale om reduksjon i klimagassutslipp? Noe av problemet er at et lands utslipp utgjør en svært liten del av de globale utslippene, og marginale land har dermed ingen sterke incentiver til å bidra. Uansett hva et lite land gjør, har de enkeltvis ingen effekt på klimaet. På den annen side så har summen av alle landenes handlinger avgjørende betydning for klimaet. I tillegg kan et land opptre som gratispassasjer ved å høste fordelen av at andre land dekker investeringskostnadene som kreves for å hindre global oppvarming.

Store forskjeller mellom land kan også gjøre det vanskelig å fordele kostnadene ved klimatiltak på en rettferdig måte. Mange land vil ikke ensidige innføre kostbare klimatiltak som svekker konkurranseevnen, eller får bedriftene til å flytte til land med færre utslippsrestriksjoner. Dette svekker inntektsgrunnlaget og velferden i landet. U- og BRIK-landene (Brasil, India, Kina) ønsker heller ikke å påta seg kostbare tiltak fordi det er i-landene som er “syndebukkene” og som er årsak til global oppvarming og som i hovedsak må dekke kostnadene. Dette skaper konflikt mellom u- og i-landene. I dag står u- og BRIK-landene for over 60 prosent av klimagassutslippene, og disse utslippene kan heller ikke fortsette om problemet med global oppvarming skal løses. Under klimamøtet i København og Cancun i 2010 gav i-landene løfte om å opprette et milliardfond øremerket klimatiltak i u-land. Dagens gjeldsproblemer og økonomisk stagnasjon blant i-landene vil gjøre det vanskelig å finansiere fondet.

I tiden rundt lanseringen av klimaforliket i 2008 var politikerne svært optimistiske, og enkelte hadde store forhåpninger om å “redde verden”. Nå er det slik at det kun er regulering av de samlete utslipp og konsentrasjon av klimagasser i atmosfæren som avgjør retningen på den menneskeskapte klimaendringen. Kyoto-avtalen omfatter under 30 prosent av de globale utslippene, og Norges andel utgjør ca. 0,2 prosent. Hvis i-land som er viktige for å få kontroll over utslippene ikke iverksetter nødvendige tiltak, kan det bli stilt kritiske spørsmål ved både ressursene som er brukt på klimatiltak og nytteverdien av klimaforliket.

Hva kommer etter Kyoto-avtalen?

Kyoto-avtalen går ut i 2012. Hva skjer etter dette? Utfallet av klimamøtet i Durban i Sør-Afrika i desember i år vil være avgjørende for om både nasjonal og internasjonal klimapolitikk rakner og blir satt mange år tilbake. I verste fall kan milliardene Norge har brukt på klimatiltak være bortkastet. Det kom lite ut av FN-klimamøtene i København og Cancun i 2010. Med det bakteppet vi har i dag ser situasjonen ikke særlig lys ut med tanke på å oppnå en internasjonal avtale om reduksjon av utslipp av klimagasser.

I 2013 er det stortingsvalg, og substansen og rasjonaliteten i norsk klimapolitikk vil være avhengig av resultatet i Durban. I dag ser det dessverre ut til at verden ikke er klar for det globale klimaløftet som FN ønsker. Effektene av klimaendringene må bli mer synlige og faretruende for at landene reagerer og ser seg tjent med å iverksette en felles politikk som likner en bærekraftig utvikling. Det er sant — politisk sett ville det vært langt enklere om klimaendringene bare var et resultat av naturlig variasjon. Men dessverre, observasjoner og klimamodellene støtter ikke denne hypotesen.