Offshore vind var et av hovedtemaene på Forskningsrådets konferanse i Oslo onsdag, og Equinors Henriette Undrum var tydelig: Fornybar energi kommer til å ta andeler fra olje og gass og hun vil heller spise seg selv enn å bli spist av andre. Alternativet er jo ikke at ting blir som før, men at det kommer noen og spiser deg!

Denne tilnærmingen gir god mening, og bør gi lærdom – både for norske politikere og deler av industri- og energifeltet som raskt går i forsvarsposisjon når det dukker opp noe nytt og tilsynelatende truende.

Offshore vind har med varierende styrke vært løftet frem som en mulig norsk paradegren, men det har aldri tatt av. En av grunnene er helt enkelt at Norge ikke trenger så kostbar fornybar kraft som offshore vind hittil har representert. Det finnes billigere alternativer.

Men når Equinor nå tegner bildet av en industri der energikostnaden frem til 2030 kan bringes ned til 40–60 euro/MWh, så bør den politiske pipen få en annen lyd. Ikke primært fordi offshore vind skal gi strøm til det norske markedet, men fordi støtte til industrialisering av teknologien kan gi løft til en næring som kan vise seg å bli avgjørende for å avkarbonisere kraftproduksjonen både i Europa og andre deler av verden, og som representerer et stort verdiskapingspotensial.

Representanter for vannkraftnæringen rynker på nesen over antydninger om at Equinor er på subsidiejakt for å bygge neste Hywind-prosjekt i Norge. De bør ta det med ro – og heller gi støtte. Skulle det bli bygd en vindpark med noen få turbiner ute i Nordsjøen, så vil ikke det ødelegge for kraftprisen og kraftselskapenes inntjening. Tvert imot bør de se etter synergier i en utvikling der kombinasjonen mellom vann og vind kan gi grunnlag for raskere avkarbonisering av Europas energisystemer enn det som ellers ville vært mulig.

På Forskningsrådets konferanse la Laura Cozzi fra Det internasjonale energibyrået (IEA) frem en ny rapport om havbasert energi, som i to ulike scenarioer viser hvordan offshore vindkraft kan vokse frem mot 2040. En utvikling i tråd med Paris-målene gir langt mer fart enn om klimapolitikken mislykkes. I IEAs bærekraftscenario vil offshore vind i 2040 være en like stor industri målt i investeringer som offshore olje. Mens det fossile krymper, så vokser altså det fornybare. Det Statoil som Eldar Sætre overtok fra Helge Lund hadde i realiteten to valg: Enten å dø sakte med oljen eller å gjennomføre en storstilt omstilling. Dette strategiske valget står alle oljeselskap nå overfor, slik Bloomberg New Energy Finance-lederen Michael Liebreich skriver i denne bloggen.

Slik selskapets talspersoner nå fremstiller nydøpte Equinor, er det ingen tvil om at omstillingsviljen er til stede. Det handler ikke om if, det handler om how og when.

Jeg har mange ganger beskrevet selskapets mål om at 15–20 prosent av investeringene i 2030 skal være fornybare som lite ambisiøst. Det er likevel ingen tvil om at Equinor er på riktig vei, spørsmålet handler om tempoet i omstillingen er tilstrekkelig høyt.

I Nordsjøen kan gigantiske offshore vindparker som kobles både til Storbritannia, Tyskland, Nederland og Skandinavia bli bygd i det neste tiåret for å erstatte store volum fossilkraft. Tilsvarende ideer er lansert for Østersjøen. Når kostnadene ved offshore vind faller slik vi nå ser, så kan dette bli en virkelig storindustri i vår del av verden. Ifølge IEA-analysene vil offshore vind i Europa bli billigere enn vindkraft på land ganske snart og derfor en attraktiv teknologi. På Forskningsrådets konferanse viste NTNU-professor Magnus Korpås frem analyser som viser at kombinasjonen mellom vind og sol gir bedre dekning av forbruket enn vind ville gjort alene. Det er sol om sommeren og vind om vinteren.

Denne uken har Oslo også vært vertskap for European Gas Conference, arrangert av Petroleumsforeningen. Heller ikke der var det tvil om hva som står på agendaen; det handler om how and when til og med når Exxon Mobils mann snakker. Gassbransjen holder fast ved at det vil være et marked for gass lenge, men det nører en tvil – selv om det europeiske gassmarkedet har vendt litt oppover de siste par årene.

Spørsmålet er simpelthen om gass kan konkurrere mot fornybar energi i kraftmarkedene. Får Equinor ned kostnadene ved offshore vind til 40 euro/MWh i Nordsjøen, så er kull- og gasskraft utkonkurrert på pris. Med en CO₂-pris på 30 euro pr tonn, vil utslippskostnadene for den verste kullkraften være på ca 25 euro/MWh, og 12–15 euro/MWh for gasskraft. Og før utslippskostnadene skal gassen utvinnes og fraktes og brennes i kraftverk som går færre og færre timer i året. Dette kommer til å bli en mager forretning.

Så vil det være perioder der det hverken er sol eller vind og det vil trenges andre kilder for å dekke opp behovet. Mye vil trolig også bli løst gjennom lokal energilagring, enten vi snakker om batterier, hydrogen eller for eksempel biogass.

Som det har vært snakket om i mange år kan norsk vannkraft bidra i Europa. Kabler er fornuftig kannibalisering, akkurat som investeringer i offshore vind. Det bidrar til lavere utslipp, og det bidrar til at inntekter forblir på norske hender når gassen skal byttes ut med nullutslippsløsninger.

Fossilgassen blir en tilkallingsvikar i det fornybare kraftsystemet. Tilkallingsvikarene trengs, men det er som oftest en usikker og dårlig betalt aktivitet.