Oljeforteljinga slår sprekkar

Observasjon frå årets valkamp: Framtidsforteljinga til Norsk olje og gass er i ferd med å tape.

2 kommentarer
STEMNINGSSKIFTE: Stadig fleire stiller spørsmål ved framtidsforteljinga til Norsk olje og gass. Her ved adm. direktør Karl Eirik Schjøtt-Pedersen. Foto: Kilian Munch, Norsk olje og gasscba

I heile mi levetid har høg aktivitet på sokkelen vore lik høg velstand på land. Gjorde ein først funn, kunne ein vere sikker på at enorme inntekter venta i den andre enden. Om staten brukte nokre titals milliardar på vegen spelte ingen rolle. Det var superprofitt uansett – for selskap så vel som for stat.

Framover ser bilete fundamentalt annleis ut. Dei fleste seriøse aktørar spår no at den globale oljeetterspurnadstoppen er rett rundt hjørnet. Sist ut er DNV GL som i denne rapporten skriv at toppen kan vere nådd alt i 2022. Selskapet peiker på elektrifisering som ein av dei viktigaste drivarane, ifølge E24.

For ein oljeeksportør er det stor forskjell på det å konkurrere i ein marknad som skrumpar inn framfor i ein marknad som er i vekst. I oljeeventyrets fortsetjing vil det ikkje vere nok å finne olje for å generere arbeidsplassar og lønsemnd – ein må finne billig nok olje. Det er langt frå sikkert at norske ressursar vil vinne denne konkurransen. Spesielt ikkje det vi eventuelt måtte finne i Barentshavet.

Det er i lys av denne realiteten at politikken må vurderast. Å tvihalde på det støttesystemet som i dag polstrar olje- og gassindustrien er uansvarleg om ein erkjenner dei endringane som faktisk skjer.

Det norske petroleumsskatteregimet har som formål å maksimere leiteaktivitet og investeringar på sokkelen (i tillegg til å sikre statens skatteinntekter). Det første spørsmålet vi må stille er om eit slikt formål er utdatert. Burde ikkje skattesystemet tatt inn over seg at ein framover må skilje mellom «good oil» og «bad oil»? Det er ein betydeleg risiko for samfunnet å sponse leiteverksemd langs iskanten i nord, men skatteregimet likestiller aktivitet her med alle andre område på sokkelen.

Diskusjonar om oljeskatt endar ofte i ein debatt for eller mot leiterefusjonsordninga. Tilhengarane meiner ordninga er nødvendig for å sikre mangfald på sokkelen. For samfunnet er det likevel eit spørsmål kva pris vi er villig til å betale for dette mangfaldet. Det kan tenkast at fellesskapet ville tent meir på om milliardane som i dag går til å subsidiere oljeselskap som ikkje er i skatteposisjon hadde blitt brukt på næringar med framtida framfor seg. Vi må i det minste kunne diskutere leiterefusjonsordninga – saman med dei andre delane av skattesystemet.

Om Høgre og Arbeidarpartiet ikkje vil snakke om norsk oljepolitikk i ein valkamp, er det gledelig å observere at stadig fleire journalistar og kommentatorar har begynt å stille spørsmål ved stien Noreg går på – og risikoen knytt til statens tunge fossile engasjement. Sist ut var politisk redaktør Trine Eilertsen i Tenk hvis all oljen plutselig blir verdiløs? (Aftenposten 5.9.2017). Ho skriv:

«I et scenario der utviklingen innen fornybare kilder går raskere enn mange tror, er det mulig å se for seg at verdien på naturressursen alt dette er fundert på faller som en stein. Skjer det, vil oljeprisfallet vi opplevde i 2014 bli rene kosestunden i forhold.»

Og vidare:

«Her er et dilemma for det brede politiske flertallet som står bak norsk oljepolitikk».

Norsk Klimastiftelse er Norges grønne tankesmie. Klimastiftelsen eier nettmagasinet Energi og Klima, gir ut notater og rapporter og holder frokostmøter og andre arrangementer.

Våre støttespillere:

Astrid Meland i VG er også oppteken av klimarisiko i kommentaren Endelig har miljølobbyen et poeng (VG 1.9.217):

«I sommer har Statoil for eksempel hatt en letekampanje helt nordøst i Barentshavet hvor all infrastruktur mangler. Finner de noe, kommer betalingen i form av olje og gass først om et tiår eller to. Innen den tid kan kineserne drive med skiferteknologi. Kanskje lagrer vi store mengder solenergi. Da kan norsk olje og gass falle i verdi.»

Eg skal passe meg for å ta Eilertsen eller Meland til inntekt for eigne standpunkt, men berre det at dei stiller dei spørsmåla dei gjer viser at vi no lever i ei ny tid. For første gang i historia heftar det ein grunnleggjande usikkerheit ved framtida for norsk olje og gass – driven fram av energiomstilling og klimapolitikk.

Slaget framover i norsk politikk vil stå mellom dei som meiner dette også skal få konsekvensar for «den store politikken» – som skatt og eigarskap – og dei som vil lukke augo for det som skjer.

Bli abonnent!

2 kommentarer

  1. Einar Svendsen

    Einar Svendsen

    Oljefortellingen slår ikke bare sprekker, den faller i grus, men dessverre ikke tidsnok før valget. Det ser ut for at også DNV-GL undervurderer den eksponentielle utviklingen innen global elektrifisering basert på sol- og vindkraft. I tillegg vil vi i 2050 ha et globalt behov for ca 3 ganger så mye kraft som idag, tatt i betraktning en 50% økning i jordens befolkning og FNs mål om å: «utrydde fattigdom, bekjempe ulikheter og stoppe klimaendringene». 2022 vil ikke bare være toppen for oljeetterspørsel, men toppen for etterspørsel etter all fossil brensel. Etterspørselen vil falle dramatisk i løpet av ti år (2025-2035), i 2032 være halvparten av dagens etterspørsel og i 2050 være tilnærmet null. I et slikt perspektiv er det absolutt på sin plass å stille spørsmål om fornuften i å lete etter nye olje- og gassforekomster som sannsynligvis ikke er salgbare når det kommer i produksjon om 10-20 år. Letevirksomheten betales for det meste av den norske stat (du og jeg), milliarder som i stedet kunne vært investert i fremtindens næringer og kompetanse (gjerne innen produksjon og lagring av sol- og vindkraft, sjømatdyrking i åpent hav, og gjerne i u-land,). Noen politikere ynder i valgkampen å påstå at stopp i leteaktivitet betyr stopp i oljebransjen. Dette er jo bare tull ettersom eksisterende/utbygde olje- og gassfelt vil bli drevet for fullt i rundt 10 år til, og deretter vil det bli en gradvis nedtrapping i tråd med at etterspørselen forsvinner i samsvar med global utvikling av sol- og vindkraft.

    Svar
  2. Trond Bendiksen

    Så riktig, så riktig! Jeg vil oppfordre alle som ikke tror at alternative energiformer blir konkurransedyktig på kort sikt å lese Naomi Klein’s bok «This changes everything». Den mest research baserte og velinformerte boken om klima på markedet.

    Svar

Skriv en kommentar

Debattregler på Energi og Klima