I Norge har vi i dag et fornybart paradoks. Vi har noen av de største fornybare energiressursene i Europa, samtidig som vi unnlater å ta ressursene i bruk fordi vi mangler et nasjonalt marked. Debatten rundt elektrifisering av Utsirahøyden viser med all tydelighet at vi har et tilgjengelig marked som kan og bør brukes til å kickstarte en helt ny næring.

Reduserer utslipp og gir fornybar næringsutvikling

At Utsirahøyden bør elektrifiseres, er det stor enighet om, og man leter nå etter de beste løsningene. I denne diskusjonen mangler det imidlertid en åpenbar dimensjon i og med at man har utelatt diskusjonen knyttet til lokalprodusert fornybar kraft. Det fokuseres i dag ensidig på elektrifisering fra land, men dette er ikke nødvendigvis den beste løsningen sett i et større og mer langsiktig perspektiv. Den mest åpenbare kandidaten når det gjelder lokalprodusert fornybar energi, er offshore vind. Store offshore vindparker er satt i drift i andre deler av verden de senere årene, og det er dermed få teknologiske hindre knyttet til en elektrifisering ved hjelp av offshore vindkraft.

Elektrifisering ved hjelp av offshore vindkraft vil i tillegg til reduserte klimautslipp bidra til økt fornybar næringsutvikling. Dette vil kunne bli en næring som kan vokse i motfase med en nedadgående olje- og gassnæring. Vi sikrer med andre ord våre egne investeringer.

Statlige bremseklosser

For leverandørindustrien til olje- og gassnæringen vil dette være svært kjærkomment i en tid hvor aktiviteten i olje- og gassektoren er på vei ned. Paradoksalt nok er det våre to store statlige selskap som er de største bremseklossene i en diskusjon rundt lokalprodusert fornybar kraft. Statkraft er best tjent med en elektrifisering fra land, som bidrar til økt etterspørsel etter tradisjonell vannkraft. Statoil på sin side ser på kraftforsyning som en kostnad som bør holdes så lav som mulig. Det er dermed få insentiver for disse selskapene til å se på alternative muligheter som kan bidra til en bedre og mer helhetlig løsning for Norge som nasjon.

Det er mange måter å gjennomføre en elektrifisering ved hjelp av fornybar energi på. Eksemplet under viser hvordan det kan gjøres ved hjelp av kjent teknologi og ved å kombinere kompetanse fra olje- og gass- og fornybarnæringen.

NVE har foreslått 15 områder i sin utredning av områder som er egnet for utbygging av offshore vindkraft. Et av disse heter Utsira Nord og har en antatt kapasitet på 500–1000 MW, betydelig mer enn kraftbehovet på Utsirahøyden, som ligger på ca. 250 MW. Området har en dybde som tilsier bruk av flytende vindturbiner.

Sett Hywind i arbeid på Utsira Nord

Statoil har brukt store summer av våre felles midler på å utvikle den flytende vindturbinen Hywind. De leter i dag etter et område hvor de kan etablere en større pilotpark. Dersom Statoil ikke ser det selv, bør de pålegges av staten å bruke Utsira Nord til å bygge ut en større vindpark som kan produsere strøm til Utsirahøyden. For å sikre stabil kraftforsyning til plattformene må det lages en løsning for energilagring. I Europa og resten av verden er energilagring i form av hydrogen en av de mest aktuelle løsningene. Det vil også være et godt alternativ i dette tilfellet.

En slik løsning vil få positive ringvirkninger som er betydelig større enn hva man vil få gjennom elektrifisering fra land:

• Verdikjede: Det vil føre til økt satsing på fornybar energi i alle ledd i verdikjeden. Da Statkraft annonserte at de ville bygge en 1000 MW vindpark for noen år siden, førte det til et kraftig oppsving i bedrifter som satset inn mot dette markedet. Da disse planene så ble lagt til side, forvitret det norske offshore vind-miljøet fullstendig.
• Forskning til nytte: Forsknings- og utviklingsmiljøene vil få en arena hvor de kan benytte sin kompetanse. Det er i dag to store forskningssentre for miljøvennlig energi (FME) innenfor offshore vind i Norge, NOWITECH i Trondheim og NORCOWE i Bergen. Ved å unnlate å etablere et nasjonalt marked vil offshore vind-forskningen holdes for narr, og det gode arbeidet som utføres, får marginal verdi.
• Eksportnæring: Man bygger opp teknologikompetanse som kan eksporteres. Det utvikles store offshore vindprosjekter i resten av verden. For at Norge skal kunne bli en stor leverandør i disse markedene, haster det med å bygge opp kompetanse på hjemmebane.
• Infrastruktur: Det bygges opp en infrastruktur som senere kan brukes til produksjon av fornybare energibærere som kan eksporteres til markeder i resten av verden, eksempelvis i form av flytende hydrogen.

De fleste nye olje- og gassprosjekter på norsk sokkel sliter med høye utvinningskostnader. Feltene er mindre og mer kompliserte, og de blir stadig færre. Det betyr at det haster med å få på plass ny industri av en viss størrelse. Elektrifisering av sokkelen ved hjelp av offshore vindkraft er ikke det eneste svaret på hva vi skal gjøre etter oljen. Men det er ett av flere tiltak som kan bidra til å bygge opp en næring som kan pågå parallelt med en dalende olje- og gassaktivitet, og som bygger opp under en framtidig satsing på offshore vind.

Bruk det gamle til å løfte fram det nye

«Kunnskap er den nye oljen,» har den nye regjeringen slått fast. Spørsmålet blir da: Kunnskap om hva? Dersom svaret er kunnskap knyttet til fornybare energiressurser, har vi noe å bygge på i mange år framover. Generell kunnskap kan kopieres, men kunnskap knyttet til våre nasjonale energiressurser kan ingen ta fra oss.

La oss derfor ikke kaste bort en unik mulighet til å bruke det gamle til å løfte fram det nye. Framtidens olje- og gassinstallasjoner bør få dekket sitt kraftbehov fra offshore vind, bygget på kompetanse hentet fra nettopp olje- og gassindustrien!