Skape egne fornybarverdier – eller ta fra andre?

Det er når det blir full krangel om hvem som skal nyte godt av verdiene at du skjønner at det grønne skiftet faktisk er i full gang.

Vårens strid rundt opprinnelsesgarantiene var egentlig en kamp om hvor verdiene fra fornybar kraft skal havne. Hos kraftprodusentene, eller hos andre.
Gjennom felles innsats fra en rekke kraftaktører ble opprinnelsesgarantiene reddet i tolvte time da Stortinget i juni behandlet Energimeldingen. Vår egen statsråd, Tord Lien, var klar til å ta fra kraftprodusentene disse viktige inntektene til fordel for andre bransjer med industrien i spissen.

For øyeblikket er totalverdien av dette markedet minst 500 millioner kroner – og det er voksende. Småkraftverk yngre enn seks år kan oppnå flere øre per kilowattime. Det er nok til å være tungen på vektskålen ved utbygging av ny kraft. Opprinnelsesgarantier er en ekstrapremie strømforbrukere kan betale for å sikre seg at det er produsert like mye fornybar kraft som de selv bruker.

Dette er en kamp mellom næringer om hvem som skal tjene penger på norsk kraftproduksjon

Men hvorfor er det så viktig for andre næringsaktører i Norge å ta fra oss disse inntektene i en tid med svært lave kraftpriser? Jo, de mener på den ene siden at det er bedre at norske aktører får nyte godt av fornybar strøm, men på den annen side vil de ikke betale for den fornybare opprinnelsen.

I nettavisen Sysla Grønn formulerer Tore Strandskog i NELFO skepsisen slik: «I stedet for å oppmuntre til å ta den fornybare krafta i bruk i Norge, til nasjonal grønn verdiskaping, velger norske kraftprodusenter heller å sende den fornybare energien ut på billigsalg i Europa». NELFO er en landsforening i NHO og organiserer blant andre elektrobedriftene.

Det selvmotsigende i Strandskogs utsagn er selvsagt at inntektene fra opprinnelsesgarantiene er nettopp det han etterlyser – nemlig «nasjonal grønn verdiskaping». Dette er jo inntekter som kommer små og store norske kraftprodusenter til gode og bidrar til å utvikle og sikre grønne verdier og arbeidsplasser. Er Strandskogs problem dypest sett at verdiene havner der hvor de oppstår i verdikjeden, hos kraftprodusentene, og ikke hos hans egne medlemmer?

Replikk fra Nelfo
Les svar på kritikken i dette innlegget fra Nelfos Tore Strandskog: Småkraftforeninga lurer ingen andre enn seg selv.

Et tankeeksperiment illustrerer hvordan Strandskog biter seg selv i halen: Om han mener at andre kan få mer ut av fornybarheten enn kraftprodusentene – kunne de ikke da kjøpe opprinnelsesgarantiene selv? Alt medlemmene i NELFO og Norsk Industri kunne tjene ut over kjøpesummen ville vel da være ren gevinst? Strandskog bruker ordet «billigsalg» om opprinnelsesgarantiene. Med det mener han vel at det finnes en økonomisk oppside utover hva kraftbransjen selv klarer å ta ut?

Tankeeksperimentet belyser hva striden egentlig handler om. Dette er en kamp mellom næringer om hvem som skal tjene penger på norsk kraftproduksjon. Strandskog og hans like ser at kraftbransjen har inntekter fra opprinnelsesgarantiene. Dem ønsker han å ta fra oss, noe medlemmene hans kan tjene på.

Vi i Småkraftforeninga tror at NELFO, Norsk Industri og andre hadde stått seg på å fokusere mer på egne forretningsområder enn kraftbransjens, men lite tyder på at det kommer til å skje. Selv om opprinnelsesgarantiene ble reddet av Stortinget, blir det flere omkamper i årene som kommer. Her må kraftprodusentene stå sammen og verne om inntektsmuligheter vi tror bare blir viktigere med tiden. Det vil fremme fornybarproduksjonen og dermed også det grønne skiftet.

Men er det ikke også noe positivt her? Jo, striden rundt opprinnelsesgarantiene viser at også andre norske næringsinteresser enn oss utbyggere har fått øynene opp for at det fornybare faktisk har stor verdi. Det lover tross alt godt for overgangen fra fossilt til fornybart her hjemme.