Vindkraft og klima(debatten)

Vindkraft: Med høyt konfliktnivå har alle aktører ansvar for å tenke gjennom hvilke argumenter de tar i bruk. Fakta må identifiseres og respekteres – ellers går vi oss bort i polariseringens tåkehav.

Jørg Arne Jørgensen skriver engasjert mot vindkraft i VG. Han har all rett i denne verden til å være motstander av vindkraft og argumentere for at hensynet til uberørt natur trumfer andre forhold.

Bare for å gjøre mitt ståsted klart: Jeg mener det er mulig å finne steder i Norge der det kan bygges ut vindkraft, med akseptable naturinngrep. Men her er ikke denne saklige uenigheten det viktigste. Det er argumentene Jørgensen bruker, og faktaopplysninger han viser til, som er det sentrale.

I Jørgensens oppramsing av forhold han mener taler mot vindkraft, skriver han dette om norsk krafteksport til våre naboland:

«Men det viktigste argumentet er nok hvor marginalt Norges bidrag vil være. I beste fall mindre enn én prosent av Europas kraftbehov».

Ifølge Jørgensen er det altså ikke noe poeng å bygge ut norske kraftressurser, og eksportere den fornybare energien til kontinentet, fordi dette uansett bare vil være et begrenset bidrag til problemet som skal løses.

At noe angivelig er smått og «marginalt», er et argument som bør arkiveres, både i denne saken og i andre klimadebatter.

Alle klima- og miljøtiltak er jo små, i den forstand at én ting eller ett tiltak ikke kan løse hele problemet. Vi trenger et mylder av riktige og kloke beslutninger, hver eneste dag, over hele kloden, i mange saker som hver for seg er små, for å komme videre. Hvert dekar skog som vernes, hver kWh som spares, hver meter sykkelvei som bygges, hver flaske som pantes, og hver kilo CO₂ som kuttes, alt er i sin natur smått. Men det er summen av alt dette som kan bringe oss på riktig kurs

I klimadebatten er det selvsagt legitimt å drøfte om et tiltak er effektivt, om det virker, om det er stort eller lite, om det er dårlig, om det er for dyrt, eller om det har for mange negative bieffekter. Men man kan ikke, som Jørgensen gjør, blankt avvise et tiltak fordi det bare hjelper litt, at det er «marginalt».

Den tilnærmingen ender som en begrunnelse for ikke å gjøre noe som helst, som et argument for å sitte dørgende stille. Det er dypt uansvarlig. Vi kan ikke overlate miljø- og klimaproblemene noen andre, et annet sted, til en annen tid.

Så kan vi gjerne se nærmere på tallene. Har Jørgensen rett i at norsk krafteksport ikke vil spille noen rolle? Tja, det kommer an på hva vi sammenlikner med: NVE sier at ved eksport av 10 TWh strøm, vil det kuttes omkring 5 millioner tonn CO₂. Er dette mye eller lite? Det er omkring 10 prosent av Norges samlede utslipp, omtrent det samme som norsk landbruk er ansvarlig for.

Det er videre vanskelig å lese Jørgensens innlegg som noe annet enn et – dog usammenhengende – angrep på fornybar energi som sådan. Derfor er det kanskje nyttig med en liten gjennomgang av sammenhengen mellom klimautslipp og fornybar energi.

Å bli kvitt kull, olje og gass er avgjørende for å nå klimamålene. Når CO₂-utslipp skal kuttes, må strømproduksjonen gradvis bli utslippsfri. I de fleste land betyr det at rask og massiv utbygging av fornybar energi en forutsetning. Så må den fornybare elektrisiteten tas i bruk i andre sektorer, som transport og oppvarming. Som hovedgrep i klimapolitikken er ikke dette omstridt. Det er faktum. Hvordan og hvor vi skal bygge ut fornybar energi, er derimot politiske spørsmål det vil være ulike oppfatninger om.

Fornybar energi gir lavere klimagassutslipp. I mars, som var en svært god vindmåned, sto Tysklands 30.000 vindmøller for omkring en tredjedel av kraftproduksjonen i landet. Når det bygges vind- og solenergi i et land med mye fossilkraft, så erstatter den fornybare energien kull og gass. Denne virkningen kommer «automatisk», fordi sol- og vindkraft ikke har marginalkostnad. Dette er en udiskutabel effekt, dette er faktum.

Så er det spørsmål om hvordan kraftbehovet skal dekkes i perioder når det ikke er nok vind- eller solenergi til å levere all kraften som trengs. Det kan løses gjennom kull- eller gasskraft, gjennom ulike former for lokal energilagring, styring av forbruk, eller gjennom handel med kraft. Det er i sistnevnte kategori at norskprodusert kraft, eksportert gjennom kabler, kan gjøre en forskjell. Om kraften er produsert med vind eller vann, spiller i denne sammenhengen ingen rolle. Men det er evnen til å lagre kraft i vannmagasiner som gjør at Norge er i en særstilling i Europa. Dette er igjen et udiskutabelt faktum.

Om – og hvordan – vi skal bruke denne rollen, er et politisk spørsmål man kan ha ulike syn på.

Mitt syn er at Norge har medansvar for å kutte klimagassutslipp i Europa, og spille med i energiomstillingen i våre naboland. Det er bra for klima, og det gir også muligheter for verdiskaping og eksportinntekter Norge trenger.