Etter min mening er det også i tråd med føre-var-prinsippet at det nå ikke igangsettes oljerelaterte aktiviteter utenfor de sårbare områdene Lofoten og Vesterålen. Beslutningen er ikke irreversibel, men bør tas som en påminnelse til Kyst-Norge om at oljealderen ikke vil vare i generasjoner, og det nå er viktig å utvikle flere ben å stå på.

Men samarbeidsavtalen avdekker også noen viktige utfordringer til føre-var-prinsippet, og da spesielt de klare signalene om  at investeringene i vei og bane skal økes utover rammene i Nasjonal transportplan. Problemet er at selv den gjeldende transportplanen, som ble lagt frem i april 2013, sier at nesten alle de anbefalte utbyggingsprosjektene vil gi økte utslipp av klimagasser i Norge. Målet fra Klimaforliket om at klimagassutslippene fra transport skal reduseres med 2,5–4 millioner tonn CO₂ er forsvunnet i transportplanen. Den nye Solberg-regjeringens knipe består i at den både skal bygge mer veier enn Stoltenberg-regjeringen, samtidig som den skal kutte CO₂-utslippene mer enn hans regjering.

Nøkkelen til å løse Solberg-regjeringens knipe ligger trolig i å mobilisere kommunene

Motsetningen viser at det er behov for å tenke nytt når det gjelder gjennomføringen av klimapolitikken i Norge. Over 40 prosent av de samlede norske klimagassutslippene kan regnes som lokale klimagassutslipp. Hovedtyngden av dette er transport, men også jordbruket og avfall er viktig. Ifølge kommunenes egen organisasjon KS kan kommunene levere 40 prosent av Norges utslippsmål frem til 2020, og mer enn dette de neste 25 årene.

Nøkkelen til å løse Solberg-regjeringens knipe ligger trolig i å mobilisere kommunene. Det er en rekke ting de kan gjøre for å kutte utslippene, ikke minst fra transportsektoren. De kan slippe til private leverandører av utleie- og abonnements-elbiler og sykler. De kan utvikle kollektivtilbud og sykkelveier tilpasset barnehager, skoler, sykehus og andre offentlige tilbud. De kan ta i bruk kø-prising og avgifter for å nå sine lokale utslippsmål. De kan inngå partnerskap med private utbyggere av kollektivtransport basert på elektrisitet eller hydrogen.

Men skal kommunene bli effektive partnere i omleggingen til et lavkarbonsamfunn, er dagens kommunegrenser ikke bærekraftige. Her ligger det en mulig vinn-vinn-situasjon for en Solberg-regjering: Gi "karboninntekter" til kommunene som kan dokumentere lavere klimagassutslipp enn referansebanen. Det kan både gi en kostnadseffektiv gjennomføring av klimaforliket, og et kraftig incentiv til kommunesammenslåinger slik de fire har forpliktet seg til å gjennomføre. Føre var er viktig, men det hjelper å tenke smart også.