Ap-leder Jonas Gahr Støres uttalelse om at «kanskje må to tredjedeler, tre fjerdedeler (av ressursene) bli værende under sokkelen» har «skapt bølger i LO og i det politiske miljøet» (DN lørdag 16.august). Skal man dømme etter avisoverskriftene, er Erna Solberg, Siv Jensen, LO og olje- og energiminister Tord Lien rykende uenig i de nye signalene fra Jonas Gahr Støre. Høyres Nikolai Astrup går ut med kraftig advarsel mot Støres «kostbare symbolpolitikk» (DN 16.8).

Men striden er langt på vei et spill for galleriet så lenge ingen av de store partiene har tenkt å gripe inn i oljeselskapenes investeringsbeslutninger, det være seg ved å stanse eller ved å pålegge utbygginger på sokkelen. Det er markedet og ikke politikerne eller miljøbevegelsen som vil sørge for at store deler av også de norske olje- og gassressursene vil bli liggende i bakken.

Det som truer arbeidsplassene i norsk oljenæring er ikke klimapolitikken, men oljens konkurransedyktighet i forhold til alternative energikilder og mer effektiv energibruk. Ifølge IEA har oljeselskapene mer enn doblet investeringene i leting og utvinning siden årtusenskiftet, men har allikevel bare klart å øke produksjonen med 14 prosent. De siste tre årene er det ikke oppdaget ett større felt som kan bygges ut for mindre enn 80 dollar fatet. Ifølge Carbon Tracker utgjør oljeselskapenes planlagte investeringer som har en break-even pris på olje på over 95 dollar fatet eller mer over 1000 milliarder dollar, se også figuren nedenfor. Det er dette som er grunnen til at investorene har satt bremsene på; de ber nå oljeselskapene kutte kraftig i sine investeringsplaner og isteden sende pengene tilbake til aksjonærene i form av utbytte.

Det såkalte «karbontaket», som tilsier at to tredeler av verdens fossile reserver må ligge i bakken av klimahensyn, er en av flere grunner til at investorene nå bremser. Budsjettet tar utgangspunkt i hvor mye menneskeskapt tilførsel av karbon atmosfæren kan tåle, gitt ønsket om å begrense den globale oppvarmingen til 2°C med minst 50 prosents sannsynlighet. Beregningene til FNs klimapanel og IEA tilsier at energisektorens utslipp av CO₂ må begrenses til under 950 gigatonn (Gt) CO₂ frem til 2100. CO₂-innholdet i verdens påviste reserver anslås å være 3-7 ganger større enn dette klimabudsjettet. Hvis vi regner både påviste og antatte reserver, er det anslått at verden har kull- og petroleumsressurser tilsvarende 35-60 ganger hele århundrets karbonbudsjett. (Kilde: studien Deep Decarbonization Pathways.)

Selv om størstedelen av karbonressursene er kull, vil også store mengder olje og gass bli liggende urørt. I dette bildet er det ikke avgjørende hvorvidt man «tror på» 2°C-scenariet eller ikke. Selv i Business-as-Usual scenariene til oljeselskapene og IEA går vi mot en utflating og gradvis fall i etterspørselen etter olje, kull og gass i de neste 40 årene, med den følge at store mengder olje og gass vil bli liggende i bakken. Det vil også gjelde norske ressurser, uansett hva olje- og energiministeren sier om å gi «full gass» på norsk sokkel. Årsaken er rett og slett at flere av de nye feltene som er under modning og planlegging, spesielt i Barentshavet, vil kreve en vedvarende oljepris på godt over 100 dollar per fat, og det er det ikke mange som anser som realistisk i dag. Statoil og de andre lisenshavernes beslutning om å stanse planleggingen av utbyggingen av Johan Castberg-feltet i Barentshavet og søke alternative, billigere utbyggingskonsepter er trolig et forvarsel om hva vi vil se mer til i årene fremover.

Hvilke muligheter har så oljenæringen, politikerne og fagbevegelsen til å påvirke levetiden til den norske oljealderen, og sørge for at flest mulige norske felt blir bygget ut innenfor «karbontaket»? Et gjennomtenkt svar på det spørsmålet vil unektelig lede til at at noen og enhver vil møte seg selv i døren. Man kan systematisk arbeide for å redusere kostnadene på norsk sokkel slik at flere prosjekter blir regningssvarende, men da kommer man neppe utenom å se på en del abeidsreguleringer og opparbeidede rettigheter som gjelder på norsk sokkel. Er LO innstilt på det?

Det som også vil påvirke konkurranseforhorholdene i fremtiden, er utbyggingsområdenes karbonutslipp. Exxon og de fleste store oljeselskapene har uttalt at de legger til grunn CO₂-kostnader på 40 $/t og oppover fra 2030. Norsk sokkel ligger langt fra markedene, og har et relativt høyt energiforbruk per produsert enhet. Den norske CO₂-avgiften har bidratt til å gjøre selskapene på norsk sokkel klimaeffektive. Elektrifisering av norsk sokkel kan sees på som et viktig tiltak for å styrke næringens konkurransedyktighet i en fremtid med vesentlig høyere pris på karbon.

Det er interessant å merke seg at selv om Statoil advarer mot en «forsert nedbygging av lønnsom norsk oljevirksomhet», så fremhever sjeføkonom Eirik Wærness i DN lørdag 16. august at utfordringen for Olje-Norge kan sammenlignes med «omstillingen som norske skipsverft» gikk gjennom på syttitallet. Det er interessante og kloke signaler som politikerne bør merke seg. Da kan det være på sin plass å minne om at noe av det som forsinket den naturlige omstillingene av skipsverftene, forverret situasjonen på arbeidsmarkedet og kostet statskassen milliarder på 1970-tallet, var politikere som lovet «full gass» til tross for markedssignalene om at vi nærmet oss en skipsfartskrise.