Ideen om at reserver av olje og gass kan vise seg å bli verdiløse – “stranded assets” – har “grunnleggende svakheter”, mener oljegiganten Shell. Eventuelle politiske tiltak som måtte komme som følge av klimaendringer eller karbonboble-konseptet utgjør ingen risiko for selskapets reserver, hevder Shell i et 20 siders notat til aksjonærer (pdf) som ble kjent denne uken.

Et passende paukeslag rett før torsdagens godt besøkte debattmøte om karbonboblen i Oslo. Der var det stint av finansfolk både på podiet og i salen. Tallmessig var finansbransjen miljøaktivistene fullstendig overlegen – som kjent er det lenge siden dette var et internt miljøtema.

Is there a carbon bubble in the financial market? from norsif on Vimeo.

Å sette finansiell risiko ved kull, olje og gass på dagsordenen både blant investorer og oljeselskaper, har altså Carbon Tracker Initiative klart. Nå går det på innholdet: Holder researchen som forskningsansvarlig James Leaton presenterte mål, og vil flere begynne å handle på bakgrunn av den?

Shells avvisning ble nevnt av flere under debatten. Thina Saltvedt, sjefsanalytiker for makro/olje i Nordea Markets, stilte spørsmål ved Shell-ledelsens vurderinger når den kategorisk slår fast det ikke er knyttet noen risiko overhodet til reservene. For to år siden svarte hun selv klart “nei” på spørsmål om det fantes en karbonboble – nå merker hun en ny holdning blant markedsaktører. Kinas forsøk på å takle luftforurensningen, en ny forståelse av alvoret i klimaendringene, og en generell medvind for “grønn” politikk ligger bak.

– Vi er på vei i riktig retning. Det mest interessante er ikke om vi har en karbonboble, men hvordan vi kan forhindre at vi får en, sa hun.

Fall i etterspørsel?

Det siste året er det blitt klart at debatten om finansiell risiko ved fossil energi dreier seg om faren for fall i etterspørselen, sa investeringsdirektør Craig Mackenzie i Aberdeen Asset Management. Han brukte kullbransjen i USA som eksempel: Kullselskapene har falt kraftig i børsverdi de siste par årene fordi etterspørselen etter kull faller. Årsakene er ikke så mye klimapolitiske tiltak som regulering av luftforurensning og overgang til gass i USA.

Når vil det samme skje med etterspørselen etter olje, spurte Mackenzie. Drivere kan bl.a. være at biler blir mer energieffektive, at eier- og kjøremønstre endres, at elbiler blir mer konkurransedyktige på grunn av gjennombrudd i batteriteknologi, et område hvor det nå forskes intenst og kostnadene er på vei ned.

Det internasjonale energibyrået (IEA) og oljeselskaper som BP opererer med forutsetninger om at vekst i etterspørsel etter olje fra Kina og India skal mer enn veie opp for nedgang i OECD-området, men er dette sikkert? Veksten i de to gigantene kan bli lavere, og med modernisering av økonomiene blir de mer energieffektive.

Thina Saltvedt ser transportmarkedet som nøkkelen til hvordan etterspørselen vil utvikle seg, siden så stor andel av oljen forbrukes der.

Oljeanalytiker John O. Olaisen i ABG Sundal Collier ser derimot ingen fare for lavere etterspørsel. Han sluttet seg til Exxon Mobils avvisning av karbonboble-risikoen, som selskapet la fram før i år: Verden vil trenge all olje selskapet kan levere, og mere til. Tvert imot øker etterspørselen nå i USA og OECD, sa Olaisen. Han kom også med en interessant observasjon i en debatt som ofte har et perspektiv på 20-30 år eller mer:

– Trenden er at alle (i finansmarkedet) er blitt mer nærsynte. Presset om å levere på kvartalsbasis gjør at investorer blir mer kortsiktige, sa han.

Hvorfor gå ut av fossil energi?

Hvilke årsaker har en investor til å gå ut av fossil energi? Craig Mackenzie pekte på tre forskjellige typer motivasjon som kan ligge bak:

• Etiske vurderinger: Man kvitter seg med selskaper innen kull, olje og gass fordi de er ansvarlige for klimaendringene.
• Taktisk investeringsanalyse: Porteføljeforvalter går ut av aksjer rett og slett fordi det gir finansiell mening – de anses som dårlige investeringer. Det er dette som har skjedd med kullaksjer, og kan komme til å skje med olje, mener Mackenzie. Men disse beslutningene kan reverseres hvis forholdene ligger til rette fordi de ikke er resultat av noen strategisk beslutning. Eksempel: Hvis Kina satser videre på kullkraftdrevet vekst, kan kullaksjer bli attraktive igjen.
• Langsiktig policy-beslutning: Her bestemmer investorer seg for at de ikke tror på en framtid for kull, og går derfor ut av kullselskaper. En slik beslutning er ikke reversibel.

Storebrands beslutning om å selge seg ut av kull og oljesand var resultat av en slik langsiktig policy-beslutning, fortalte Christine Meisingset fra Storebrand Kapitalforvaltning.

Det var et eksempel på en forvalter som går foran. Men hvis det er finansiell risiko knyttet til fossil energi, hvorfor er den ikke priset inn fullt og helt i markedet, spurte debattleder Idar Kreutzer.

– Innen finans er det alltid en konsensus om hvordan framtiden vil se ut som de fleste aktørene deler, og dette bestemmer prisene. Så viser framtiden seg plutselig ikke å bli slik, og prisene endrer seg. Under finanskrisen så vi dette i eiendomsmarkedet. Nå er det en konsensus i energisektoren om vekst i etterspørsel som er basert på noen rimelige forutsetninger om befolkningsvekst og energiintensitet. Men denne enigheten er basert på historisk utvikling og data, og det er mulig og fornuftig å stille spørsmålstegn ved dette, svarte Mackenzie.

Carbon Tracker vil fortsette å produsere slike spørsmålstegn. Rapporten om oljeselskaper og finansiell risiko er den første av tre organisasjonen jobber med – de to neste vil ta for seg gass- og kullsektorene.