Trump har vært verre enn fryktet – særlig på klima

Donald Trump sender ville beskyldninger og twittermeldinger i alle retninger. Det lille som har kommet av konkret politikk har vært verre enn fryktet – kanskje særlig på klima. Håpet ligger i at rasjonelle ledere i politikk og næringsliv verden over ser forbi fireårsperioden vi nå har gått inn i.

Det har bare vart noen få uker, men det føles som flere år.

Praktisk talt hver dag siden han tiltrådte, har president Donald Trump skapt overskrifter verden over.

Mye har handlet om ville beskyldninger og tweets i alle retninger. Mindre har handlet om konkret politikk.

Det som har kommet av konkret politikk, har til gjengjeld vært enda verre enn fryktet. Kanskje særlig på klima.

– Klimakrav er for dyrt

I USA blir den nasjonale klimapolitikken iverksatt av Environmental Policy Agency (EPA). Som ny sjef for EPA har president Trump ansatt Scott Pruitt. Pruitt var tidligere statsadvokat i Oklahoma, der han gjorde seg bemerket ved å ta EPA for retten. For hva da? Jo, for å iverksette klimapolitikk.

Daværende delstatsadvokat Pruitt bestred lovligheten av daværende president Obamas klimaplan (Clean Power Plan) for å tvinge delstatene til å kutte utslipp. Takket være innsatsen til Scott Pruitt og andre ble til slutt Obamas klimaplan stoppet i rettssystemet.

For virkelig å få fram poenget startet Pruitt like godt sin gjerning som klimasjef med å slå fast at han tviler på om klimaendringene er menneskeskapte.

Scott Pruitt er allerede godt i gang med sin nye jobb. EPA har startet arbeidet med å reversere klimakravene til nye biler som ble innført av president Obama. Klimakrav er for dyrt, sier klimasjef Scott Pruitt.

I tråd med dette har Trump-administrasjonen i statsbudsjett for 2018 foreslått å barbere bevilgningen til EPA med 31 prosent.

Delstatene kan redde inn

Vi trenger neppe late som noe annet: I denne presidentperioden kommer det ikke til å bli ført noen nasjonal klimapolitikk i USA. Det lille som er i dag, kommer trolig til å bli demontert. Det kommer ikke til å gå noen beskjed fra sentralt hold til delstatene om å kutte utslipp.

Det betyr at i mange amerikanske stater kommer det heller ikke til å bli ført noen klimapolitikk de neste fire årene. Vi trenger heller ikke late som noe annet enn at det er fryktelig dårlige nyheter.

Det som er positivt (i denne sammenhengen), er at USA er et lite sentralstyrt land. Og det fins en hel rekke amerikanske byer og delstater som driver sin egen klimapolitikk.

Mest kjent er California, som har sitt eget CO₂-kvotesystem (som stadig utvides med nye regioner og land, nå sist Mexico) og strenge reguleringer om energieffektivitet og utbygging av fornybar energi.

Ingenting tyder på at California og andre progressive deler av USA kommer til å redusere sin klimapolitikk på grunn av President Trump. Snarere tvert imot.

Lave gasspriser – ingen løsning?

Hvordan vil det så gå med de amerikanske utslippene de neste fire årene? De kan godt falle. Det Internasjonale Energibyrået kom sist uke med statistikk som viste at USAs energirelaterte utslipp i 2016 falt med vel 3 prosent.

Hovedgrunnen til dette er at gass konkurrerer ut kull (hvem sa at gass ikke kutter utslipp??). Fallet i de amerikanske utslippene er faktisk hovedårsaken til at de globale energirelaterte utslippene nå ligger flate for tredje året på rad.

President Trump har lovet å lette reguleringene både for kull og gass. Resultatet av det kan bli at det kommer enda mer gass på markedet som utkonkurrerer kull. Dermed kan de amerikanske utslippene komme til å fortsette å falle.

Er ikke det bra da? Joda, det er kjempebra. Økt bruk av gass internasjonalt er den viktigste årsaken til at de globale utslippene av klimagasser ikke lenger øker.

Det som er positivt (i denne sammenhengen), er at USA er et lite sentralstyrt land. Og det fins en hel rekke amerikanske byer og delstater som driver sin egen klimapolitikk

Men lave gasspriser er ikke en løsning for å få utslippene langt ned over tid. I fravær av en karbonpris er man da prisgitt at markedsutviklingen faktisk fortsetter i favør av gass. Det kan i prinsippet endre seg, slik som det skjedde i Europa da kullprisen var lav, gassprisen høy, og utslippskostnadene ikke høye nok til at gassen vant mot kullet.

Med lave gasspriser har man de siste par årene sett at kullet har tapt noe mot gassen, blant annet i Tyskland. I Storbritannia – der karbonprisen er høyere – er skiftet fra kull til gass veldig markant. Og billig gass er uansett ikke en løsning for å avkarbonisere transportsektoren.

Tillerson stadig svekket

De fleste land har utslippsmål for 2030 i Paris-avtalen. USA har mål bare fram til 2025. Det er en grunn til det. Det er nemlig grenser for hvor langt ned billig gass og administrative tiltak kan ta utslippene.

For virkelig å få utslippene ned, trengs sterkere lut. Sterk lut krever vedtak i Kongressen. Det kunne USA ikke love i Paris i 2015. Ingenting tyder på at det kommer til å skje de neste fire årene heller.

Over til det internasjonale.

Dårlige nyheter der også. I USA er det Utenriksdepartementet (State departement) som er ansvarlig for den internasjonale klimapolitikken.

President Trumps Secretary of State er som kjent den tidligere toppsjefen i verdenes største oljeselskap Exxon, Rex Tillerson. Knapt en klimaaktivist han heller.

Men da Tillerson ble utnevnt, ble likevel mange lettet. Vurderingen var at Tillerson i det minste er en voksen person som forholder seg til rasjonelle argumenter. Gitt omstendighetene er det ingen liten ting.

Når verdens rikeste land da demonterer sin egen klimapolitikk og stopper finansiering av klimatiltak i andre land, vil det være naivt å tro at det ikke betyr noe

Problemet er bare at siden utnevnelsen har Rex Tillerson blitt svekket uke for uke.

Budsjettet hans er kuttet med en tredjedel, han får ikke en gang godkjent sine forslag til statssekretærer av Det Hvite Hus.

Klimapolitikkens betydning

USA har til nå vært verdens største bidragsyter til alt fra FNs klimapanel til Det grønne Klimafondet. President Trump foreslår i utkastet til statsbudsjett for 2018 å “cease payments to the United Nations’ (UN) climate change programs by eliminating U.S. funding related to the Green Climate Fund and its two precursor Climate Investment Funds.”

På G20-møtet for finansministre for noen dager siden, forlangte USA at alle henvisninger til klimaendringene skulle fjernes fra sluttdokumentet.

Hvis du ønsker å bli ordentlig oppgitt, se klippet under fra Det Hvite Hus’ pressekonferanse om forslag til statsbudsjett 2018. “We’re not spending money on climate change anymore,” sier budsjettsjef Mick Mulvaney. Så vet vi det.

Hva vil det bety det for de globale utslippene at USA ikke lenger vil bidra? Svaret avhenger av hvor mye du tror klimapolitikk betyr i det hele tatt. Jeg tror det betyr en god del.

Etter Paris er det satt i gang klimapolitikk i svært mange land. De innføres reguleringer, fossile subsidier avskaffes, det settes opp kvotesystemer og innføres CO₂-avgifter, programmer for fornybar energi rulles ut. Den konkrete klimapolitikken bestemmes nasjonalt og regionalt.

Mye av dette er det rasjonelt for landene å gjøre uansett. Så billig som solenergi nå er blitt, er det for eksempel trolig i Indias egeninteresse å rulle ut planen om å installere 175 GW fornybar innen 2022.

Det reduserer forurensingen, bedrer energisikkerheten, og gjør India mindre avhengig av import til varierende kullpriser.

Svakere oppfølging av Paris

Tilsvarende er det i de fleste lands økonomiske egeninteresse å avvikle fossile subsidier og innføre CO₂-avgifter. Det bedrer statsfinansene og setter landet på en grønnere økonomisk utviklingsbane.

Men forpliktelsen fra Paris er likevel bakteppet for mye av det som nå skjer i enkeltland. Paris er rammeverket rundt de nasjonale diskusjonene om klimapolitikk rundt om i verden. Det et Paris-avtalen som lager fortellingen om at dette er en global dugnad, og at også vi i vårt land må bidra.

I mange land er den fortellingen veldig skjør.

Når verdens rikeste land da demonterer sin egen klimapolitikk og stopper finansiering av klimatiltak i andre land, vil det være naivt å tro at det ikke betyr noe.

Paris-avtalen skal dessuten strammes inn hvert femte år. Det arbeidet starter omtrent nå. Men USA kommer ikke til bidra. Verken med sterkere forpliktelser for seg selv, eller ved å presse andre land til å øke sine forpliktelser. Det er neppe mulig å pakke inn: Vi får etter alt å dømme en vesentlig svakere oppfølging av Paris de neste årene enn vi ville ha fått med et annet valgutfall i USA.

Det finnes nok dem som mener at USA nå bør gå helt ut av FNs Klimakonvensjon. Argumentet er at om USA ikke vil bidra konstruktivt, er det beste at de kommer seg ut av veien, og lar de som vil noe, jobbe videre.

Alle andre må holde fram

Det er lett å ha følelsesmessig sympati med et slikt resonnement, men det er ikke et klokt resonnement. Ja, fire år er lang tid. Men det er ikke lang tid. Går USA først ut, ramler hele den globale klimaorden som ble etablert i Paris, sammen. Den blir nesten umulig å reversere.

Hva skal vi gjøre i mellomtiden da? Jeg tror vi er henvist til å basere oss på at alle andre holder fram så mye som mulig, at teknologiutvikling og markedene vil holde fram med å gjøre fornybar energi billigere, at byer og delstater både her og der fortsetter sin klimapolitikk.

Det fins faktisk gode grunner for at de bør gjøre det.

Hvis du foretar investeringer i fornybar energi eller i offentlig transport i en stor by, bør horisonten din være mye lenger enn 4 år. Er du en rasjonell leder, vet du at verden er på vei mot lavere utslipp. Du vet at det kommer til å bli både dyrt og tungt å drive med høykarbon økonomisk aktivitet de neste tiårene.

Joda, det kom en stor hump i veien nå. Og den vil forsinke løpet merkbart. Det trengte vi dårlig, for vi var allerede for sent ute.

Det lange løpet er likevel mot en verden med lavere utslipp. Det ligger en del håp i det.