Energimerkeordningen (EMS) har vært i hardt vær i det siste. Den blir både kritisert av EFTAs overvåkningsorgan (ESA) og av byggeiere. ESA mener Norge bryter med EUs bygningsdirektiv fordi man lar boligeiere merke egne boliger i stedet for å bruke uavhengige eksperter. Byggeierne på sin side oppdager nå at tallene som står på energimerkeplakettene overhodet ikke stemmer overens med det reelle forbruket i byggene, og lurer på hvem som har lurt dem.

Det er ingen tvil om at energimerkeordningen ikke fungerer etter hensikten. I alle fall om man skal ta formålsparagrafen i energimerkeforskriften alvorlig. Den beskriver nemlig at EMS skal:

“bidra til å sikre informasjon til markedet om boliger, bygningers og tekniske anleggs energitilstand og mulighetene for forbedring, for derigjennom å skape større interesse for konkrete energieffektiviseringstiltak, konkrete tiltak for omlegging til fornybare energikilder, og gi en riktigere verdsetting av boliger og bygninger når disse selges eller leies ut.”

Det er vel enighet om at EMS har skapt “større interesse for konkrete energieffektiviseringstiltak”. I denne artikkelen vil jeg gå inn på om EMS oppfyller de andre formålene i forskriften, men jeg skal la boligmarkedet ligge denne gangen og kun behandle energimerking av yrkesbygg.

Informasjon til markedet om energitilstand og mulighetene for forbedring

Det viktige begrepet her er altså “energitilstand”, et begrep som for øvrig ikke er innarbeidet i bransjen. Hva menes med dette begrepet? Det gis ingen svar i forskriften, og det har heller ingen selvsagt betydning. Paragraf 10 slår imidlertid fast at det er levert energi som er vurderingsgrunnlaget for energikarakteren. Man må altså gå ut fra at “energitilstand” har med levert energi å gjøre, altså den energien kunden må kjøpe, i form av elektrisitet, bioenergi, olje eller andre energibærere. Beregningen av levert energi er helt avhengig av virkningsgradene til energisystemene som er valgt for bygget, hvor stor andel man tenker seg at hvert energisystem dekker og hvor systemgrensen blir lagt.

Allerede her skiller EMS seg ut fra kravene som stilles til bygg i Teknisk forskrift (TEK). TEK stiller nemlig krav til et byggs netto energibehov, et tall som skal beskrive et byggs teoretiske energibehov helt uavhengig av hvilke energisystemer som blir valgt. I tillegg krever TEK at minimum 60 % (40 % for bygninger under 500 m2) av netto varmebehov skal dekkes med annen energiforsyning enn direktevirkende elektrisitet eller fossile brensler. Netto varmebehov er i denne sammenhengen byggets teoretiske behov for oppvarming og varmtvann.

EMS har altså valgt seg levert energi som vurderingsgrunnlag for energikarakteren. Dette kan virke plausibelt, fordi levert energi skal gi et bilde av hva energiregningen til syvende og sist blir for eier og leietaker. Imidlertid er det mange andre forhold som forkludrer dette bildet.

Det er viktig å vite at det er en teoretisk energiberegning som ligger til grunn for energimerket. Basis for beregningene er en rekke standardiserte verdier. Dette gjelder for eksempel klimasted. For sammenlikningens skyld er klimasted for alle norske bygg Oslo. Et annet moment er ventilasjonsanlegg. Bygg med naturlig ventilasjon eller underdimensjonert mekanisk ventilasjon skal beregnes med et fiktivt ventilasjonsnivå, helt uavhengig av virkelig ventilasjon. EMS har også bestemte maksimale verdier for ulike systemeffektfaktorer for oppvarming- og kjølesystemer, altså en grense for hvor effektive systemene kan være. Et svært effektivt varme- eller kjølesystem blir altså ikke premiert, og beregningen vil regne med høyere levert energi for bygget enn systemene skulle tilsi.

Dette er bare noen av mange eksempler på at EMS ikke gir et reelt bilde av hva byggeier- og leier kan forvente seg å betale for energibruken sin. Dette har blitt forsvart med at man ønsker å merke bygget, ikke brukeren, men ingen av momentene over er knyttet til bruker. De er derimot ofte knyttet til tekniske systemer og under ligger et politisk motiv om ikke å premiere tekniske systemer for mye, fordi man mener at dette kan gå på bekostning av en robust bygningskropp. At det også kan gå på bekostning av utvikling og bruk av effektiv teknologi, de fleste yrkesbygg må jo uansett ha et varme- og kjølesystem, og at energimerkesystemet går bort fra et av sine hovedformål, nemlig å gi informasjon om energitilstand, kan synes å ha vært underordnet for NVE.

Det er derfor all grunn til ikke å stole på energikarakteren, særlig når man dessuten vet at valideringen energiberegningsprogrammene må gjennom tillater feil på 15 % på romnivå, energiberegningsmetodikken gir rom for utstrakt bruk av skjønn og at man kan gjennomføre gode ENØK-tiltak, for eksempel installere behovsstyring på varmesystemet eller bytte gamle varmtvannstanker, uten å få igjen for dette når energimerket skal beregnes.

En annen sak er at selv om forskriftens krav til de profesjonelle som skal utføre energiberegningene er rimelig klare og greie, så har NVE ikke hjemmel til å ilegge overtredelsgebyr ved brudd på verken paragrafene knyttet til energiberegningsmetodene eller kompetansekravet. Det fins i dag heller ingen form for sertifisering eller systematisk opplæring av dem som skal foreta energimerking, slik andre land har innført, og heller ingen offisiell veiledning til beregningsmetodikken.

Sintef Byggforsk skriver i Prosjektrapport 76 Energibruk i bygninger at det er “nærliggende å stille spørsmål ved kvaliteten på energiberegningene som blir gjennomført ved energimerking”. Alt i alt er det grunnlag for å konkludere med at EMS ikke gir riktig “[i]nformasjon til markedet om […] energitilstand” og at informasjon om “mulighetene for forbedring” derfor heller ikke kan bli god. Som kjent er informasjon aldri særlig verdifull hvis den ikke er riktig.

“Konkrete tiltak for omlegging til fornybare energikilder”

Fordi EMS, på sitt ufullkomne vis, skal være et mål på levert energi vil ordningen aldri kunne være et mål på hvor miljøvennlig en bygning er. Det skal ordningen heller ikke klandres for, siden miljøhensyn ikke er nevnt i formålsparagrafen. Men man ønsker å skape større interesse for […] konkrete tiltak for omlegging til fornybare energikilder. Her er det svært viktig å forstå at EMS kun kan skape interesse for visse fornybare energikilder, nemlig de energikildene som kan gi et bygg bedre energikarakter, logisk nok. EMS har riktignok også et oppvarmingsmerke, altså fargen på merket, men hittil ser det ikke ut som noen har brydd seg om akkurat denne delen av EMS. Hva er det så som kan gi en bedre karakter? Jo, selvsagt de energikildene med høy systemvirkningsgrad og dermed lavere levert energi.

Her kommer lokale varmepumper og solfangere ekstremt godt ut, mens fjernvarme og biovarme kommer tilsvarende dårlig ut. Varmepumper bruker elektrisitet, men man kan bytte ut en biokjel uten elektrisitetsforbruk med et varmepumpeanlegg og slik lett få bedre energikarakter. Uansett om CO₂-utslippet på denne måten går opp og man belaster el. systemet unødig. Tilsvarende kan man kutte fjernvarmen og installere lokale varmepumper. Grunnen er at beregnet levert energi går ned. Det er helt i tråd med at man gir publikum informasjon om byggets energitilstand, men det er overhode ikke i overensstemmelse med formålet om å skape større interesse for omlegging til fornybare energikilder, med mindre det eneste som regnes som “fornybare energikilder” her i landet er varmepumper, solfangere og solcellepaneler.

NVE har ansvar for energimerkeordningen og signaler derfra tyder på at de hittil har vært fornøyde med at EMS oppfyller ett av formålene, nemlig “større interesse for konkrete energieffektiviseringstiltak”. Som faginstans havner NVE i skvis når politikk til enhver tid blandes inn på detaljnivå. Det er nedsatt et fagråd som skal bistå NVE for å forbedre EMS, men også her er “fag” er sjelden bare fag. Her er det mange aktører som trolig også har en politisk eller økonomisk agenda.