Verden har bikket 400 ppm og alle steiner må snus. Jeg har brukt mye tid på utvikling og prosjektering av elektrifisering av olje- og gassplattformer, ikke fordi det reduserer globale utslipp, men fordi det i visse tilfeller ville gitt sårt tiltrengt ny kraftproduksjon, spesielt i Midt-Norge, bidratt til å utvikle og implementere teknologi for karbonfangst og -lagring (CCS), produsert CO₂ for bruk til økt oljeutvinning, samt skape arbeidsplasser.

Særs viktig var, og er, at elektrifiseringsprosjektene ikke skal kunne stjele kraft fra land. Når dette prinsippet ikke har blitt fulgt, har konsekvensene ofte blitt forferdelige, som ved elektrifiseringen av Ormen Lange.

Enda viktigere er det at elektrifisering ikke fører til høyere kraftpriser og nettleie for husholdninger og industri. For folk i Midt-Norge må det være ekstra bittert at det til slutt var brukerne på land som betalte mest for elektrifisering av Ormen Lange, som paradoksalt nok også førte til dramatisk høyere kraftpriser og nettleie. Det samme er nå i ferd med å skje på Karmøy med elektrifisering av Utsirahøgda, som også kan rive vekk grunnlaget for utvidelser av produksjon av det verden virkelig trenger, aluminium produsert med vannkraft. Har Zero diskutert denne problemstillingen i høringer eller lignende?

Noen eldre turbiner offshore har dårlig virkningsgrad, nesten like dårlig som å koke te på Ormen Lange-gassen i England (eller for single cycle spisslast turbiner hvis man ikke tar med varmeutnyttelse). Bruk av kogenerering (CHP) på nye integrerte plattformer for produksjon og prosessering kan dra utnyttelsesgraden opp til 70 prosent, som er 10 prosent bedre enn det meget effektive Kårstø-kraftverket. Elektrifisering av nye anlegg kan derfor øke globale CO₂-utslipp signifikant.

Eksempel: Et olje- og gassfelt skal elektrifiseres. Det sendes en kilowattime (kWh) strøm ut til plattformen. Om lag 15 prosent av energien forsvinner i nettap på vei ut gjennom en lang vekselstrømskabel. Innen den ene kWh når plattformen er 0,85 kWh igjen til å erstatte kraft og varme fra en effektiv gassturbin i CCGT-konfigurasjon eller med varmegjenvinner for prosessering av olje og gass og varme til boliganlegget og driftssentraler. Nettap på land kan bli omtrent like mye avhengig av den lokale kraftsituasjonen, som så langt er meget sårbar og blir mer sårbar med elektrifisering. Vi antar at gassen som ville blitt brukt på plattformen ville hatt en kombinert virkningsgrad på 70 prosent med kraft-varme-utnyttelse. Den kWh med gass som blir frigjort sendes så til kontinentet og går til ett spisslastgasskraftverk med 40 prosent virkningsgrad. I sum forsvinner kanskje samlet 30 prosent av kraften via nettap. CO₂-utslippene øker signifikant ettersom virkningsgraden i utnyttelsen av gassen reduseres med 30 prosent, før transmisjonstap av gassen inkluderes i regnestykket.

Elektrifisering av eldre plattformer kan under optimale forhold bidra til noe CO₂-reduksjoner, men da må den frigjorte gassen brukes på en mer effektiv måte etter at man tar høyde for transport og kompresjonstap etc. Faktisk er støyreduksjoner på plattformene kanskje den mest positive effekten, men den blekner når man ser på de indirekte konsekvensene av elektrifisering.

Mitt enkle poeng er at empiri og livssyklusanalyse må ligge til grunn for alle klimatiltak slik at velmenende ideer ikke gir perverse effekter som økte klimagassutslipp, sløsing med kapital eller urettferdige sosiale konsekvenser som arbeidsledighet i distrikter. I noen tilfeller tar man selvsagt høyde for at det kan være andre vikarierende motiver for elektrifisering, som for eksempel at det gir økt kraftetterspørsel og dermed økte kraftpriser, men jeg er skuffet over manglende åpenhet rundt relativt innlysende konsekvenser av elektrifisering med dagens regelverk.

I dag lempes stort sett hele regningen for elektrifisering over på skattebetalerne via skatteordningen på sokkelen. Ikke bare tar oljeindustrien i bruk KII-tariffen (nettleietariff for fleksibel kraftkrevende industri), men for hver krone som brukes på disse samfunnsøkonomisk ulønnsomme prosjektene dekkes 90 øre av samfunnet. I tillegg til dette går kraftprisen opp mye. Thema har regnet ut at indirekte merkostnader av elektrifisering vil utgjøre opp mot 2,3 milliarder kroner per år i økte kraftpriser for landets sluttbrukere.

Når det gjelder ledningsnettet som skal til for å elektrifisere, er Ofoten Hammerfest et godt eksempel. 12 milliarder eller mer skal investeres, i hovedsak for å legge til rette for elektrifisering av Snøhvit, Goliat og andre fremtidige prosjekter. Dette øker sentralnettleien med 30 prosent for alle sluttbrukere, inkludert en meget konkurranseutsatt kraftforedlende industri hvis nedleggelse vil føre til stor karbonlekkasje, mye større enn de potensielle nasjonale CO₂-reduksjonene vi vil kunne oppnå hvis all norsk olje- og gassindustri ble elektrifisert. Men da hopper man bukk over indirekte utslipp og livssyklusanalyser.

Kort fortalt, husholdninger, pensjonister, enslige og rike samt næringslivet på land, konkurranseutsatt eller ikke, kryssubsidierer en svært betalingsdyktig oljeindustri gjennom elektrifisering med mange milliarder per år. Kostnaden øker for hvert nytt tiltak all den tid en rettferdig kostnadsfordeling mangler. Tap av distriktsarbeidsplasser og store indirekte klimagassutslipp vil følge hvis det ikke blir en slutt på denne vederstyggeligheten.

Jeg er ikke imot elektrifisering av prinsipp, men slik det er lagt opp så går vinninga opp i spinninga for tiltakshavere og globalt for klimaet – men mye verre for næringslivet på land og husholdninger. Hva om de som vil elektrifisere fikk krav om å dekke opp sitt forbruk kWh for kWh – GWh for GWh med ny kraftutbygging og samtidig betalte 100 prosent av direkte og indirekte kostnader for utbygging etter skatt ved å fjerne fradraget for slike tiltak? En slik ordning ville gitt industrialisering av fornybarteknologier på land og til havs. Kanskje dette er noe å lobbe for?