«Mindre offentlig bistand, mer private investeringer» var ledetråden for den varslede omleggingen av regjeringens politikk for fornybar energi i u-land. I statsbudsjettet 2016 kuttes det i offentlig bistand til formålet, men den varslede stimulansen av private investeringer uteblir. Det er synd, både fordi Norge har bedrifter og investeringsmiljøer i verdensklasse på området og fordi klimaet og norsk økonomi trenger slike stimulanser som bl.a. bedre eksportfinansiering kan gi.

I stortingsmeldingen om utviklingspolitikken som regjeringen la frem i juni, fremheves behovet for å mangedoble investeringene i fornybar energi i u-landene, og privat sektors avgjørende rolle: «Verken bistand eller utviklingslandenes egne midler vil være nok... For å nå FN-målene er det helt nødvendig å legge til rette for private investeringer». I meldingen trekkes «mer tilpassede eksportfinansieringsordninger» – GIEK og Eksportfinans – frem som det sentrale virkemidlet for å fremme næringslivets grønne investeringer i u-land, ved siden av økte rammer for Norfund.

Det siste året har en rekke fremvoksende økonomier – Egypt, Pakistan, Brasil, India, Vest-Afrika-samarbeidet, Mexico, Bangladesh med fler – lansert ambisiøse programmer for utbygging av fornybar kraftproduksjon. Min arbeidsgiver Scatec Solar, i partnerskap med Norfund, sikter mot å bli en av de store utbyggerne i flere av disse markedene. Men skal målene nås, må de private utviklerne hente titalls milliarder dollar i langsiktige lån til utbyggingen. For å supplere de multilaterale utviklingsbankene, stiller statseide finansieringsinstitusjoner fra blant annet EU, USA, Canada og Tyskland med lån eller garantier til prosjektene. Som fremhevet i Utviklingsmeldingen, bør Eksportkreditt Norge (EKN) og GIEK også bli en naturlig partner for å delta i finansieringen av slike viktige infrastruktursatsinger, på samme måte som Norge dro nytte av utenlandsk kapital i vannkraftutbyggingen i forrige århundre.

Men GIEKs rammer for å kunne delta med garantier i slike prosjekter er i ferd med å bli brukt opp, og statsbudsjettet 2016 gir dessverre ingen signaler om økte rammer for å møte behovet fra norsk næringsliv.

Det kan virke som at vi i Norge overser at eksportfinansiering kan få en viktig funksjon i forbindelse med internasjonal klimafinansiering, som vil stå sentralt på klimatoppmøtet i Paris. OECD la forrige uke frem en rapport (pdf) som viser at flere land aktivt tar i bruk langsiktige lån for å fremme næringslivets investeringer i fornybar kraft i sør, og at eksportfinansiering får en voksende rolle i dette bildet. Statsbudsjettet viser at Norge kutter i den offentlige bistanden til fornybar energi i sør, og at vi trapper ned investeringene gjennom lån eller garantier.

Dersom GIEK eksempelvis får mulighet til å garantere for 50 milliarder kroner til investeringer i fornybar kraft, vil det utløse investeringer på ca 100 milliarde. Det vil gi kunne gi reduserte CO₂-utslipp på 10–20 millioner tonn CO₂ per år i sør, tilsvarende 20–40 prosent av de totale norske CO₂-utslippene. Til sammenligning har Eksportkreditt Norge i dag lånt ut om lag 120 milliarder kroner til offshoreindustrien.

Eksportfinansieringen må tilpasses fornybarnæringen, en fremtidens vekstnæring for Norge. Det som glapp i statsbudsjettet, kan rettes opp av Stortinget.