Statoils scenarioer: Får vi et markedsdrevet og desentralt skifte?

Statoils klimascenario «Renewal» legger til grunn at vi får en «ordnet overgang» til lavutslipp. Mye tyder på at skiftet blir mer uoversiktlig, desentralt og markedsdrevet.

Først litt skryt. Statoil gjør et bra arbeid med sine Energy Perspectives. Jeg tror dette må være i nærheten av det beste som gjøres fra noe oljeselskap i verden i sjangeren scenario-analyser om klima og energi.

Energy Perspectives viser veldig tydelig sammenhengen mellom klimapolitikk og energiomstilling på den ene siden og etterspørselen etter fossil energi på den andre. Dette er egentlig ganske opplagt, men likevel viktig å få fastslått så mange ganger at det virkelig sitter.

Den er også mindre arrogant i tonen overfor fornybar energi enn mye av det som tradisjonelt har kommet fra oljeselskapene.

Et veldig viktig poeng er at rapporten viser at det er veldig store utfallsrom fremover. Avstanden mellom det mest klimavennlige scenarioet og fremtidsbildet der det meste går galt er veldig stor.

Så er det på sin plass med et lite forbehold.

Hva Statoil skriver og sier er viktig, fordi Statoil er en så sterk og mektig aktør i Norge. Men det som virkelig teller er hvordan selskapet investerer pengene sine. Det er investeringsprofilen som forteller hva selskapets ledelse «egentlig» tror på. «Follow the money» er aldri feil oppskrift, enten man skal vurdere politikk eller et selskaps strategi.

Som tidligere presenterer Energy Perspectives tre scenarioer.

  • Rivalry – en fremtid preget av proteksjonisme, nasjonalisme og sammenbrudd i det multilaterale internasjonale systemet der de fleste land vender seg innover og det går til helvete med klimapolitikken.
  • Reform – en fremtid der verden hangler videre, men der det ikke skjer vesentlige tilstramninger i klimapolitikken. Klimamålene blir ikke nådd.
  • Renewal – en fremtid det utslippene kuttes dramatisk. Fornybar energi overtar i massiv skala, og etterspørselen etter fossil energi faller. Klimamålene er innen rekkevidde.

(Karbonbudsjettet som legges til grunn i Renewal innebærer et utslippsnivå «slightly below» IEAs 450-scenario i 2040 der trenden videreføres mot 2050. Dette er et scenario som bygger på at det skal være 50 prosent sjanse til å stoppe oppvarmingen på to grader. Et karbonbudsjett i tråd med Paris-avtalens mål om å begrense oppvarmingen til ned mot 1,5 grader vil være vesentlig strammere. Statoil har altså ikke valgt å bruke et slikt karbonbudsjett i denne analysen. Dette er nerdete så det holder, men hvordan karbonbudsjettene settes opp er viktig i slikt scenario-arbeid. Det påvirker for eksempel hvor mye ny olje og gass som trengs for å dekke behovet i takt med at eksisterende felt tømmes.)

Spørsmålet som jeg skal forsøke å drøfte er om det er mulig med en utvikling i tråd med Renewal-scenarioet i lys av virkeligheten som omgir oss.

Ifølge DNs presentasjon av Energy Perspectives, mener Statoils sjeføkonom Eirik Wærness at vi går i retning Rivalry-scenarioet. I så fall vil oljeetterspørselen være 30 prosent høyere i 2050 enn i dag.

Jeg er enig med Eirik Wærness at det er mange ting som peker i retning Rivalry-scenarioet. Det er ett år siden Brexit-avstemningen og et halvår siden Donald Trump ble valgt. Dette er hendelser som peker i retning Rivalry-scenarioet – toppet gjennom USAs utgang av Paris-avtalen. Bortfallet av amerikansk lederskap er opplagt negativt.

Renewal-scenarioet står i sterk motstrid til Rivalry. Renewal er en fortelling om en «ordnet overgang» til lavutslippssamfunnet. Landene forstår at klimatrusselen må møtes og samarbeider. Internasjonale avtaler og høye CO₂-priser danner grunnlag for en koordinert og ganske harmonisk utvikling, selv om det blir tøft for fossilindustrien når etterspørselen faller. Politiske mål gir føringer til investorer og næringsliv, som setter pengene sine i fornybar energi og karbonfangst og -lagring. Kraftsystemene avkarboniseres og elbilene kommer.

Jeg tror ikke vi får en slik «ordnet overgang», et grønt skifte «ovenfra». Jeg har mye mer tro på et markedsdrevet og desentralt skifte, der usikkerheten er større og bildet er mye mer kaotisk. Reaksjonene etter USAs utgang fra Paris-avtalen peker i den retningen. Selskaper og delstater forplikter seg til 100 % fornybar og skaper et marked for fornybar energi, der dette driver utviklingen. Politikk på lokalt nivå og selskapers ønske om å produsere med ren energi, blir altså en viktig faktor i USA.

Jeg mener også at teknologien driver utviklingen i retning av et desentralt skifte.

Energisystemet går fra «Sovjet» til «internett».

Det gamle energisystemet likner på Sovjet, det nye på internett.

Det «gamle» systemet er enveis, sentralistisk, monopolistisk, høye inngangsbarrierer og kanskje viktigst: Det beveger seg sakte. Det er lange ledetider. Det er analogt. Dette gjelder enten vi snakker om kull- og kjernekraft, eller tradisjonell petroleumsvirksomhet. Alt dette tar 10-15 år.

Det «nye» systemet likner mye mer på internett. Det er desentralt, har lave inngangsbarrierer, mange aktører, det har mange teknologiske løsninger, det er digitalt – og viktigst; det beveger seg raskt. Tenk solceller på taket, og elbil i garasjen og et ekstra batteri. Kapasiteten i alle de små batteriene kobles sammen og blir et stort batteri som erstatter gasskraftverkene som så langt har levert strøm når det ikke er sol eller vind.

Poenget her er at alt som skjer i det «nye» – i den desentrale, digitale og hurtige enden av energilandskapet påvirker det «gamle» og analoge negativt.

Forretningsmodellene i det gamle ødelegges selv om det nye ikke nødvendigvis er så stort i omfang, det kan ofte bli oversett. Solenergien ødela forretningsmodellen for gasskraft i Tyskland. De store kraftselskapene har tapt milliarder. Tilsvarende effekt ser man i mange andre land.

Hver solcelle betyr mindre behov for kull og gass. Jeg så i går at IKEA nå begynner å selge solceller til private huseiere i Polen.

Vi ser i Storbritannia hvor raskt et energisystem kan endres. Kombinasjonen av karbonpris og fornybarsubsidier driver kullet ut i imponerende hastighet.

Forbud og restriksjoner på bruk av fossilbiler i storbyer vil påvirke farten av elbilutrullingen.

Alt det nye, elektriske og digitale vil ta markedsandeler fra det gamle, analoge og fossile.

Dette er en fundamental utfordring for et selskap som Statoil. Dere er i den trege enden av landskapet, dere er i «Sovjet», ikke på «internett».

Nesten all fossil energiutvinning, med unntak av skiferolje/gass, er i den langsomme enden. Barentshavet er definitivt i den kategorien, og gass enda mer enn olje.

Jeg er imponert over hva som skjer i offshore vind, men blant fornybarteknologiene er det den sektoren som likner mest. Det tar lang tid, er store prosjekter, forutsetter mye involvering fra myndigheter.

Om Statoil er verdens flinkeste oljeselskap på klima- og klimarapportering, er det altså likevel spørsmål om dere er godt strategisk posisjonert.

Så får vi håpe om at verden trekker mer i retning av Renewal enn vi ser akkurat nå. Kanskje kommer også USA på rett kjøl. Kanskje får EU, Kina og India sammen til ting som gjør at overgangen blir mer harmonisk og ordnet enn det ser ut til for øyeblikket.