Statoil på riktig klimakurs – men går det fort nok?

Statoil vil møte fremtiden med billigere oljeproduksjon og økte investeringer i fornybar energi. Det er en fornuftig strategi. Men tempoet i omstillingen må opp!

Statoils toppsjef Eldar Sætre vil øke investeringene i fornybar energi, men i 2030 vil Statoil fortsatt være et oljeselskap med fornybar energi som en “attåtnæring”. (Foto: Statoil)

Statoils presentasjon av 2016-resultatet og strategioppdateringen i London tirsdag vitner om et selskap som har forstått at de nærmeste tiårene kommer til å representere fundamentale endringer i omgivelsene for den fossile energisektoren. Med klimarisiko som bakteppe er Statoils retningsvalg helt etter boken – som tatt ut av anbefalingene fra utvalget som under Michael Bloombergs ledelse like før jul la frem en rapport om hvordan selskaper og finansielle aktører bør agere for å håndtere risikoen strammere klimapolitikk og teknologisk endring representerer.

Men etter denne innledende applausen er det likevel grunn til å spørre om Statoil legger opp til en omstilling med tilstrekkelig omfang – og om hastigheten på endringene i fornybar retning holder det nødvendige tempo? Mitt svar er at det går for sakte – fornybar energi er fortsatt om 15 år tiltenkt en rolle som en liten bigeskjeft, en “attåtnæring” der olje og gass fortsatt dominerer.

For Statoil – og andre oljeselskaper – handler klimarisiko om å vurdere fossile investeringer i lys av en fremtid der klimamålene nås og samtidig bygge opp virksomhet som kan vokse og trives i en lavkarbonøkonomi. Den logiske responsen er kostnadsjakt i oljeproduksjonen og vekst i fornybar energi. Statoils tallfesting av målene for en “fornybarandel” av investeringene – stigende fra omkring 5 prosent i 2016 til 15-20 prosent i 2030 er et uttrykk for at selskapet har kommet et betydelig stykke siden Helge Lund overlot roret til Eldar Sætre.

Men går omstillingen går raskt nok? I fjor investerte Statoil omkring 10 milliarder dollar, mens rundt 500 millioner dollar ifølge Dagens Næringsliv var fornybarinvesteringer. Gitt samme investeringsnivå i 2030, vil “fornybaravdelingen” da investere opp mot to milliarder dollar, eller 17 milliarder kroner, i fornybar energi – mens 80 prosent fortsatt skal gå til olje og gass.

Et raskt blikk på danske Dong Energy’s 2016-tall viser at dette selskapet, som målt mot Statoil er en dverg, i 2016 investerte 15 milliarder danske kroner – 2,2 milliarder dollar – i fornybar energi. Dong investerer altså nå på samme nivå som Statoil har ambisjon om å være i 2030 – gitt at investeringsvolumet da er det samme som nå. Dong tjente nær 12 milliarder danske koner på offshore vind i fjor. Lønnsomheten er god, og selskapet har store vekstambisjoner frem mot 2020 og videre mot 2025. Olje- og gassaktiviteten skal selges.

Hvis Statoil ønsker, er det trolig fullt mulig å etablere en større fornybarportefølje mye raskere enn de nåværende planene peker mot. Så langt er det egentlig bare offshore vind Statoil har satset på. Det er en naturlig forlengelse av oljevirksomheten til havs, men har samtidig de samme kjennetegnene som petroleum. Det er gigantiske enkeltinvesteringer med lange ledetider, og er i den helt andre enden av skalaen enn solenergi og batterier – teknologiene som sammen med elektrifisering og digitalisering skaper virkelig disruptive skift i energimarkedene.

Statoil skrur også ned de langsiktige prisforventningene for både olje og gass, med 80 dollar som prisen vi kan regne med post 2030. Tallene ser ut til å ligge omtrent på samme nivå som det midterste scenarioet britiske myndigheter opererer med. Der reflekterer 80 dollar en etterspørsel på linje med forventningene i IEAs New Policies Scenario, et nivå på oljeforbruket som er langt høyere enn togradersmålet tåler. Den langsiktige oljeprisen i en togradersverden er 55 dollar, ifølge analysen fra det britiske Nærings- og energidepartementet. Nå er det selvsagt mange usikkerhetsfaktorer her, men hva som er en klok langsiktig strategi vil påvirkes sterkt av forventningene man legger inn til fremtidig etterspørsel og pris. En “peak” i oljeetterspørselen vil kunne skape en annen markedsdynamikk enn fortsatt vekst. En langsiktig pris på 55 dollar gir vesentlig svakere lønnsomhet enn om 80 dollar er forventningen.

Likevel har det også her siget inn en edruelighet som står i sterk kontrast til de oppskrudde forventningene om varige oljepriser langt over 100 dollar fatet som lå til grunn for mye av investeringene som ble gjort i Helge Lunds tid, og som nå er skrevet ned betydelig i verdi. En oljepris over 100 dollar ser ut til å tilhøre historien, med mindre kriger eller annen uro skulle føre til ekstraordinære prisløft.

For norsk økonomi betyr lavere oljepriser at gullalderen ikke kommer tilbake, slik Ola Storeng helt riktig konstaterer i sin kommentar i Aftenposten. Både skatteinngangen fra Statoil og statens øvrige inntekter fra oljevirksomheten har falt dramatisk de siste årene. Oljevirksomheten vil spille mindre rolle i norsk økonomi fremover enn vi har vært vant til.

For oljeselskapene betyr lavere priser at kostnadskutt er den eneste veien for å sikre fornuftig lønnsomhet, både i gamle og nye prosjekter. Det er for så vidt imponerende at Statoil har klart å presse ned kostnadene både på Johan Sverdrup og Johan Castberg-feltet i den grad tallene synliggjør, men dette viser også at det i perioden med høye oljepriser og forventning om evig vekst foregikk en hinsides sløsing med ressurser. Pengene ble ikke borte, men sildret ut i økonomien gjennom dyre løsninger av alle slag. Når kostnadene nå kuttes, betyr det mindre aktivitet i form av ingeniørtimer og fordyrende faktorer. Jakten på lønnsomhet betyr derfor at “ringvirkningene” blir lavere enn man har vært vant til, og det står i motstrid for eksempel til ønsket Nord-Norge om sikring av lokal aktivitet som “betaling” for oljevirksomhet.

I lys av klimarisiko – fallende etterspørsel etter olje og gass – er det den langsiktige politikken og strategien som teller. I norsk sammenheng betyr det aktivitet der pengene skal tjenes inn fra 2030 og frem mot midten av århundret. Lofoten og eventuelle funn i Barentshavet i 23. konsesjonsrunde kommer inn i denne kategorien. En verden som klarer togadersmålet og opplever rask utslippsreduksjon vil ikke trenge den dyreste oljen og gassen.

For Statoil som selskap betyr en slik erkjennelse at store prosjekter med lange tidshorisonter innebærer betydelig usikkerhet. Man kan ikke lenger legge til grunn at etterspørselen vokser og prisene øker med tiden. LNG-produksjon i Tanzania, oljeprosjekter i Russland, Canada og Brasil står på dagsordenen de nærmeste årene. En forsert innsats i fornybar energi bør kunne gi minst like gode og lønnsomme prosjekter å velge blant som mye av dette.

Kanskje et mål om en fordeling på investeringene mellom fossil og fornybar på 50-50 i 2025 og 20-80 i 2030 er mer fremtidsrettet og lønnsomt enn 80-20 i fossil favør i 2030? Altså at Statoil i denne snaut 15-årige perioden omstilles til å bli et fornybarselskap med en liten og minkende oljedivisjon som attåtnæring. En slik endring ville bringe selskapet mer i samsvar med trendskiftet togradersmålet forutsetter enn det som ligger til grunn i denne ukens forsiktig kursjustering.