Forrige uke kom nye tall som bekrefter rekordsmelting av havisen i Arktis. Isen smelter nå så raskt at forskerne er tvunget til å endre sine klimamodeller. Den raske nedsmeltingen de siste årene har fått ledende polarforskere til å forutsi at sommerisen vil forsvinne helt i løpet av få år, 60-80 år tidligere enn FNs klimapanel antok så sent som i 2007. Men hva betyr denne nyheten for menneskeheten, utover at isbjørnen kan bli utryddet og skipsfart og oljeleting får adgang til nye områder?

Årsaken til at det spørsmålet får så liten oppmerksomhet, kan være at det er både vanskelig og ubehagelig – ingen vil bli beskyldt for å komme med «skremsels-scenarier». Scenariene er jo uansett heftet med stor usikkerhet. Men dersom vi ikke forholder oss til de nye fakta nå, er faren desto større for at endringene i Arktis vil gi oss noen svært ubehagelige og kostbare overraskelser i nær fremtid.

Som vist i figuren nedenfor har volumet av havisen 25. august falt fra over 15 millioner kubikkilometer i 1979 da målingene startet, til 3,6 millioner kubikkilometer i år. Volumet av sommerisen har minsket nærmest år for år siden århundreskiftet.

Ser man på arealet isen dekker om sommeren, har det også blitt redusert. Sommerisen dekket ca 5 millioner kvadratkilometer så sent som midt på 1990-tallet. I 2007 var det redusert til 3 millioner kvadratkilometer, og i år er det godt under 2,5.

Det er bred enighet blant eksperter om at smeltingen i Arktis allerede påvirker klimaet vårt. Hva mener så forskerne kan bli konsekvensene fremover, dersom utviklingen får fortsette?

• Mer ekstremvær: Høyere havtemperaturer i nord gir ikke bare mye mer nedbør på våre breddegrader. De siste årene har vi også merket at været – det være seg i form av nedbør eller kulde – har blitt «hengende» lengre enn hva vi tidligere var vant til. Meteorologer og klimatologer mener dette henger sammen med at «Jetstrømmen» – luftstrømmen fra vest mot øst som går rundt hele Arktis – er blitt svakere, og at vi trolig må innstille oss på mer slikt vær i årene fremover. De frykter også at en svakere jetstrøm i samspill med økt oppvarming vil bidra til mer ekstremvær, blant annet i form av langvarige hetebølger som rammet både USA og Sør-Europa i sommer.
• Akselerert smelting: Når isen forsvinner, så reflekteres ikke sollyset tilbake, men absorberes i mørkt vann og varmer opp vannet. Dermed settes ytterligere fart i nedsmeltingen; islaget som legger seg på vinteren blir for tynt til å motstå en neste sommer. Det oppvarmede vannet bidrar også til øket smelting av brearmene på Grønland og isbreer i det kanadiske arkipelet. Tapet av is på Grønland har akselerert markert de siste årene. I juli i år kunne satellittmålinger for første gang vise at overflaten på hele Grønlandsisen var blitt til «slaps». Smeltingen på Grønland er hovedgrunnen til at mange forskere nå antar havnivået vil stige raskere enn lagt til grunn i FN-panelet, kanskje med en meter allerede rundt midten av dette århundret.
• Surt hav: Økt opptak av CO₂ i havet leder til en forsuring som kan føre til at livet i havet blir totalt endret i dette århundret. Det er anslått at 0,5-1 prosents økt CO₂-innhold i atmosfæren kan øke forsuringen i havet med 150 prosent innen 2050. Blir vannet undermettet på karbonat, er det ikke lenger mulig å danne kalkskall som koraller, plankton og krepsdyr er avhengige av. Forsvinner disse artene, rammes hele næringskjeden som fisk, fugl og pattedyr.
• Nærmere vippepunkt: Permafrosten er den store risiko-faktoren i arktisk oppvarming. Under permafrosten – på land og på havbunnen utenfor den grunne Sibir-kysten- ligger anslagvis 1400 gigatonn metan og tilsvarende mengder karbon. Skulle bare noen prosentandeler slippe ut i atmosfæren, vil det kunne få dramatiske konsekvenser for klimaet. Det er derfor grunn til å bli uroet over artikkelen publisert i forskningstidsskriftet Nature i august, som viser at utslippene av klimagasser fra den sibirske «karbonlommen» Yedoma er hele ti ganger større enn tidligere antatt. «Vippepunktet» som vil føre til at permafrosten tiner er anslått å ligge rundt en oppvarming i nord på 8-9 grader. Men dette anslaget må sees i lys av at selv en 2-3 graders økning i Jordens gjennomsnittstemperatur, kan føre til at sommertemperaturen i Arktis stiger med nærmere 8-9 grader. Årsaken er at Jordens ytterpunkter – Arktis og Antarktis – varmes to til fire ganger raskere enn det globale gjennomsnittet. Oppvarming utover 2 grader kan derfor sammenlignes med å «leke med ilden».

Spørsmålet som opptar forskerne, er om vi har å gjøre med en sakte og stabil nedsmelting, eller om den allerede har passert det såkalte «vippepunktet» kjennetegnet av akselerert og selvforsterkende nedsmelting – en situasjon FNs klimapanel antok først ville inntreffe i slutten av dette århundret. Hvis det siste er tilfellet, er det grunn til å vise til det som skjedde under siste varmeperiode for ca 125000 år siden, da rundt regnet 30 prosent av Grønlandsisen var smeltet og det globale havnivået var 4-6 meter høyere enn i dag. Sommertemperaturene var den gangen ikke mer enn 3-5 grader høyere enn i det 20.århundre.

Ingen kan si med sikkerhet om vi er på vei inn i en syklus med selvforsterkende og akselerert oppvarming av Arktis, men sannsynligheten virker alarmerende høy. I lys av denne kunnskapen, er det i beste fall uforsvarlig risikohåndtering at de politiske lederne i Norge og resten av Arktis-nasjonene så langt synes å ha slått fra seg tanken om en internasjonal aksjon for å berge Polisen. Isteden handler vi som om det aller viktigste når «termostaten» Arktis går i oppløsning, er å posisjonere seg for å kapre de mulig av de edle metallene termostaten er laget av. Bærekraftig? Neppe.

Artikkelen er en noe omarbeidet og utvidet versjon av en kommentar publisert i denne ukens utgave av Mandag Morgen.