Aslak Einbu prøver i DN 4. desember å tolke hvorfor jeg i DN 24. november inkluderte CO₂-fangst og -lagring (CCS) i min opplisting av behagelige illusjoner i norsk klima/energi/petroleumspolitikk. Paal Frisvold har lest mitt tilsvar til ham 30. november, men kommer tilbake i DN 5. desember og utbroderer i likhet med Einbu vidløftige fremtidsvyer for CCS. Einbu leder forskning ved Sintef om CO₂-fangst og Frisvold er en ledende lobbyist i Bellona. Innleggene fremstår som interessante eksempler på det som kunne kalles intellektuell og politisk lock-in, altså at man blir hengende ved en bestemt type overbevisning som man har investert mye prestisje i selv når faktisk utvikling viser noe annet.

Einbu nevner at teknologi for CCS nå finnes og at snart skal verdens første fullskala-anlegg bygges. Det er riktig. Men det betyr ikke annet enn at da vil CCS ha kommet omtrent like langt som vind og sol var for 20-30 år siden. CCS begynte for alvor å bli fremmet fra rundt 1990. Fra 1991/92 fulgte jeg forskning og utvikling i dette feltet ganske tett. Enhver som studerer dokumentasjon fra 1990-tallet vil kunne overbevise seg selv om at CCS den gangen ble fremmet som intet mindre enn en uunngåelig bro til en fornybar fremtid. Fornybart fremsto som vanskelig, kostbart og tidkrevende. Man måtte derfor raskt utvikle CCS som så uproblematisk ut, og helt sikkert ville komme i bruk før fornybar energi. Min observasjon er at dette var en illusjon. Uansett hva Einbu og Frisvold spår om fremtiden, kan de ikke komme fra at utviklingen frem til i dag har gitt meg rett.

Jeg var med på å skrive klimapanelets spesialrapport om CCS (Lead Author i IPCC Special Report) som kom ut i 2006. Flere av oss tok da opp at rapporten kanskje også burde si noe om muligheten for å brenne biomasse etterfulgt av CO₂-lagring. Teoretisk vil dette kunne gi «karbon-negative utslipp». Frisvold nevner nå at slik bio-CCS snart vil bli proklamert som nødvendig. Den gangen var det imidlertid stor motstand mot å involvere seg i bio-CCS. Vi skulle jo finne løsninger for industrielle CO₂-utslipp og ikke blande oss opp i muligheten for å bruke fornybart biobrensel! Motstanden var stor. Til slutt kom det med noe om bio-CCS. Men under arbeidet ble det ganske klart at mange av bidragsyterne primært så rapporten som en mulighet til å få aksept for CCS som en teknologi «anbefalt av FNs klimapanel» og dermed grunnlag for politikk.

Det utviklet seg slik at Heleen de Coninck som ledet IPCC-sekretariatets arbeid med spesialrapporten og antakelig er blant dem som kjenner aktørene aller best, i 2010 tok til orde og skrev i Nature bl.a. (min oversettelse):

«Talsmenn for CCS kan tape tillit. … Teknologien har betydelige svakheter som må anerkjennes for å oppnå fremgang. Forskeres verdifulle tid burde heller brukes på forskning omkring disse begrensningene, heller enn å fremme saken. CCS har massevis av mektige støttespillere i politikk og industri.»

Plassen her tillater ikke å beskrive alle begrensningene, men de er mange. Noen kan forsinke implementeringen, andre kan stoppe den helt før den er begynt.

Einbu «antar» at jeg sikter til amin-utslipp når jeg nevner miljømessige utfordringer. Han kan berolige med at teknologi-utvikling har gjort at man nå kan holde amin-utslipp innenfor myndighetenes krav. Men jeg tenkte ikke spesielt på amin. De miljømessige utfordringene ved CCS inkluderer mye mer omfattende problemstillinger. Det gjelder bl.a. risiko for sprekkdannelse og lekkasje ved injeksjon (kfr hendelsen på Tordis-feltet i 2008 da injeksjon av forurenset vann i undergrunnen laget et krater på bunnen av Nordsjøen like ved en plattform), de mange mulighetene for at miljøaktivister vil kunne protestere og forsinke enhver utbygging, de etiske motforestillingene som kan reises mot å bruke verdifull energi på fangst, kompresjon og transport av CO₂, og ikke minst de psykologiske motforestillingene mot slike end-of-pipe løsninger med ukjent opplevd risiko.

CCS bidrar til en klassisk økonomisk lock-in lignende slike vi har sett en rekke eksempler på tidligere, for eksempel da kull-lobbyen forsinket innføringen av olje på verdensmarkedet fra 1920-tallet til 1970-tallet. Nå er det fossil energiforsyning som er i ferd med å bli erstattet av fornybar. Da taes mange virkemidler i bruk for å forsinke overgangen.