Nyttårsbrev fra Rwanda: Om Afrikas "tikkende bombe", Arbeiderpartiets krise og Erna Solbergs historiske misjon - Energi og Klima

Nyttårsbrev fra Rwanda: Om Afrikas «tikkende bombe», Arbeiderpartiets krise og Erna Solbergs historiske misjon

Det skjer mye positivt når det gjelder jobbskaping og omlegging til ren energi i u-landene. Men hovedtrenden er at kløften mellom de som har mulighetene, og de som ikke har det, vokser. Vokser gjør også kløften mellom de som rammes hardt av klima- og miljøforstyrrelser og de som ikke gjør det.

Artikkelforfatter Terje Osmundsen på besøk hos Caritas i Giseny, Rwanda. (Med en hilsen fra Norge, i form av en solcellelampe og I-phone lader fra Bright Products)

Ved inngangen til 2017 utga jeg boken om «2030-bevegelsen», en uvant og personlig motivert reise i den nære fortid, nåtiden, men fremfor alt den nære fremtid. I dag, overveldet etter 10 dager blant mennesker og natur i Rwanda paret med jevnlige nyhetsoppdateringer om «Trond Giske-saken» fikk jeg støtet til å skrive en personlig oppdatering. Kall det gjerne «Selvangivelse 2017».

Rwanda 1994-2018: Ingen som besøker Rwanda kan unngå å bli overveldet og imponert over hvor langt dette tett befolkede landet mellom Tanzania og Republikken Kongo har kommet etter borgerkrigen og folkemordet i 1994. Her møter vi et folk som er opptatt av gjenoppbygging; det myldrer av mennesker som graver, bærer, bygger og ber over alt hvor vi har vært. Her snakker man ikke lenger om tutsier og hutuer slik de belgiske koloniherrene la opp til, men om samholdet mellom alle «rwandere».

Arkitekten bak forsoningsprosessen og gjenoppbyggingen, president Paul Kagame, er blitt en rollemodell for afrikanere på tvers av landegrenser. Fra i dag overtar han presidentskapet i OAU, den Afrikanske Unionen.

Men til tross for all fremgangen, møter man mye som får en til å stoppe opp og tenke.

Mount Bisoke, Rwanda: De siste kilometrene før vi tar bena fatt opp mot den nesten 3800 meter høye vulkantoppen nord for Kivu-sjøen, krabber 4×4-jeepene seg fremover på et humpete jord- og steinunderlag mellom små og skrøpelige jordhytter. Overalt er det mennesker, kvinner og menn i alle aldre, i fullt arbeid på potet- og maisåkrene, voksne og litt eldre barn som bærer tunge bører med vann, kvister eller sekker med elementer til matproduksjonen. Rundt hyttene vrimler det med barn overalt på det sølete jord- og gressunderlaget; de litt eldre barna passer og bærer de aller minste.

Skildringen speiler ikke bare bildene som har møtt oss hver dag siden vi kjørte ut av hovedstaden Kigali, men beskriver situasjonen for flertallet av befolkningen sør for Sahara. For selv om sulten for det meste er avskaffet, og de fleste nå har tilgang til primær skolegang, helse og mobiltelefon, er realiteten at millioner av unge opplever at de ikke har muligheter til å realisere sine aspirasjoner i hjemlandet. I mange land bidrar allerede klimaendringer, med avskoging, tørke og ekstremvær, til at enda flere legger ut på vandring.

Kløftene mellom de som har og de som ikke har, er voksende, skriver Terje Osmundsen.

Det som fremfor alt mangler, er jobber. For å skape jobber trengs investeringer og vedlikehold som gjør det attraktivt for bedriftseiere å satse i landet, som veier, strøm, vann og offentlige tjenester. Slikt tar generasjoner å bygge, med dagens tempo. I mellomtiden vokser ungdomskullene og leder til millioner av håpefulle unge i bevegelse fra landsbygda til byene, der de lever fra hånd til munn med småjobber i den uformelle økonomien. Det anslås at hele 50 prosent, over en halv milliard, av menneskene sør for Sahara er under 25 år, Det er ikke rart mange snakker om ungdomsbølgen i Afrika som en «tikkende bombe».

Da Europa var gjennom en tilsvarende transformasjon, ble befolkningsoverskuddet håndtert gjennom utvandring til Amerika og oversjøiske kolonier. I en periode tjente Libya som en utvandringsmulighet for noen av Afrikas håpefulle unge, men etter Gaddafis fall er også den døren stengt. Endelig har vi medie- og internettrevolusjonen, som gjør at Afrikas millioner unge kontinuerlig blir minnet på hvordan livet fortoner seg for de heldige «på den andre siden».

Afrikas unge trenger jobber, gode arbeidsplasser for å slippe et hånd-til-munn-liv i uformell sektor.

Ansikt til ansikt med menneskene jeg møter i fattige oppvekstområder som beskrevet, fylles jeg oftest med en sterk opplevelse av fellesskap, men samtidig med en skakende følelse av avmakt. Fellesskapet næres blant annet av opplevelser som å spille fotball mot det lokale fotballaget (som forøvrig var utstyrt med sko fra Bærums Verk og treningsdrakter merket Gran IL som noen av våre norske venner samlet på en rask dugnad i nærområdene). Personlig opplever jeg at trosfellesskapet, for eksempel uttrykt gjennom det å dele nattverden under den lokale julegudstjenesten, forsterker de menneskelige båndene. Jeg tror vi europeere har vanskelig for å forstå betydningen av den støtten som mennesker i Afrika, Latin-Amerika og Asia får gjennom sine trosfellesskap.

Et godt eksempel er den lokale Caritas-organisasjonen i Gisenyi i Rwanda, som fortalte oss om hvordan nettverket trer støttende til når menighetens eldre, syke, HIV-rammede, nygifte og skolebarn trenger det.

Norsk Klimastiftelse er Norges grønne tankesmie. Klimastiftelsen eier nettmagasinet Energi og Klima, gir ut notater og rapporter og holder frokostmøter og andre arrangementer.

Våre støttespillere:

Samtidig merker jeg en urolig følelse av avmakt, der jeg stiger mot vulkantoppen og bearbeider inntrykkene. Reformene og investeringene som er nødvendige for å gi en bærekraftig utvikling, går for sakte. Utvilsomt skjer det mye positivt når det gjelder jobbskaping og omlegging til ren energi i u-landene. Men hovedtrenden er at kløften mellom de som har mulighetene, og de som ikke har det, vokser. Vokser gjør også kløften mellom de som rammes hardt av klima- og miljøforstyrrelser og de som ikke gjør det. Det er denne kløften som truer med å ødelegge «vårt felles hjem», slik pave Frans så passende uttrykker det.

Har så dette noe med høstens stortingsvalg, nå Trond Giske-saken og dermed gjørma som Arbeiderpartiet befinner seg i å gjøre? Ja, på en måte gjør den det, tenker jeg, fordi et Arbeiderparti i dyp krise vil påvirke rammene for politisk lederskap i Norge i lang tid fremover. Det er alvorlig, fordi etter flere tiår der politikk er blitt mer og mer preget av «spillet» på medieskapte arenaer, møter vi i dag en verden som roper på ansvarlig og langsiktig politisk lederskap. Slik gjenoppbyggingen av Europa etter to verdenskriger krevde sin Jean Monnet, sin Robert Schuman, sin Konrad Adenauer, vil realiseringen av de FN-vedtatte bærekraftsmålene fordre at en ny generasjon tillitsbyggende statsledere trer frem. Vil Norge det neste tiåret bidra til å fylle dette vakuumet, og bringe frem politiske ledere som evner å skape forståelse for og oppslutning om hva som kreves for å nå utviklings- og klimamålene, både hjemme og på den globale arenaen?

Sett med slike øyne, kan Arbeiderpartiets krise på mange måter også bli den norske politikkens krise. Det er langt på vei balansen og samarbeidet mellom Arbeiderpartiet og de borgerlige som har muliggjort mange av de norske politiske suksesshistoriene fra etterkrigstiden. Hvis vi nå går inn i en tid med et splittet og svekket Arbeiderparti, vil det stille helt nye krav til de borgerlige og spesielt Høyre om å kunne ta lederskap i saker som krever kompromissvilje mellom land og generasjoner.

På dette punkt må jeg komme med en aldri så liten «selvangivelse»: Jeg er blant de som var svært aktiv og har hatt sentrale tillitsverv i Høyre, og som fortsatt betaler medlemskontingenten. Men  det har vært valg der jeg ikke har blitt motivert til å stemme på partiet, som følge av det jeg har oppfattet som manglende engasjement i klima- og miljøpolitikken. Samtidig har jeg helt fra min tid som leder i Unge Høyre, der Erna Solberg var tillitskvinne i Bergen, som mange andre merket meg Ernas utvikling som en samlende og verdibasert politisk leder. Med unge og dynamiske politikere som blant annet Ine Marie Eriksen Søreide, Torbjørn Røe Isaksen og Nikolai Astrup ved sin side har hun nå de beste forutsetninger for å vokse inn i en større rolle på den internasjonale arena. Uavhengige fagmiljøer som tankesmien Civita vil forhåpentligvis også gi viktige bidrag til å løfte «bærekraftspolitikken» høyere på den politiske dagsorden.

Norge er nemlig et av landene som kan gjøre en forskjell når det gjelder å få satt spørsmål som klima, migrasjon og bærekraftig utvikling høyere på dagsordenen når internasjonale ledere møtes.

Det så vi ikke minst på det globale toppmøtet i Paris i desember, der vår statsminister Erna Solberg fikk en viktig rolle i forbindelse med at det norske Oljefondet skal lede et internasjonalt arbeid for å få de store statlige investeringsfondene til å ta klimahensyn.

Statsminister Erna Solberg og Frankrikes President Emmanuel Macron på «One Planet»-toppmøtet i Paris 12.desember 2017.

Erna Solberg har også fått en sentral posisjon som består i å lede en pådrivergruppe for bærekraftsmålene, nedsatt av FNs generalsekretær. Den andre lederen i gruppen er Ghanas president Akufo-Addo

I boken jeg utga i januar lanserte jeg metaforen «2030–bevegelsen» om de som tok initiativ og lederskap for å bidra til en endret og bærekraftig økonomisk og politisk kurs. Bevegelsen er i sving på mange ulike arenaer, ikke bare i mijøbevegelsen og i organisasjonene, men også i næringslivet, finanssektoren, rettsvesenet og mediene. Mitt nyttårsønske er at bevegelsen også lykkes i å inspirere, «dulte», påvirke og utfordre det politiske tyngdepunktet i Norge. Jeg fortsetter derfor å betale partikontingenten enda noen år, i tiltro til at Høyre og Erna Solberg lar seg inspirere.

Godt Nytt År!

Bli abonnent!

Skriv en kommentar

Debattregler på Energi og Klima