Sp tenker riktig om Statkraft

Senterpartiets programkomite vil splitte Statkraft i to og delprivatisere den internasjonale delen. Dessverre avviser Aps talsmenn ideen.

I sitt programforslag foreslår Senterpartiet å splitte Statkraft i en nasjonal og en internasjonal del. Den norske delen, som sitter på vannkraftressursene, skal forbli på norske hender, mens den internasjonale delen foreslås delprivatisert. Dette er godt tenkt.

Arbeiderpartiets Marianne Marthinsen og Per Rune Henriksen har avvist forslaget. De bør se på saken minst en gang til.

Trygve Slagsvold Vedum, leder i Senterpartiets programkomite, sier til Finansavisen at det ikke er noen grunn til at den internasjonale satsingen skal være 100 prosent statlig eid. I den samme artikkelen avviser Arbeiderpartiets stortingsrepresentant Marianne Marthinsen Sps forslag. Hun sier at Statkrafts internasjonale investeringer i utlandet gjøres med kapital som Statkraft har bygd opp gjennom tilgang på norske naturressurser – hun vil at avkastningen skal komme det norske folk til gode. Hun er derfor skeptisk til å delprivatisere.

I BT sier statssekretær Per Rune Henriksen at han ikke ser noen grunn til å dele Statkraft i to. Han ser heller ingen hensikt med en delprivatisering, og viser til at Statkrafts egenkapital ble styrket med «mange milliarder» for noen år siden.

Det er bra at Senterpartiet drar opp en diskusjon om Statkraft. Selskapet bør kunne ekspandere langt mer offensivt internasjonalt i de nærmeste årene enn tilfellet har vært til nå. Erfaringene fra Hydro, Yara, Telenor og Statoil viser at det er en stor fordel for internasjonalt orienterte selskaper å være børsnoterte, selv om staten beholder en betydelig eierandel. Det gir tilgang på kapital. Og det gjør at statlig sendrektighet og langtekkelige politiske prosesser ikke står i veien for industrielt riktige grep.

Statkraft er et selskap som kan gjøre stor nytte for seg i verden. Markedet for fornybar energi er i stor vekst og Statkraft har betydelig kompetanse. Dette er en vekstbransje. Investeringene på globalt nivå vil øke kraftig i årene fremover – forhåpentligvis så mye at togradersmålet kan nås. Dette har med andre ord en klimapolitisk dimensjon, men det handler langt fra om filantropi. Det handler om å rigge et selskap for lønnsom internasjonal vekst.

Akkurat hvordan en oppsplitting og delprivatisering best kan skje er et spørsmål som må utredes nøye, men kjernen i et politisk kompromiss kan være at den norske vannkraften forblir på statlige hender, mens den øvrige virksomheten skilles ut og børsnoteres. Et slikt opplegg burde kunne samle bred politisk støtte – fra SV til Frp.

I etterkant av finanskrisen vil et slikt selskap helt sikkert kunne kjøpe opp mange gode prosjekter relativt billig – og man vil kunne bygge mer fortere. Statkraft har en betydelig internasjonal portefølje allerede. Selskapet sitter også på en stor aksjepost i E.On som med fordel kunne avhendes og inngå i en mer offensiv internasjonal satsing.

Det er vanskelig å se hvorfor Arbeiderpartiet skulle mønstre en ideologisk fundert motstand mot en slik kurs for Statkraft. Dette handler om å gi fornybare Statkraft den samme rammen for internasjonal ekspansjon som andre statsselskaper tidligere har fått. I et litt større perspektiv handler det også om å sikre at norske virksomheter tar del i det viktige vekstmarkedet som fornybar energi representerer. Norge er så tungt lastet i fossil energi at en større satsing i det fornybare feltet vil være en fornuftig risikospredning.