Kjell Inge Røkkes brev til Akers aksjonærer er interessant lesning fra klimaståsted. Han beskriver hvordan Akers virksomheter preges av oljeprisfallet. Røkke er sterkt eksponert mot olje og gass, både som utstyrsleverandør gjennom Aker Solutions og Kværner, og som storeier i oljeselskapet Det Norske.

Men om det nå er nedtur i oljebransjen, så vil det snu i det lange løp, ifølge Røkke – fordi verden trenger mer energi og den vil komme fra olje og gass.

Mens store oljeselskaper som Statoil, BP og Shell i økende grad forholder seg til klima, og kommentatorer som FTs Nick Butler og gass-eksperten Dieter Helm drøfter hvordan oljesektoren bør posisjonere seg, vil ikke Kjell Inge Røkke la aksjonærene sine bli forstyrret av slikt. Røkke ser tvert imot ut til å være i den kategorien næringslivsleder som BPs tidligere toppsjef Lord Browne pekte på i en tale i fjor høst; oljetopper som ikke vil erkjenne at klima er en eksistensiell trussel mot forretningsvirksomheten deres.

Røkke gjengir interessant analysemateriale. Han bruker tall fra Det internasjonale energibyrået IEAs new policy scenario for å vise hvordan etterspørselen kan tenkes å utvikle seg. IEAs new policy scenario peker mot en temperaturendring på 3,6 grader og sier at oljeetterspørselen i 2030 vil ha økt til omkring 105 millioner fat olje om dagen fra dagens drøye 90 millioner fat. For å vise tilbudssiden, bruker han tall fra Rystad Energys database, kanskje verdens beste kilde på tilgangen til oljefelt gitt ulike prisnivåer. Med oljepriser under 110 dollar blir det fra 2017 en gradvis økende ubalanse som indikerer at oljeprisen må opp for å møte etterspørselen.

Det samme resonnementet var Jarand Rystads budskap forleden. Oljen skal ifølge Rystad opp til 100 dollar.

Røkke skriver at analysebyråer har «anslått investeringsbehovet i verdens oljeindustri til 17.000–20.000 amerikanske dollar de neste 15 årene for å møte behovet for 105 millioner fat per dag i 2030». Han konkluderer: «Poenget er at de aller fleste energieksperter peker på fortsatt vekst i fossile energikilder som olje – både når det gjelder forbruk, tilbud og investeringer».

Resonnementet er at dette vil gi nok arbeid til både oljeselskaper og oljeservice – og god avkastning for aksjonærene.

Helt uten nese for politisk korrekthet, er Kjell Inge Røkke selvsagt ikke. Derfor bedyrer han at han har «stor tro på alternative og fornybare energikilder. De kommer til å bli mer kostnadseffektive – drevet frem av miljøbevisste forbrukere og teknologiske fremskritt. Vindkraft og solenergi blir enda viktigere den dagen det leveres bedre og konkurransedyktige teknologier og løsninger for lagring av energi fra sol og vind».

Men at dette kan tenkes å få innvirkning på oljeetterspørselen, er øyensynlig ikke en bekymring som Røkke har. Trusselen fra forsterket klimapolitikk, og ny teknologi som blir stadig billigere og mer konkurransedyktig, er ikke noe han drøfter. Han ignorer klima- og karbonrisiko.

Bare for å minne om hvordan oljeetterspørselen vil utvikle seg i et scenario hvor klimapolitikken lykkes: I IEAs tograders-scenario flater etterspørselen ut rundt 2020 og faller frem mot 2030 til et nivå på rundt 85 millioner fat om dagen. I gapet mellom scenariet Røkke legger til grunn i sitt aksjonærbrev og et scenario hvor klimapolitikken lykkes, er det grovt regnet plass til oljeproduksjonen både i Russland og Saudi-Arabia. Dette gapet er karbonrisikoen oljeselskaper, oljeservice-selskaper og oljeland nå står overfor.

Nå vet selvsagt ingen sikkert hvordan dette vil gå.

Men også fra Kjell Inge Røkkes ståsted må det være risikabelt å overse at politiske ledere over hele verden, backet av institusjoner som FN og Verdensbanken, støttet av sivilsamfunn og næringsliv, satser mye tid og krefter på å redde klodens klima – og faktisk har rimelig gode muligheter for å lykkes. Røkke og hans aksjonærer kan havne på taperlaget.