Den unge finansanalytikeren og tidligere UWC-studenten Simon Peters, som jobbet i den britiske sentralbanken, tegnet et bilde av hvordan finansreguleringene kunne understøtte det grønne skiftet. I desember 2016 hadde det innflytelsesrike globale Financial Stability Board, som nå var ledet av sjefen for den britiske sentralbanken Hugh Carney, lagt frem en viktig rapport for de såkalte G20-landene. Forslagene var utarbeidet av en bredt sammensatt gruppe under ledelse av den kjente finansmannen og tidligere New York-ordføreren Michael Bloomberg. De handlet om hvordan selskap kunne håndtere klimarisiko i sine regnskaper.

Anbefalingen som fikk størst oppmerksomhet minnet til forveksling om noe som var blitt foreslått og nedstemt på generalforsamlingene til Exxon og Statoil, blant annet. Den gikk ut på at alle oljeselskapene ble forpliktet til å presentere sensitivitetsanalyser som beregnet verdien av selskapets olje- og gassressurser i et scenario der verden lykkes i å begrense oppvarmingen til henholdsvis 2 og 1,5 grader.

Bloomberg/Carney-anbefalingene utløste betydelig uro i finansmarkedene. Selv om mange finansfolk var skeptiske til om Paris-målene ville bli gjennomført, ble risikoen for at selskapene satt med såkalte «stranded assets» stilt høyt på dagsorden. Kredittvurderingsbyråer og aksjeanalytikere laget nye analyser som viste at deler av oljeselskapenes reserver burde skrives ned i verdi. Selskapenes letevirksomhet ble begrenset til felt som tålte oljepriser under 40 dollar fatet, eller gasspriser på linje med skifergass fra USA omdannet til flytende naturgass. Den tidligere så lønnsomme olje- og gassindustrien ble kjennetegnet av kostnadskutt og nedbemanning, samtidig som det ble delt ut store utbytter til eierne.

Les også: Vil 2030-bevegelsen redde klimaet og liberale verdier?

Karbonboblen sprakk ikke plutselig slik det hadde skjedd med dotcom-boblen tyve år tidligere. Et mer presist begrep ville vært at karbonboblene sprakk en etter en, sakte men sikkert. I 2020 var verdien av de 2000 selskapene på olje- og gassindeksen falt med hele nye 20 prosent i verdi, det vil si nesten en halvering av børsverdien siden oljeprisfallet startet i 2014.

Fallet i oljeselskapenes verdi trakk børser og finansmarkeder med seg nedover. Spesielt ble de oljeproduserende landene rammet, som følge av en dobbel krise med både fall i eksportinntektene og kraftig fall i formuesverdiene. Et av landene som ble rammet, men som allikevel klarte seg svært bra, var Norge.

Tyskland: Den nakne sannhet

For 2030-bevegelsen ble det klart at to land var spesielt viktige for å vise vei mot 2030-målene.

De hadde allerede tidligere sagt at Nord-Europa måtte spille en avgjørende rolle, men på dette tidspunktet ble de enige om at Tyskland og Norge var nøkkelland. Tyskland hadde tatt et viktig skritt bort fra kull da de i 2015 annonserte stans i subsidiene til landets steinkullutvinning innen 2018. Utover det var Tysklands plan at all utvinning og bruk av kull skulle være borte i god tid før 2050. Dette var for sent, argumenterte 2030-bevegelsen. I 2016 hadde Finland vedtatt en lov som innebar full utfasing av kull, og Storbritannia hadde annonsert at det ville være slutt med kull i energiforsyningen før 2025.

På Berlin-møtet hadde professor Schellnhuber vist at en raskere utfasing av kull var nødvendig for at Tyskland og EU skulle kunne nå forpliktelsene i Paris-avtalen om å kutte klimagassutslippene med 40 prosent innen 2030. Etter hvert som det kom mer og mer vind- og solenergi inn på markedet, svarte kullkraftverkene med å senke prisene slik at det gikk ut over både energieffektivisering og bruken av naturgass. Tysk kraft produsert med kull ble eksportert til nabolandene, der den fortrengte naturgass eller investeringer i fornybar energi. I tillegg utviklet debatten om det tyske kullet seg til et spørsmål om politisk og moralsk lederskap. Det var ikke lett for Tyskland å overbevise store kullnasjoner som Polen, Australia og Indonesia til satse mer på grønn energi så lenge landet selv fortsatte å utvinne og brenne kull.

På dette tidspunktet var fortsatt «klimakansleren» Angela Merkel ved rattet. De Grønne hadde ved forrige valg gjort et godt valg på bekostning av sosialdemokratene og kristendemokratene. I tillegg var nå det nye anti-innvandringspartiet AfD kommet inn i Riksdagen, med snaut 10 prosent av stemmene.

En av de vanskeligste sakene for koalisjonsregjeringen var behandlingen av den nye energi- og klimaplanen. I 2016 ble det anslått at brunkull-industrien direkte og indirekte sysselsatte rundt 100 000 mennesker. Det var i forbindelse med behandlingen av energi- og klimaplanen at de tyske deltakerne på møtet mente bevegelsen kunne utgjøre en forskjell. Nøkkelen vår var å påvirke medlemmene i det mektige tyske fagforbundet IG BCE og folkevalgte i de tidligere øst-tyske delstatene Sachsen-Anhalt, Brandenburg og Sachsen der det meste av brunkullet ble utvunnet.

Basert på erfaringene med Ren luft og i et forsøk på å nå innbyggere som ikke stolte på nyheter skapte 2030-bevegelsen den digitale plattformen «Nackte Wahrheit» hvor de kunne dele «positive» nyheter om tidligere gruvearbeidere som hadde fått arbeid i den raskt voksende grønne økonomien. Ved hjelp av avanserte algoritmer klarte plattformen å «dirigere» de positive nyhetene til brukere som var de mest negative til budskapet. Paul kalte konseptet først for «det motsatte ekkokammer», men etter hvert fikk det navnet tåkeluren. De spredte video-snutter om lokalsamfunn som med økonomisk støtte fra delstats- og føderale myndigheter hadde klart omstillingen. Sammen med en rekke andre initiativ og prosesser i samfunnet, bidro 2030-nettverkets målrettede kampanje til at motstanden mot utfasing ble svekket.

Etter fire måneders heftig kampanje vurderte Angela Merkel våren 2018 det slik at Tyskland var modent for den siste store reformen i Energiewende. Sosialdemokratene og kristendemokratene fikk IG BCE og de to delstatsregjeringene med på styrt nedbygging av landets kullindustri. Den føderale regjeringen bidro med støtte til etablering av grønne arbeidsplasser i regionene som ble rammet av bortfallet av gruvevirksomheten. Ansatte i gruveindustrien ble tilbudt gode ordninger for betalt omskolering, utdanning og støtte til de som ville starte for seg selv. Grunnlaget var lagt for en planmessig nedbygging av kullindustrien frem til 2035, da alle kullkraftverk skulle være nedlagt.