Ved å videreutvikle dagens garanti- og låneordninger kan regjeringen utløse milliardinvesteringer i sol, vann og vind, og på den måten også medvirke til CO₂-kutt i sør på størrelse med hele klimaforliket. Men Solberg-regjeringens klimamelding overser verktøykassen som kan gjøre næringslivet til en effektiv partner for klimatiltak i sør.

Debatten om norsk klimapolitikk fortsetter i sitt vante spor etter fremleggelsen av klimameldingen, der det hele tiden er snakk om hvor og når Norge kan eller må ta sine “kutt”. Hvor ble det av planen om å få større fart på “det grønne skiftet”? Hvor er de kreative ideene til nye former for partnerskap mellom næringsliv og myndigheter for å realisere nødvendige lavkarboninvesteringer som betyr noe globalt?

Kan ikke vente på karbonpris

Økt tilgang til energi er avgjørende for å fremme utvikling og løfte milliarder av mennesker ut av fattigdom. Samtidig tilsier trusselen fra menneskeskapte klimaendringer at forbruksveksten må møtes med investeringer som kan redusere og stanse den underliggende veksten i karbonutslipp. Investeringer i fornybar energi er avgjørende for å hindre at de nye vekstøkonomiene bindes opp til en fossil energiframtid.

Globalt er det anslått at de årlige investeringene i kraftsektoren må mer enn fordobles fra dagens nivå dersom FNs og Norges mål om å begrense den globale oppvarmingen til maks 2 grader skal kunne nås. Bare i Afrika er det anslått et investeringsbehov på over 200 milliarder dollar i kraftproduksjon det neste tiåret.

At markedet for såkalte FN-kvoter har brutt sammen, betyr ikke at verdenssamfunnet kan sitte og vente på en internasjonal pris på karbon for å gjennomføre kostnadseffektive grønne investeringer i sør. Energisektoren står for om lag 2/3 av de samlede globale utslippene. Landene i Afrika, Asia og Latin-Amerika skal det neste tiårene mangedoble sin produksjonskapasitet for strøm. Selv om fornybar energi vokser betydelig, og kostnadene faller raskt, er ikke dette tilstrekkelig. Skal verden lykkes med togradersmålet, må hovedtyngden av investeringene komme innenfor vind, sol, vannkraft og bioenergi. IEA har anslått at togradersmålet vil kreve tilleggsinvesteringer i energisektoren i størrelsesorden 4-5000 milliarder dollar frem til 2030, og ytterligere 10 000 milliarder i perioden mellom 2030 og 2050.

Grønt diplomati

Nøkkelen til å oppnå en raskere utbygging av fornybar energi er å redusere kapitalkostnadene ved slike investeringer. Som en illustrasjon har IEA anslått at gjennomsnittstariffen fra nye solkraftverk i Afrika ville ha vært nær halvert om finansieringskostnadene der var de samme der som de er i Tyskland.

Klimameldingen svarer ikke på denne helt sentrale barrieren utover å vise til Norfund, og til arbeidet med å etablere FNs nye Grønne klimafond. Norfund er viktig og en verdifull partner for næringslivet, men Norfunds mandat inkluderer ikke garantier og utviklingslån slik f.eks. Sveriges utviklingsorgan SIDA tilbyr. «Regjeringene i land med såkalt «Triple A» status bør utnytte sin kredittverdighet til å lette kapitaltilgangen for private fornybarinvesteringer i utviklingsland», anbefalte Bank of America-direktøren Abyd Karmali på Zero-konferansen i november. «Det vil redusere lånekostnadene for de fattige landene, uten at det trenger å koste de rike landene noe», la han til.

En nasjon som har gjort nettopp dette, er Emiratene. De har bl.a. et etablert et fond på 350 millioner dollar som i partnerskap med mellomstatlige IRENA gir lavrentelån til prioriterte prosjekter innen fornybar energi i utviklingslandene.

Et annet eksempel er president Obamas nye «grønne diplomati»: Da han i januar besøkte Indias statsminister Narendra Modi, kom nyheten om at USA vil garantere for 4 milliarder dollar i lån til Indias ambisiøse plan for utbygging av fornybar energi. India-pakken bygger på erfaringene fra «Power Africa»-initiativet som Obama lanserte i 2013, der formålet er å støtte amerikanske selskapers energiinvesteringer på det afrikanske kontinent.

Verktøyene finnes

Klimameldingens glemte verktøykasse kan ligge i et samspill mellom GIEK (Garantiinstituttet for Eksportkreditt), Eksportkreditt, Norfund samt bedrifter som utvikler og investerer i fornybar energi i lavinntektsland. Norske bedrifters investeringer i fornybar kraft må videre sees som et bidrag til å gjøre norsk utviklingspolitikk mer effektiv, og som del av den nødvendige omstillingen fra et oljeintensivt til et grønt næringsliv. Det innebærer at vi går fra å produsere energi der oljen og gassen er lokalisert, til å produsere energi der forbruket av strømmen er.

Grunnlaget for å ta i bruk verktøykassen ligger i et anmodningsvedtak fra Stortinget under budsjettbehandlingen i desember 2014:

«Stortinget ber regjeringen å utrede om GIEK og Eksportkreditt Norges mandater kan utvikles for å fremme økte investeringer i fornybar energi, innenfor virksomhetenes formål. Utredningen bør blant annet se på hvordan selskapene også kan dekke kommersiell risiko knyttet til investeringer i fornybar energi, i tillegg til andre risikoavlastende og investeringsfremmende tiltak.»

Vedtakets intensjon ble i januar fulgt opp i tildelingsbrevet fra nærings- og fiskeriminister Monica Mæland til GIEK, men uten at det så langt er pekt på virkemidler. Over 90 prosent av GIEKs garantitilsagn på over 110 milliarder kroner er garantiansvar knyttet til norsk kapitaleksport til olje- og gassektoren og skipsfartssektoren. Dette gjør, som Næringsdepartementet selv skriver, GIEK svært «sårbar overfor endringer i oljeprisen og utvinningsaktivitetene.» I tillegg til konsentrasjon om bransjer er GIEKs engasjementer også konsentrert om få land og få enkeltselskaper: Nordsjøen, Mexico-gulfen, Brasil og Vest-Afrika. Som departementet selv advarer: «Porteføljens konsentrasjon om land, bransjer og enkeltselskaper tilsier at store fall i kundenes inntjeningsgrunnlag vil kunne gi betydelig tap og underskudd for GIEK i perioder».

I denne situasjon burde det ligge godt til rette for å vri mer av GIEKs ressurser og virkemidler mot nye vekstområder som fornybar energi. Ved å myke opp kravene til den etablerte ordningen med investeringsgaranti, kan GIEK spille en viktig rolle i finansieringen av norsk-utviklede og -eide vann- og solkraftverk i utviklingslandene. Innstilingen fra Stortinget innebærer at GIEK oppfordres til å bistå norske selskaper som bygger, eier og driver i fornybar kraftproduksjon, ved å utstede lånegarantier slik at risikopremien fra bankene som låner penger til utbyggingen kan reduseres. Det vil bety at kostnadene ved å bygge fornybar energi, som er langt mer kapitalintensiv enn konvensjonell energi, reduseres.

Det er lite som tyder på at slike garantier vil medføre større risiko for tap enn GIEKs nåværende virksomhet, snarere tvert om. Og skulle det bli nødvendig, bør den nåværende U-landsordningen kunne tas i bruk for å avdekke risiko i utviklingsland. «GIEK har ikke hatt noen erstatningssaker eller nye søknader, tilsagn eller utstedte garantier under U-landsordningen i 2013, og ordningen fikk et overskudd på 14,5 mill. kroner dette året», skriver departementet.

Det Norge skal leve av i fremtiden, er ikke primært eksport av skruer og turbiner, men i langt større grad systemkompetanse og tjenester knyttet til eierskap og forvaltning av internasjonale forretninger. Fornybar energi er trolig det største vekstmarkedet for slike investeringer og tjenester de nærmeste årene. Norge er godt posisjonert gjennom bl.a ledende bedrifter innen vannkraft og solenergi, samt Norfund.

Hvorfor så smålåten, Erna?

La oss enkelt anta at GIEK fikk mandat til å øke sine garantiforpliktelser med opptil 50 milliarder kroner med sikkerhet i kraftverkenes langsiktige salgsavtaler, det vil si omtrent halvparten av eksponeringen som GIEK har allerede har bygget opp mot offshore-relaterte virksomheter. Det ville kunne redusere lånekostnadene for utbyggere av fornybar energi med 1-2 prosentpoeng, og slik lede til minst 30 TWh ny fornybar kraftproduksjon i utviklingslandene per år – tilsvarende reduserte karbonutslipp på minst 20 millioner tonn CO₂ pr.år. Et slikt nasjonalt initiativ ville i tillegg garantert vekke stor positiv oppmerksomhet frem mot Paris-forhandlingene om en ny global klimaavtale, og utfordre andre land til å komme med initiativ for finansiering av grønn omstilling i sør.

Her ligger det åpenbart vinn-vinn-effekter som venter på å bli oppdaget. Hvorfor så smålåten, Erna Solberg?