Samtidig som Utenriksdepartementet under statsråd Børge Brendes ledelse har igangsatt et viktig arbeid for se hvordan myndighetene kan stimulere til private investeringer i fornybar energi i utviklingsland, kommer de fire flertallspartiene med et par kraftige signaler som kan gi mer kraft til dette arbeidet. Det mest konkrete er vedtaket om å doble Norges bidrag til FNs grønne klimafond, fra 200 til 400 millioner kroner. Nå var ikke dette særlig overraskende; regjeringen hadde for så vidt allerede antydet at den ville trappe opp overføringene de nærmeste årene. Men vedtaket om å gjøre det allerede i år er et viktig signal i en prosess der flere land, bl.a. USA, Japan og Italia, har lovet milliardoverføringer i fondet.

Men kanskje mer interessant og potensielt viktig er et av anmodningsvedtakene fra de fire avtalepartnerne på Stortinget:

“Stortinget ber regjeringen å utrede om GIEK og Eksportkreditt Norges mandater kan utvikles for å fremme økte investeringer i fornybar energi, innenfor virksomhetenes formål. Utredningen bør blant annet se på hvordan selskapene også kan dekke kommersiell risiko knyttet til investeringer i fornybar energi, i tillegg til andre risikoavlastende og investeringsfremmende tiltak.”

Vedtaket er et klar beskjed til nærings-og fiskeriminister Monica Mæland om å oppdatere departementets virkelighetsbilde, og tilpasse virkemiddelbruken deretter. I Næringsdepartementets omtale av GIEK, Garantiinstituttet for eksportkreditt, er det nemlig ikke spor av den nye grønne økonomien. Over 90 prosent av GIEKs garantitilsagn på over 110 milliarder kroner er garantiansvar knyttet til norsk kapitaleksport til olje- og gassektoren og skipsfartssektoren. Dette gjør, som departementet selv skriver, GIEK svært «sårbar overfor endringer i oljeprisen og utvinningsaktivitetene.» I tillegg til konsentrasjon om bransjer er GIEKs engasjementer også konsentrert om få land og få enkeltselskaper: Nordsjøen, Mexico-gulfen, Brasil og Vest-Afrika. Som departementet selv advarer: «Porteføljens konsentrasjon om land, bransjer og enkeltselskaper tilsier at store fall i kundenes inntjeningsgrunnlag vil kunne gi betydelig tap og underskudd for GIEK i perioder».

I denne situasjonen skulle man kanskje tro at departementet ville være opptatt av å vri mer av GIEKs ressurser og virkemidler mot nye vekstområder som fornybar energi. Ved å myke opp kravene til den etablerte ordningen med investeringsgaranti, kan GIEK spille en viktig rolle i finansieringen av norsk-utviklede og -eide vann- og solkraftverk i utviklingslandene. Instillingen fra Stortinget innebærer at GIEK oppfordres til å bistå norske selskaper som bygger, eier og driver i fornybar kraftproduksjon, ved å utstede lånegarantier slik at risikopremien fra bankene som låner penger til utbyggingen kan reduseres. Det vil bety at kostnadene ved å bygge fornybar energi, som er langt mer kapitalintensiv enn konvensjonell energi, reduseres.

Det er lite som tyder på at slike garantier vil medføre større risiko for tap enn GIEKs nåværende virksomhet, snarere tvert om. Og skulle det bli nødvendig, bør den nåværende U-landsordningen kunne tas i bruk for å avdekke risiko i utviklingsland. «GIEK har ikke hatt noen erstatningssaker eller nye søknader, tilsagn eller utstedte garantier under U-landsordningen i 2013, og ordningen fikk et overskudd på 14,5 mill. kroner dette året», skriver departementet. At det ikke har vært nye søknader, kan kanskje skyldes at det ikke har gjort forsøk på å gjøre ordningen kjent?

Det Norge skal leve av i fremtiden, er ikke primært eksport av skruer og turbiner, men i langt større grad systemkompetanse og tjenester knyttet til eierskap og forvaltning av internasjonale forretninger. Fornybar energi er trolig det største vekstmarkedet for slike investeringer og tjenester de nærmeste årene. Norge er godt posisjonert gjennom bl.a ledende bedrifter innen vannkraft og solenergi, samt Norfund.

Hva vil så konsekvensen at anmodningsvedtaket kunne bli?

Det avhenger selvsagt av hvordan det følges opp av regjeringen, men la oss gjøre et regneeksempel: 50 milliarder kroner i garantiansvar gjennom GIEK til fornybar kraftproduksjon i utviklingsland vil kunne gi over 70-80 milliarder kroner i investeringer. Hvis vi tenker solkraft, ville dette kunne gi 7–10 GW ny solkraft. (Det høres mye ut, men utgjør bare ca 0,5 prosent av behovet innen 2030 i IEAs 2 grader-scenario). 7–10 GW ny solkraft vil gi 10–20 TWh i årlig strømproduksjon, og 10–20 mill tonn per år i reduserte CO₂-utslipp. Og ikke minst: En endring som skissert av Stortinget kan bidra til økt vekst i den gryende norske “fornybarklyngen” som bedriften jeg representerer (Scatec Solar ASA) er en del av.

Dette er noe Utenriks- samt Klima- og miljødepartementet har forstått, likeledes de fire flertallspartiene på Stortinget. Nå er det opp til næringsminister Monica Mæland å levere.