Statsministeren sier i Dagens Næringsliv 17. november at Norge ikke bør endre sin petroleumspolitikk eller investeringsprofilen til Oljefondet, men fortsette å arbeide for internasjonal enighet om karbonpris og kvoter. Dette er samme medisin som han har foreskrevet i over 20 år. Tror noen virkelig at dette virker dersom målet er å unngå CO₂-krise? Behagelige illusjoner som denne lar Norge og nordmenn leve godt i sin petroleumsboble. Her er fem andre behagelige illusjoner eller løgner («Convenient lies») som står sentralt i norsk klimapolitikk:

1. Karbonfangst og -lagring (CCS) vil være viktig som bro til en fornybar fremtid – Feil! For 20 år siden da jeg nettopp var begynt med forskning på karbonlagring, trodde jeg også at dette var nødvendig. De siste 10 år har vist en utvikling innen vind- og solenergi som er formidabel med Danmark, Tyskland og Kina blant de ledende. Allerede i dag dekkes i perioder opptil 50 prosent av elektrisitetsforbruket. Med CCS er det fortsatt store tekniske og miljømessige utfordringer, eskalerende kostnader, tvil om lagringstillatelser og ingen signifikant implementering.

2. Utbygging av norsk gass og eksport til Europa vil være viktig for å få ned CO₂-utslippene i Europa – Feil! Infrastruktur i energisektoren har en levetid på 30-50 år. Investeringer i gassrørledninger og kraftverk nå vil låse oss fast i en fossil fortid lengre enn vi har råd til om vi skal løse CO₂-problemene.

3. Fornybar energi er for dyrt – Feil! Overgang til en fossilfri energifremtid ville koste mindre enn de offentlige utgiftene som er brukt til å komme over finanskrisen og gi marginal reduksjon av global økonomisk utvikling over en 50-års periode fra nå. Fornybar energi fra sol og vind blir stadig rimeligere. Det er fortsatt stort potensiale for kostnadsreduksjoner ved masseproduksjon og gjennom hittil uprøvde teknologier.

4. Skogplanting og bevaring av skog er et viktig kompenserende tiltak – Feil! Skogbevaring i ett land kan kompenseres ved hogst i et annet land. Tiltaket kan vanskelig kontrolleres i flere hundre eller helst tusen år som det bør for å møte tidsskalaen på CO₂-problemet. Et tankevekkende aspekt ved det norske fokuset på dette tiltaket er at det særlig har vært rettet mot den fremvoksende økonomien Brasil som samtidig er en viktig partner i petroleumsøkonomien og Norges største uhjelpsmottaker.

5. Norsk innsats i mellomstatlige forhandlinger gir store effekter – Feil! Hvilke instruksjoner og rammebetingelser Norge gir til Oljefondet og Statoil har mye større betydning enn hvem som sier hva i forhandlinger om politiske ambisjoner som likevel ikke er bindende.

Det fascinerende med disse illusjonene er at vi alle mer eller mindre stilltiende har akseptert påstandene og tviholder på dem selv når det er blitt innlysende at de ikke holder mål. Da er det ikke lengre illusjoner, men løgner. Hvor lenge skal det gå før Frederic Hauge eller Lars Haltbrekken ser at CCS bør oppgis og at de vel 3 milliardene til dette i statsbudsjettet 2013 bare virker forlengende på fossiltiden? Hvem våger å være den første til å skifte standpunkt? Bare en av disse to ville kunne ha betydelig innvirkning, kanskje bidra til en realitetsorientering også på flere av de andre aspektene ovenfor.

I Norge har vi en vel utviklet politikk for petroleumsregimet. Vi har en klimapolitikk som fokuserer på CCS, skogplanting og karbonhandel. Men vi har ingen energipolitikk. Ikke engang en energimelding skal vi få. Det er ikke mulig å velge gode løsninger på CO₂- og klimaproblemene uten å se disse temaene i sammenheng. Mens andre land omstiller til variable fornybare kilder og bygger ut fleksibel infrastruktur med energilagring og effektivisering, fokuserer vi på ensidig på petroleum og utnytter ikke våre finansielle muskler til å gå tungt inn i fremtidens energiforsyning. Den er fornybar, klima- og ressursvennlig og har positive ringvirkninger for næringer og samfunn. Illusjoner kan være greit når man ikke vet så mye. Løgner er verre å forsvare.