19. mars la NHH-Symposiets «Ekspertgruppe for innovasjon» frem sin fremtidsfortelling om hvordan Norge ble et innovativt lavutslippssamfunn med en bærekraftig økonomi og brukerstyrt offentlig sektor.Ekspertgruppen besto av: Kirsti Kierulf, Mathilde Fasting, Silvija Seres, Terje Osmundsen (leder) og professorene Tor W Andreassen (NHH) og Bjørn Asheim, UiS. Artikkelen sto på trykk i Dagens Næringsliv 19.3.

Det neste tiåret skal Norge møte minst tre utfordringer som vil sette vår omstillingsevne på prøve: Vi skal omstille oss til et lavutslippssamfunn, velferdsstaten må få en bærekraftig økonomi og vi må klare å erstatte fall i oljeeksporten med økt eksportvekst fra kunnskapsbedrifter. Utfordringene kaller på dyptgripende innovasjon; alternativet er stagnasjon.

I «NHH-Symposiets ekspertgruppe for innovasjon» gjorde vi en spennende øvelse. Vi hoppet frem til 2030, og skuet bakover: Hva var det som skjedde i Norge som svar på de tre hovedutfordringene? Det vi fant var overraskende og innovativt. Den nye generasjonen ledere og kunnskapsarbeidere i næringslivet viste seg å være mer opptatt av bærekraft enn sine forgjengere. Bedriftenes satsing på grønn innovasjon – produkter og tjenester bygget på gjenvinning av naturressurser, smart energibruk og ren energi – ledet til en strøm av nye forretninger, arbeidsplasser og knoppskytinger. Samtidig ble bedriftenes forbruk av fossil energi og strøm per produksjonsenhet mer enn halvert i perioden. En viktig grunn til den grønne innovasjonsbølgen var endringene som skjedde i finansmarkedet. Uavhengig av den globale klimapakten som først trådte i kraft rundt 2020, ble investorer og finansanalytikere mer og mer opptatt av bedriftenes «karbonrisiko». Fremtidige CO₂-kostnader fikk en sentral plass i bedriftenes nåverdianalyser. Aksjemarkedene og interessentene fulgte nøye med på rapporteringen av bedriftenes livsløpsanalyser som viser hvordan deres verdikjede påvirker det totale energi- og karbonforbruk.

I næringslivet økte innovasjonstakten i takt med at man fikk tilgang på mer spesialisert kompetanse. Statoil og oljeindustrien sluttet med å gi 58-åringer kostbare sluttpakker. Isteden ble det forhandlet frem overgangsavtaler som gjorde det mulig for teknologibedrifter å ansette ingeniører og ledere med internasjonal forretningserfaring, og for skolen til å ansette realfagslærere med industrierfaring. Avtalene innebar at gammel og ny arbeidsgiver delte lønnskostnadene i overgangsperioden.

Nedbemanningen i Innovasjon Norge i 2015 og i Forskningsrådet året etter innledet en trend som innebar at bedriftene og ikke instituttsektoren tok større ansvar for FoU- og innovasjonsarbeidet. Den markedsdrevne subsidieringen av bedriftenes utviklingsarbeid, Skattefunn, ble kraftig forbedret. I tillegg ble det en kraftig økning i rammene for offentlig delfinansiering av større og kapitalkrevende demonstrasjonsprosjekter for ny teknologi. Den offentlige innkjøpspolitikken ble en stimulans for bedriftene som utviklet nye innovative løsninger.

I offentlig sektor ledet den store kommunereformen til mer brukerstyring og digitalisering av offentlige tjenester. Store kommuner ble bedre innkjøpere og kravstillere. Sykehusene måtte klare seg med færre ansatte, noe som økte motivasjonen til å ta i bruk ny teknologi og jobbe smartere. Løfte- og bæreoppgaver ble i stor grad overtatt av roboter. «Den nye normalen» ble at pasienter og pleie- og omsorgstrengende ble boende hjemme.

Innføring av langtidsbudsjetter koblet til tydelige resultatmål ledet til en konsekvensbasert ledelseskultur i stat og kommune. Klimaloven virket i samme retning, ved at ledere i offentlige virksomheter også ble ansvarlige for å overholde klimabudsjettene. Rektorer fikk frihet til å ansette lærere på en alternativ arbeidskontrakt, der lengre arbeidstid og kortere ferie ble kompensert med elementer av resultatbasert lønn.

I forvaltningen gikk innovasjon fra å være et honnørord til et sentralt styringsprinsipp og lederansvar på alle nivåer. Alle toppstillinger inkludert departementsråder og ekspedisjonssjefer ble lyst ut som åremålsstillinger, andelen ledere i forvaltningen med bakgrunn fra næringslivet økte fra 1 til 20 prosent.

Da NHH-Symposiet i 2020 satte søkelyset på den gryende bølgen med innovasjon i de store organisasjonene, ble det påpekt at nordmenn lenge hadde dyrket innovasjon og entreprenørskap på fritiden og utenfor institusjonene. Men det var først da de nye utfordringene møtte den nye ressursknappheten at denne menneskenes iboende trang til innovasjon – til å gjøre «mer og smartere for mindre» – ble en del av private og offentlige virksomheters DNA.